torsdag 30. desember 2010

Fredelig romjulstid!

La det bare være segt: Jeg er ikke SÅ deppa over Lexies manglende valper at jeg trengte en hel uke på å slikke sår! Neida, jeg har vært syk! Igjen........... Da jeg begynte å hoste igjen på julekvelden, var ikke veien lang før jeg var helt nede i kjelleren! 1. juledag satt jeg igjen som en kluss og kjente formen forsvinne i det fjerne.. Denne høsten og vinteren har vært helt forferdelig! Jeg var forkjølet i høstferien og den varte i nesten 14 dager... Så var det et par måneder hvor jeg var sånn tålig, men dagen før vi skulle til Dogs4All, ble jeg syk igjen. Denne gang var verre enn forrige og jeg lå på nippet til feber og var helt elendig. Det verste var hosten. Den ville ikke gi seg og jeg hostet dag og natt! Sov ikke på 6 døgn og hanglet meg gjennom dagene... Da denne omgangen var over, håpte jeg det ville bli lenge til neste gang, men der tok jeg feil... Jeg følte meg IKKE klar for en ny omgang med hoste og ingen nattesøvn, så vi reiste til Legevakta. Han mente jeg kunne ha stille lungebetennelse, noe som passer til symptomene mine: Hoste, ingen feber, dårlig utslag på CRP'en og stadig tilbakevendende... Han rekvirerte røntgenbilde og ba meg ta blodprøver hos legen min. Joda, dagen etter ble både prøvene og bildet tatt, nå var det bare å vente på resultatet.
Å vente på et lungebilde når man har hosta så lenge som meg, og i tillegg røyker, er ikke det gøyeste man opplever!! En del av meg ville de skulle finne noe på bildene, mens en annen fryktet det mer en noe! Hva hvis de fant noe annet??? O gru!!! Så måtte jeg jo angre fælt på røykingen og forbanne den opp og i mente og ende opp med å ta en røyk, for "de har jo ikke funnet noe enda....." Lenge leve viljestyrken......
Vel, i dag ringte jeg legen og forlangte noen svar! Sykehuset ble kontaktet og de kunne fortelle følgende om lungene mine: Rene, fine lunger uten skygger av noe slag eller andre unormale funn!! ALL RIGHT!!!!!!!! (Gjøre bølgen for meg selv og hoste seg fordervet etterpå!) Noen av blodprøvesvarene hadde han også og der var det ett avvik fra normalen: Det var noe på kikhosteprøven!!!!! Den viste en reaksjon, men også at vaksinen fremdeles virket... Legen mener derfor jeg har et snev av kikhoste!!! Slå den!! Det er vel bare meg og noen barn i den 3. verden som har det! Jepp, jeg ER en vrengt neger!
Nå går jeg på antibiotika og håper dette tar knekken på denne dritten som har satt seg i kroppen min!

Romjula for min del har derfor blitt tilbragt i sofaen foran tv'en, dag og natt.... Jeg sover minimalt og kjenner tv-programmet på nattestid ut og inn...
Jarle har tatt seg av Bissene og har prøvd å holde humøret mitt oppe:
                                                         "Vart du skremt no, mor??"

Andre ganger er det dette synet som gleder meg:
   Jarle og Jenny er mestere på middagslur sammen. De ser så fredelige ut og jeg misunner dem hver gang! :-)

På julaften inviterte vi til julelunsj og her er bordet og maten:


Det smakte kjempegodt og vi har kunnet nyte restene resten av jula!
Julaften tilbragte vi hos broren til Jarle og familien. Der var det også masse god mat å få, så med all denne sittingen i romjula, har jeg nå fått trailer-rumpe!! Gulp!! Masse som må fikses over nyttår.....

Nyttårsaften skal vi tilbringe hos Jorunn og Steve. Tusen takk for at vi kunne invitere oss på besøk og vi gleder oss veldig!! Bissene lover å oppføre seg sivilisert overfor både Mindy og pusene og jeg kan berolige dere: Kikhosten er ikke smittsom! :-)

                                                               God jul og Godt nyttår fra oss!

torsdag 23. desember 2010

En ting man kan stryke av ønskelisten.........

