Å HUFF OG HUFF!!!!!

Nå har jeg vært utilgivelig treg her!! Jeg har ingen god unnskyldning heller....
Vårt univers dreier nå rundt vår lille Turbodott og hun vet å bestemme rutinene! For eksempel så skjønner jeg ikke hvordan det er mulig at vi har fått oss enda en A-hund!?! Som alle de andre, sovner hun i 10-tiden på kvelden og sover godt..... helt til i halv fem-tiden......... Da er en ny dag her og den må utnyttes!!! Hva vi ligner så tidlig på morraen, vil jeg ikke engang prøve å beskrive. Ayla vet ikke forskjell på hverdag og helg, så vi har fått med oss 21 morraer med den tidligste fuglesangen ever! Hun er også meget bestemt på hvor hun vil sove og det er i stua. Men ikke alene! Å neida, en av oss får værsågod holde henne med selskap og gladelig ofre nesa så hun har noe å gnage på!! Jo, vi gjorde det i begynnelsen, men nå er det andre boller! Både Jarle og jeg går rundt med kledelige sårskorper på nesa, så en endring tvang seg frem, gitt... Vi sover i senga nå, med dørene åpne inn til stua. Dermed kan Ayla komme inn og vekke oss når det er på tide å stå opp... Ugh...
Hun kan hoppe opp i sofaen nå! Det har ført til at vi nå like ofte finner henne oppe på salongbordet, som i godstolen, og hundesengene har definitivt mistet sin tiltrekningskraft...
Hun har tygd over en mobil lader og tatt skoene våre i tur og orden. Hver dag leter vi etter sko nummer to og ender opp på magen på golvet for å se ting i Ayla-perspektiv..
Hun begynner så vidt å forstå meningen med "nei".... Vanligvis er hun stokk døv når vi prøver å irettesette henne, men plutselig virker det som om hun skjønner at vi prøver å nå frem til henne... Hun skjønner fremdeles ikke hvorfor vi prøver å stoppe henne med det dødsgøye hun holder på med, men det kommer nok... Blant annet er hun VELDIG flink til å fortelle høylytt at ting tar for lang tid... Halv fem på morraen er bjeffing det siste vi ønsker! Men Ayla er pratsom og forteller at hun vil ut, vil ha mat, vil ha kos....NÅ!!!! I dag var første gangen hun reagerte på "HYSJ!" (som er det morskeste jeg noengang har sagt til henne...) Hun så himmelfallen på meg og la seg resolutt ned og furtet! Hun fikk maten sin og spiste den, men jeg har en mistanke om at hun ikke lærte noe likevel...
Bilkjøring har også vært et kapittel for seg selv... Først ville hun ligge på golvet foran førersetet, så ville hun IKKE det lenger!!! Hun fikk gå bak til de andre hundene. Herlig!!! Hun sovnet som en liten engel. Denne måten gikk greit et par turer, så ville hun IKKE det mer!!! Det endte med at vi tok Jenny ut av buret sitt og puttet Ayla inn der. Herlig med bur, altså!!! Et par turer... "JEG VIL IKKE VÆRE HER ALTSÅ!!!!" Sukk... Men nå bestemte vi! Ayla måtte pent finne seg i å være i buret og jammen gikk det ikke bra til slutt! Ayla ligger rolig og sover i buret og har det helt herlig! Hva så med Jenny da? Hun så ut som 7 sorger og 9 bedrøvelser for hun hadde jo ingen steder å være lengre!!! Nytt bur ble handlet inn og nå er de fornøyde begge to! Jonas har også fått bur, men han er ikke fullt så fornøyd... Å sitte i bur betyr nemlig at han ikke kan bjeffe på alle hundene han ser, eller hoppe frem i forsetet med en gang vi forlater bilen. Irriterende for ham, men veldig rolig og greit for oss. :-)
Når vi ser bort ifra de grytidlige morraene vi opplever dag etter dag, så går det veldig fint med Ayla i hus! Lexie og Jenny har adoptert henne fullstendig og både leker og koser med henne. Hun har bevist at hun er en grepa skogsarbeider og er verken redd for motorsag eller bølgeblikk. Hun kommer når vi roper og er både tillitsfull og nysgjerrig.
Vi gleder oss til ferien og Aylas møte med bading og båt! Det blir nok spennende for en liten knott!
Til lørdag reiser vi til Drammen på utstilling. Jarle blir hjemme med jentene, mens jeg reiser avsted med Jonas og Anita og Janka. Dette er første sjans for Jonas og Janka til å bli Norsk Utstillingschampion, så vi er dødsspente!!! Jimmy kommer også og det skal bli herlig å se ham igjen!!
Og så har jeg fått ny jobb!!! Fra august av er jeg ikke lenger vaskedame på KKG, men Kantinemedarbeider! Det gleder jeg meg til!!!!
Nei, nå er her ville tilstander rundt meg, så det er på tide med en tur inn til vannet!

