Dag 6

Etter at Blaudis ble levert hos dyrlegen, har jeg følt at jeg raser rundt i limbo... Jeg ville gjerne finne ut hva som skjedde med henne, men har nå funnet ut at jeg er redd for svaret.. Hva om de finner noe galt med henne og hva om det kan være på de andre valpene også?? Tenk litt på det, hvordan ville du reagert hvis noe var galt med det kjæreste du har? Og at du samtidig visste at det var din feil.
Når man bestemmer seg for å ha et valpekull, så er spørsmålet om valpene blir solgt eller ikke, det minste problemet. Syns jeg. Så lenge hundene ikke bestemmer selv om eller når de skal ha valper, så er det mitt ansvar, som hundeeier, at valpene i det hele tatt blir født. Jeg kontrollerer alt! Dermed er det mitt ansvar hvis noe går galt.
Aylas kull er det fjerde kullet som blir født her hos oss. Det første kullet kom i 1995. Det besto av 7 blandingsvalper. Alle levde opp og alle ble solgt. Neste kull kom i 1998. Igjen 7 valper med samme suksess. I 2008 ble Alpha-kullet vårt født. Første ØP-kull i Norge og alt gikk på skinner. Valpene vokste opp og alle ble solgt. I 2011 ble Bravo-kullet vårt født hos Anita i Arendal. Hele 11 valper så dagens lys og alle vokste opp! Jobben Anita gjorde med det kullet er helt utrolig og vi er uendelig takknemlige, Jarle og jeg!
Jeg følte meg som en habil og flink oppdretter og hadde masse selvtillit! Hundemammaene mine var flinke og det å ha valper var en udelt glede. Jeg gledet meg til Ayla og Jonas' kull! Jeg gledet meg så mye at jeg helt glemte ansvaret mitt. Selvfølgelig har vi sjekket at hundene ikke feiler noe, så som HD, hjertefeil og mentale skavanker. Både Jonas og Ayla fungerer supert som familiehunder. Men likevel satt jeg på en rosa sky og tenkte at "ingenting går galt og alt kommer til å gå på skinner!"
Så kom endelig dagen da Charlie-kullet så dagens lys og plutselig opplevde vi noe som vi aldri hadde opplevd før! En av valpene dør!! Du kan snakke om å bli smekket av medaljens bakside!
Sorgen og maktesløsheten raste og det var ikke fritt for at jeg ga meg selv skylden for at det hadde skjedd.. Jeg satt jo i stua. Hadde jeg vært der inne hos valpene, kunne jeg kanskje ha forhindret at det skjedde. På bakgrunn av disse tankene, bestemte vi at hun skulle obduseres. Var hun syk, så var det jo ikke min feil. Da var det uunngåelig og jeg var "uskyldig". Joda, sikkert en fin tanke, men den var skikkelig dårlig gjennomtenkt! For, dersom Blaudis var syk, så kan det jo hende at de andre valpene også er det! Tenkte jeg på det da jeg leverte henne? Nei! Jeg ville bare renvaske meg selv....
Det var dyrlegen som åpnet øynene mine. Han sa at det kunne hende resten av kullet også feilte noe og dermed jobbet mine små grå på høygir!
Så derfor frykter jeg svaret på obduksjonen. Fra å ville renvaske meg selv, ønsker jeg nå av hele mitt hjerte at jeg ikke blir det!! Jeg ber om at det var min feil og det er ingen enkel situasjon, skal jeg si deg! Som å velge mellom pest og kolera. Jeg skjønner til fulle det ordtaket nå!
Da vi veide valpene i dag, viste vekten til Gudrun at hun ikke hadde lagt på seg noe særlig.... Som om jeg ikke tenkte nok fra før.... Men, hun virker både aktiv og fornøyd, så jeg skal prøve å ikke dvele ved det. I morra er hun nok i rute igjen!

Nok om mine bekymringer!! her er dagens bilder:

 Gudrun og Aylas bein...

 

 Arna og Gudrun

 

Gudruns vidunderlige maise!!! :-)

 

 Arnas nese begynner å bli sort

 

 Donna, den sorte skjønnheten

 

Enja driver litt pilates mens hun spiser.....

 

Lexie har begynt å bli veldig interessert i valpene nå. Hun reagerer med en gang de lager lyd og har SÅ lyst til å snuse på dem! Ayla tillater faktisk at hun kommer inn på valperommet nå, men hun får IKKE snuse på valpene!!

 

 Lexie prøver umerkelig å komme nærmere....

 



Ayla gir tydelig beskjed når hun er nærme nok!

 

Jonas kan komme så vidt over dørstokken, mens Jenny ikke får lov til å kikke inn i rommet, engang. Dette viser nok litt av rangen i flokken vår. Lexie er sjefen og Ayla vil ikke sette seg for mye opp mot henne og blir respektert for det. Lexie er veldig ydmyk når hun smyger seg fremover. (Hun går litt nærmere hver gang Ayla ser en annen vei..) Lexie prøver ikke å gå inn med mindre Jarle eller jeg er der samtidig.

Jonas har vært helten til Ayla så lenge hun har vært her. Der Jonas er, er også Ayla. Hva han enn finner på når vi er på tur, så følger Ayla ham som den beste groupie. Jeg tror det er derfor hun tillater at han er i samme rom, men ikke så nærme som Lexie.

Jenny og Ayla er på en litt vikende front. Ayla vil gjerne gå forbi Jenny i rang, men Jenny er ei tai lita jente! Hun gir seg ikke, så Ayla vil absolutt ikke ha henne på valperommet! Og Jenny respekterer det. Utrolig hva noen små pelsbylter kan gjøre! :-)

Ettersom dagene går vil Ayla tillate at de andre kommer nærmere. Hun må bare forsikre seg om at de ikke vil gjøre dem noe vondt. Jeg tror at Lexie er helt dårlig etter å snuse og stelle med de små, så jeg håper hun får lov til slutt.

 

Tilgi et litt snodig blogginnlegg, men jeg måtte bare fortelle hva jeg går og tenker på om dagen. Kryss fingrene for at resultatet blir bra!