Så er dommen falt.
Etter lytting, undersøkelse og røntgenbilde er det nå bekreftet: Lexies mage er sørgelig tom. Igjen..........
Jeg trodde alt lå til rette for et vellykket resultat denne gang, men nei. Nå lurer jeg jo på om noe kan være galt med Lexie, men jeg tror ikke det. Hun er mer aktiv og lykkelig enn hun har vært på lenge og møtene mellom henne og Balder var fulle av gjensidige følelser, men likevel ender vi opp med ingenting. Jeg har, igjen, hatt en følelse av at Lexie ikke bar på små overraskelser, men likevel er det noe dritt når man hører dyrlegen si det!

Nå må vi tenke fremover og passe på at alle faktorer er til stede når Janka skal møte sin utkårede. Vi har ingen planer for et nytt forsøk på Lexie, det på tide at neste generasjon overtar.

Dette ble bare et lite innlegg. Jeg skal slikke mine sår en stund og komme sterkere tilbake.

mandag 20. desember 2010

Vanskelig å holde motet oppe, gitt..................

Jeg sa at jeg ville til dyrlegen i dag og der har jeg også vært. Sigurd (dyrlegen) var kjempeopptatt og hadde ikke tid til en hastetime, men jeg troppet opp likevel. Lexie skulle i allefall veies, om ikke annet!

Hun har tatt av seg 700g!!!!! Hvis jeg var pessimistisk før, så ble det absolutt ikke bedre nå!! Sigurd kom forbi og, snill som han er, ga seg tid til å kjenne på Lexies mage. Hun, som vanlig, trodde hennes siste time var kommet og spente magemusklene så hardt at han ikke kunne kjenne noenting der inne.... Han kunne derfor verken bekrefte eller avkrefte noe som helst.
Vi fikk time til torsdag. Da skal vi ta blodprøve og ultralyd og få endelig svar.. Til torsdag!!! Det er tre dager til!! Aaaaargh!!!!!

O-tålmodighet kom til meg.........................................................og du skal motstand finne..............

søndag 19. desember 2010

SNØ!!!

Jada, jeg har tatt bilder i snøen.... Igjen..... Men, med været vi vanligvis har her på Sørlandet, så kan jeg ikke la sjansen gå fra meg! Dessuten er det Aylas første vinter og hun ELSKER snøen! Her er et knippe førjulsstemning! :-)




                                               "Holdt nesten på å drukne!"


                                                   Ikke noen tvil om at hun koser seg!


                                    Jonas var opptatt av noe annet.... Kanskje ei søt jente??? Hmm...

                                                           Lexie er på ekornjakt
                                                 "Jeg vet det er her en plass....."
Hun får hjelp av Jenny:
                                              "Har ekornet gått opp her??"

Jenny kan dette med å se søt ut på bilder:


                                                           "Det er litt belastende å være så søt......."

Bissene koste seg storveies i snøen og det er en fryd å se på dem! Jeg håper det varer lenge!!!

Og så et magebilde av Lexie, bare for å understreke min pessimisme.......
og til sammenligning: 6-ukers bildet fra 2008...............
Sukk.....

JULETREET ER I HUS!!!!!

For noen er dette en selvfølgelighet og absolutt ikke noe å rope høyt om, men for meg er dette en bragd!!! Og jeg mener ikke at juletreet er inne og ferdig pyntet, neida, det står utenfor, klart til lille julaften. Da først skal det inn i hus. Den store bragden er at juletreet er kjøpt!
Noen gjør ikke noen stor deal utav dette innkjøpet, jeg har til og med hørt at noen lar mannen ta ansvaret alene............................. Ikke noe galt om menn, egentlig, men de mangler et gen når det gjelder juletrær! Jeg tror det kommer av at de lar juletreselgeren være selger, hvis du skjønner hva jeg mener... Og så har de en veldig liten terskel når det gjelder hva som er pent. (Det er en god egenskap, vanligvis!! Jeg har jo sett meg selv på morraen, men Jarle påstår han liker meg til og med da!!)
Nei, jeg må selv være med når treet skal kjøpes og visse standarder må være til stede:
1. Jeg vil ha ordentlig gran! (Det betyr lykke å få barnåler i fotsålen i juli!)
2. Det må ikke være for stort! (Menn kjøper gjerne et bedehustre, for størrelsen betyr noe! Faktisk!)
3. Det må ha passe bredde! (Lite og bredt. Omtrent som meg!)
4. Det skal ha mange, knødde "fingrer" på grenene! (Må jo ha noe å henge all pynten på!)
Og så må det ha nåler på stammen og være veldig tett! Som regel kan jeg ta et raskt blikk på toppene av trærne og finne ut ganske raskt at her finnes ikke ett tre som ligner "mitt" i det hele tatt! Videre til neste selger. Og sånn holder vi på.. Hvert år. Selgeren mener alltid at han har et tre NØYAKTIG som jeg vil ha det, men han er jo en mann.............. En selger i fjor tilbød seg til og med å legge seg ned under et tre og synge englesang for meg!!! (Jeg hører nemlig englesang når jeg finner det rette treet..) Hvert år er jeg like oppgitt og like redd for å måtte ende opp med edelgran eller noe sånt, for fine graner blir vanskeligere og vanskeligere å finne.
I år regnet jeg jo med at vi ville slite like mye... Vi reiste til Sørlandsparken i går, for å få unna litt julehandel. Det tar ikke lange tiden på et slikt senter, så får jeg tunnelsyn og må ha en pause. Ut i kulda bærer det og siden vi likevel var ute og juletrærne sto der, så kunne jeg jo ta en titt. Jeg gikk langs raden med trær og plutselig så jeg det!!!!! Et lite tre, akkurat som jeg vil ha det!!!!!! Englesang blandet med forbauselse! Kunne det være mulig???? Jeg kikket og kikket. Toppen var fin, med mange små grener i motsetning til en lang, tynn stilk som gjerne er vindskjev... Det hadde mange fingre og nåler på stammen! Og det var rett og fint og lubbent helt rundt! Full av undring hentet jeg Jarle. Han, den flinke mann, vet akkurat hvor diplomatisk han må være i en slik stund! Han så bare ett problem med treet og det var at det var lite. Men, han kunne leve med det, for det er jo bare å sette foten på noe og så er problemet løst! Treet ble pakket inn og lagt i bilen. I bilen, ikke på taket! Praktisk med et lite tre, gitt!
Juletrehandelen tok ca to minutter og en selger!!!!!!!! Det har aldri skjedd før og jeg er enda fortumlet!!!

Vi ble ferdige med en hel del av julehandelen i går og kvelden tilbragte jeg med å pakke inn alle gavene. Det er en av de beste stundene før jul, for meg! Jeg elsker å pakke inn gaver! Alt det fine julepapiret, båndene og til-fra lappene. Og jeg kjenner en barnslig fryd når haugen med pakker vokser og jeg gleder meg så til de skal pakkes opp igjen!

Dere lurer kanskje på hvorfor det ikke er noe nytt om Lexie? Hun er jo 6 uker på vei og jeg burde være over meg av begeistring! Saken er at vi tar Lexie til dyrlegen i morra. Jeg klarer ikke å kvitte meg med følelsen av at hun enda en gang er tom, så nå må jeg ha svar! Vi har ikke bestilt time, men skal innom og få veid henne og snakke med dyrlegen. Har han tid, så kanskje han kan gi oss svar, hvis ikke bestiller vi en time. Derfor går jeg nå rundt i et vakum og avventer dyrlegens dom.........

tirsdag 14. desember 2010

Julebilder lissom......

I dag har det vært heldagsprøver på skolen så vi skulle vaske ned kjøkkenet istedet. (Jippi....) Det gikk over all forventning og vi var ferdige før vi fikk sukk for oss!!! Dermed fikk vi gå hjem tidlig og det er som en julaften i seg selv!!! Jeg kjørte rett til Brennåsen senter og fikk sikret Bissemat langt inn i 2011 og kjørte så hjem. Det var sol og NYDELIG vær, så jeg planla en fotosesjon med nisselue og det hele! Vel.... Bissene hadde sin helt bestemte mening om hva nisseluen kunne brukes til..... Dessuten skyet det over, så sola uteble... Bildene er litt mørke, men jeg har prøvd å lysne dem. Derav den grusomt hvite snøen.... (sukk..)
                                                               Den datt av, gitt......
                                            "Hva ser dere på??? Det er MIN skatt!!"

                                                             "IIIIK!!! DE KOMMER OG TAR MEG!!!"

                                                              "Lexie... Hva skal du??"

                                              og vips, så hadde Lexie fått tak i lua.......

                                                    men hun fikk ikke beholde den helt uten videre...

                                            Lexie mister aldri skatten sin, så Jonas tapte det veddeløpet...

                                          Og så var dagene talte for den nisselua.....

Og det samme var det for batteriet i kameraet... Jeg gikk derfor resten av turen uten.. Typisk! Som alle kan kjenne, bare de stikker nesa på utsiden av døra, så er det fremdeles gørrkaldt ute. Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på isen som ligger der og lokker, så jeg mannet meg opp og gikk inn til Bråvann. Snøen på isen er nå så komprimert at den er som et litt knudrete teppe, helt perfekt for Bissene! De kan slippe bremsene og rase rundt uten å skli. Det er jo altfor fristende å ta en tur!! Jeg gikk selvsikker ut og satte kursen mot et hull. Der kunne jeg jo kanskje se hvor tykk isen egentlig er. Jeg nærmet meg forsiktig... Tenk om det var åpent vann??!! Men, hallo, minus de lux og sånt!! Nei, hullet var frosset igjen men jeg så ikke så mye av isens tykkelse... Hmm..... Best å gå mot land igjen... Jeg gikk videre til Lindalstjønn. Her var det spor på kryss og tvers. En mann (store spor...) hadde gått over isen da det var på det mildeste! Han må ha vasset ganske kraftig, men nå var vannet frosset og jeg vågde meg utpå. "Kunne han, så kan jeg!" tenkte jeg overmodig! Overflaten var, om mulig, enda mer perfekt for Bissene og de langet ut! Noen ganger var Ayla først, andre ganger var det Jonas som hadde hele jentegjengen i hælene. De koste seg masse og jeg bare nøt synet av dem! Isen oppførte seg fint, ingen ulyder av noen art. Denne tjønna er ikke så stor og det tok ikke lange tiden før vi var rundt. Igjen krysset jeg sporene til den vassende mannen... At han tør å gå på en sånn slapsete is!!! Men jeg tror jeg har sett ham før. Når jeg anser isen som bare snerk, kommer han gående med setteren sin midt ute på vannet!! Jeg tror han er i familie med Jesus! Minst!! Han og pappa må være de eneste jeg vet om som kan oppveie tyngdekraften på den måten...
Vi ruslet tilbake til Bråvann og jeg planla en tur rundt her også. Nå hadde jeg jo liksom bevist at isen var sikker, så her var det bare å gå ivei! Plutselig så jeg et ganske stort hull i isen og satte kurset mot det. Det var også frosset igjen, men jeg kunne ane tykkelsen likevel.. Ca 10-15 cm så det ut som... Det er ca en meter tynnere enn hva jeg foretrekker og jeg hadde ikke før tenkt tanken, så sa det KNEPP! "IIIK!!! VI DØR!!!" sa Jenny og hoppet opp på ryggen min!!! I den nå så vanlige, lekne stilen jumpet vi mot land mens vi lallet en Bissesang..................... Det er godt jeg er alene der inne!!!

I dag er Lexie 39 dager på vei og jeg tok et bilde av henne:
Ikke mye mage å skryte av, syns jeg....................... :-( Til sammenligning: 5 ukers-bildet fra 2008:
             Det er ikke så mye mage her heller, syns jeg! Og den gang var det 10 små Bisser der inne!!
Jeg tillater meg å være optimist en stund til!!

mandag 13. desember 2010

og vi venter................

Bare en liten kommentar om Lexies mage: Den er ikke stor! Men, optimismen må vedvare!! Sitat fra den ene boka mi: "Dag 40. Valpene er større. Tispas patter er nå rosa farget og magen endrer form." Sitat slutt. Lexie er på dag 38............. Det kan hende jeg griper halmstrå her, men jeg velger å være optimist et par dager til! Puppene kommer nok aldri til å bli rosafarget, det skjedde nok bare første gangen, men de strutter enda!
Sånn! Nå er Lexies tilstand kommentert og som dere skjønner så er jeg møkklei den lange ventetiden! Ultralyden kommer nærmere og nærmere.............

Ellers koser vi oss i det fine været! Jeg har ikke vært ute på trugene enda, men lurer på om ikke det hadde vært lurt innimellom... Etter mildværet vi hadde, er nemlig stien såpeglatt!!! Og med min eminente balanse, sier det seg selv at jeg sliter...... Det ligger også et islag i trappa ned til grusbanen og jeg er livredd hver gang jeg skal ned!!! Ser for meg brukne lårhalser, armer, rygg og nakke hver gang! Derfor går jeg baklengs mens jeg henger i rekkverket.. Bissene vet jo ikke om jeg kommer eller går...
Og så er det isen da..... Hver vinter gleder jeg meg til isen kommer og vi plutselig får en alternativ tur som ikke er mulig å gå på sommeren. Nå har isen ligget i ukesvis, men tør jeg gå på den? Nei! Noen ganger er jeg tøff og sprader utover. Bissene løper som gale en stund, men så er det som om de husker hvor de er og kommer til meg med et spørrende blikk.. Spør de meg om isen er sikker??? Eller lurer de på hvorfor jeg står helt stille med et beklemt uttrykk i fjeset?? Og jeg er slett ikke sikker på om dette var en god idè i det hele tatt! I dag kom jeg ca 7 meter fra land før tvilen skyllet over meg.... Jeg syns isen gynget når Bissene løp forbi!!! Den kunne da ikke gynge?? Jeg ble stående helt stille og tenke lette tanker.... KABANG!!!!! sa det og jeg kunne formelig føle hvordan isen sprakk tvers over!!! Nå vet jeg at slike sprekker oftest oppstår når isen fryser til, men prøv å fortelle meg det når jeg står midt utpå!! "JUHUU!!" hoiet jeg og løp innover mot land. Du lurer kanskje på hvorfor jeg hørtes så munter ut? Jo, i fjor klarte jeg å skremme Bissene noe veldig med min sinnsyke reaksjon hver gang isen sa noe... Jeg var sammen med Anita og Vibeke den gangen og det er ikke noen hemmelighet at meg og Anita sammen, på isen, er sikre på at vi kunne falt gjennom og druknet til og med på Idda.... Vi klarte, i løpet av ganske få minutter, å lære hundene våre at et lite "spjong" i isen betyr "løpe fort til land og hyle samtidig!"... Vibeke sto igjen på isen og var like rolig..... Det som skjer nå, er jo at Bissene oppdager enhver liten lyd i isen og kommer til meg: "Er det nå vi skal bli livredde og løpe på land??" Derfor må jo jeg være den fornuftige og vise at her er ingen fare! Min reaksjon på knallet i isen i dag, var dermed "Juhuu så gøy vi har det!" og så løp vi tøysete mot land......................... For det var jo mye gøyere der!! Jepp!!

Nå sitter vi og venter på Vibeke og Lilo!! Så koselig!!! Jeg aner ikke hvor vi skal gå, men vi kommer nok på noe!

fredag 10. desember 2010

5 uker på vei!

Så er Lexie 5 uker på vei og vi går nå inn i perioden hvor hun vil begynne å vise fysiske tegn. ENDELIG sier jeg bare!!!! Aldri har jeg vel tvunnet (heter det det???) tommeltotter som i de siste ukene!! Jeg kan ikke med min beste vilje se at Lexie er noe tykkere enn hun pleier, så jeg var jo helt klart SÅ pessimistisk!! Derfor fant jeg ut at jeg måtte søke visdom i bøkene! Alle bøkene mine ble pløyd gjennom og samtlige sier: Tispen begynner først i uke 6 å vise tegn på drektighet. Sitat slutt. Que????? Inn på dataen og finne frem 5 ukers-bildet fra 2008! Jeg studerte det nøye! Men, hun så jammenmeg ikke mye tykk ut da heller!! For å overbevise meg helt, fant jeg fram 6 ukers-bildet også og der var hun tykk!! Det helt store kommer altså til å skje i løpet av kommende uke! O SUKK!!! Enda mer tålmodighet må graves frem fra dypest i sjelen! Men, nå er jeg i det minste veldig optimistisk igjen! Det er jo ikke meningen at Lexie skal være trill rund og supertung enda, så hun er helt som hun skal være! (Bare med en liten-liten kul på magen!!! I en heldig vinkel!) De neste dagene blir spennende!!!!

mandag 6. desember 2010

Endelig er løpetiden over!!!

Nå er det like før vi kan senke skuldrene og trekke et lettelsens sukk! Jeg tror Ayla er ferdig med løpetiden!! I allefall så ferdig at Jonas har mistet interessen. Endelig og ikke ett sekund for tidlig!! Ayla er litt mellom barken og veden akkurat nå.. Hun vil gjerne flørte, men så vil hun ikke likevel.. Ikke lett for en ung sjel i sin første løpetid!

Jeg har prøvd hele helgen å få logget meg på hjemmesiden min, men det er helt umulig!!! Jeg mener ikke selve hjemmesiden, men der jeg kan redigere og oppdatere. Derfor skjer det ingenting der for tiden og jeg er skikkelig frustrert!! I morra kontakter jeg Telenor, for nå er min tålmodighet slutt!!

Ellers går jeg fremdeles rundt og hoster... I går skulle vi på klubbturen, men vi hadde ikke gått langt før jeg måtte melde pass... Snøen hjalp jo ikke heller til akkurat.. Jeg fant derfor minste motstands vei: Over isen.. Vi kunne jo møte de andre der og se om jeg orket å dilte med et stykke. Den eneste som kom, var Anita og Troja. Hun kom ut på isen og vi fant ut at vi heller skulle gå Bråvann rundt mens hundene herjet. Jeg er vanligvis skikkelig pysete på isen, men i går var jeg helt avslappet. Jeg følte meg elendig og orket ikke en eneste bakke, så isen fikk værsågod holde!! Det hadde jo vært minusgrader i det uendelige også, så hva kunne gå galt? Det var litt vann under snøen, men jeg hadde jo sett med egne øyne dagen før, at isen var tykk og god, så litt vann skremte ikke meg! Anita var ikke fullt så sikker.. Da vi hadde gått nesten rundt vannet, kom det en hel haug med folk!! Av "de andre"-sorten, attpåtil! (Altså sånne uten hund..) En av dem hadde med et sånn isbor og skulle fiske litt. Så greit! Vi gikk videre og hørte at han begynte å bore. "Bor-bor" sa det og så var han gjennom....................... MEN HERREMITI, SÅ FORT DET GIKK DA!!!! "Hvor tykk er egentlig isen??" spurte jeg og han viste noe som lignet 7 cm!!!! Ett blikk på Anita var nok, her kunne vi IKKE bli!!!!! Trekke pusten og trippe fort mot bredden!!!! Fiskeren hadde med en gutt og han lekte seg nå med dette boret. Det ene hullet etter det andre lagde han og vi trippet enda fortere mot bredden. Han lagde jo rene perforeringen og det var sikkert bare snakk om sekunder før hele isflaten ville gi etter!! Det føltes ihvertfall sånn... Vi kom oss på land og isen holdt. Både fiskeren, den boregale gutten og alle de andre folkene holdt på med sitt og den ville slett ikke sprekke, men gikk vi over isen hjem? Nei! Vi holdt oss på land. Jarle var nok litt overbærende oppgitt og tenkte sitt om hysteriske kvinnfolk, men akkurat når det gjelder Anita og meg og is, så har han ikke stemmerett...
Vi trøstet oss med at vi tross alt hadde gått en stund før vi fant ut at vi svevde i livsfare og hundene hadde både herjet og løpt, så alle var fornøyde!

I går var jeg sikker på at Lexie holdt på å få melk!! Det var liksom en substans under puppene hennes og det kunne jo bare være melkekjertler som våknet til liv??!! I dag har hun nesten innoverpupper............. Suuukk!! Tålmodighet er en dyd, heter det...... Jeg er ikke mye dydig, gitt........

fredag 3. desember 2010

4 uker på vei!

Lexie viser fremdeles tegn på å være gravid, så jeg krysser fingrene og er positiv! Valpene er enda bittesmå og har inntil nå vært frittsvevende i livmoren. Disse første fire ukene er ganske kritiske siden mye kan skje med dem. De kan bli skadet av medisiner eller skadelige ting mammaen spiser, men det har vi passet godt på og kan garantere for at ikke har skjedd! En mye skumlere ting i denne perioden, er såkalt fosterabsorbsjon. Det betyr at fostrene absorberes av tispen og svangerskapet er dermed over... Hva som forårsaker en slik hendelse, er man vel ikke helt sikre på, men en teori går ut på at tispens kropp ikke klarer å opprettholde hormonnivået og kroppen reagerer med å "kvitte seg" med fremmedelementer... En tredje ting som kan skje, er at tispen aborterer. Dette kan skyldes mange ting, som oftest ting man ikke kan kontrollere, men stress kan også være en utløsende faktor. Derfor bestemte jeg meg for at det ikke blir foretatt en ultralyd av Lexie enda. Stresset hos dyrlegen og den redselen Lexie føler hos ham, kunne ha gjort at hun aborterte. SÅ viktig er det tross alt ikke å vite ting i forkant!
Nå er svangerskapet fire uker gammelt og valpene der inne fester seg og begynner å få næring via morkaken. Dermed stiger hormonnivået hos Lexie og ting begynner å skje! I løpet av de neste ukene vil hun legge på seg og miste fasongen. Melkeproduksjonen vil også komme igang og vi vil endelig kunne se fysiske tegn etter uker med tålmodig venting! Akkurat nå er jeg bare glad for at de første kritiske fire ukene er bak oss!

Da jeg skulle lufte hundene i dag morges, syns jeg Jonas virket roligere enn på lenge!! Kunne det stemme?? Jeg tok båndet med, men lot han gå løs.. Lommelykta ble nærmest låst på ham og Ayla, men det gikk fint!! Mesteparten av tiden gikk de hver for seg og snuste, men om de falt tilbake i "gamle" kjæresterier, kunne jeg bare snakke til dem og så løp de videre! Deilig!!! Jeg var spent på om det ville være det samme da jeg kom hjem fra jobb. Jonas er i ganga mens vi er på jobb og de siste ukene har han ikke vært så interessert i å hilse på oss. Han har derimot vært villt opptatt av jentene etter tur.... I dag ble han sluppet inn i stua og han hoppet rett opp på puffen for å gi meg sitt karakteristiske karslige dytt!!! Han så ikke på Ayla, engang! Ut med oss og han fikk gå løs. Alle Bissene løp som gale!!!! For det meste med Jonas først og han var helt vill av glede! Ingen kjæresterier, bare vill Bisselek! For en lettelse!!!!! Ayla er ikke ferdig med løpetiden enda, men ferdig nok til at Jonas er sitt gamle jeg igjen! Av og til faller de tilbake til nussingen, men det er ikke den samme gløden lenger og de lar seg avlede uten problemer. Jeg gikk tur på Møvig i kveld og behøvde ikke passe på i det hele tatt! Jonas var langt foran og leste avisen i rekordfart, mens vi jentene gikk bak og hadde bedre tid. Det var så fint ute, selv om det var knakende kaldt!!! Jeg var glad for både skjerf og selbuvotter! Siden det var så fint, gikk jeg opp på toppen for å nyte utsikten. Dette var i 19-tiden i kveld og jeg måtte selvfølgelig gå med lykt på grunn av mørket.. Vel oppe på toppen, slo jeg av lykta for å kunne nyte utsikten uten forstyrrelser.. Jeg så rett inn i en sort vegg!! Det var mørkt som i en sekk!!! Ja, hva hadde jeg ventet??? Ikke er det måne heller nå..... Utover havet var det derfor ingenting å se, så jeg vendte blikket mot byen istedet. Ikke like flott, men skal man nyte utsikten, så skal man!! FLASH!!!!! Og så ble jeg helt blendet av Oksøy fyr................ Nok med utsikt og flott kveld og alt det der! Lykta ble tent og vi loffet mot bilen og ei varm stue istedet.
I kveld har verken Jonas eller Ayla vært i buret. Der har Lexie ligget, av helt fri vilje! :-) De to turtelduene har ligget rolig på hver sin plass, eller ved siden av hverandre og sovet i hele kveld! Det er som fløyel på nervene, plysj i nakkemusklene og bomull i ørene!!! Ubeskrivelig fredelig etter uker med piping og skjelving fra Jonas og årvåkenhet 24/7 fra oss!!
Om jeg nå bare kan bli kvitt hosten om natta (og om dagen også, selvfølgelig!) så er alt perfekt igjen!!