Med valp i hus...

Så mye man glemmer om det å ha valp, egentlig! Skulle tro man var nybegynner hver gang... Ayla har jo snudd helt om på hverdagen vår og vi er helt på tuppa når det gjelder at hun skal ha det bra og sånt. "Er hun sulten??" "Spiser hun nok??" "Hva er det hun tygger på???!!!" Ayla er som ØP'ere flest når de er små, hun er bare måtelig interessert i maten sin... Til å begynne med måtte jeg jo bekymre meg veldig over dette og jeg ga henne til slutt en skive brød med leverpostei... Dette var snadder, kan du tro! Men, husken klikket inn til slutt og jeg bestemte meg for å se tiden an. I dag har hun spist som en ulv! Hun måtte bare ha et par dager før apetitten slo inn. :-)
Andre ting vi stusser fælt på, er hvor hun til enhver tid er... Den lille dotten vet å gjemme seg og vi tenker da selvfølgelig først på alle de ville dyrene og bilene ute... Mens vi går og leter under enhver busk i hagen, ligger hun godt krøllet sammen i en av sengene sine og sover som en engel! I går var det bare såvidt vi så henne i det hele tatt:

Bak Lexies varme rygg, ligger engelen så trygt atte! Sukk!

Mens vi vasker bort tisseskvetter, renser leiligheten for farlige tyggeting, rydder opp etter flisetyggeren og løper bekymret rundt og leter etter henne, glemmer man hvor gøy man har det med en valp! Ayla er en liten energipropp og noen ganger får hun helt nugra! Hun elter rundt og kaster seg inn i favnen og er full av skarpe tenner og klør!! Hun ligger som en hjulvisp med maisen rett foran nesen min og da må man bare fise på den!!! Da blir hun helt himmelfallen og spinner rundt for å "ta" meg!! Hun knurrer og bjeffer, tar seg ei runde med leke-fu og kaster seg på nytt inn i favnen. Det er rett og slett som balsam for sjelen!

I dag måtte jeg feie opp noen fliser igjen og Ayla er ikke helt sikker på hvor farlig feiekosten er... Dermed ligger hun og lusker på den. Ikke stille, nei hun knurrer og bjeffer og hopper rundt mens hun logrer villt! Nærmer jeg meg med kosten, hiver hun seg rundt neste hjørne og lusker videre. Jeg må bare le høyt av henne! Da den omsider sto stille, snuste hun inngående på den og mistet interessen...

På turen i dag gikk vi helt til klatreveggen! (Ca 7 minutter å gå..) Der er det en bekk....

Hmmm... Hva er dette da??

Selvfølgelig datt hun i bekken og ble våt helt til magen!

Åhr... Ble helt sliten av å bade!

Lexie venter på at vi skal gå videre......

Livet er deilig med valp i hus!!

Turboproppen!

I dag var vi en tur inn til vannet med Lexie, Jenny og Ayla. Jonas var på tur med Jarle. Jeg fikk tatt noen bilder av kompa, i full fart ute i skogen:

Jippi, vi skal til vannet!!!

Sistemann er ei sinke!!!

Denne vannskåla vil jeg ha med hjem!

Må grave den opp så jeg får den med hjem...

Åhr... Så tungt.... Tror ikke jeg gidder likevel...

På vei hjem stoppet vi på myra og tok noen flere bilder:

Hvor er dere?? Nå kommer jeg!

Eller, jeg venter bare her heller!

På ettermiddagen gikk vi til dyrlegen for å gi henne ormekuren hun må ha etter å ha vært i utlandet. Hun oppførte seg eksemplarisk og da Sigurd (dyrlegen) fristet med kalkunpølse, svelget hun tabletten uten problemer. Vi benyttet anledningen til å veie Lexie og nå har hun gått ned ytterligere 1 kilo! Puh!

Vi traff Mindy, Jorunn og Steve også og gikk en tur i Auglandsbukta. Der fikk Mindy og Ayla lekt litt og Ayla prøvde å lære Mindy å grave stort hull i plenen...

Nå er vi vel hjemme igjen. Jarle har dradd til Dal med de voksne mens jeg sitter her hjemme med en trøtt og lykkelig sjarmpropp!

Zzzzzzzz!

Ingen hemmelighet lenger!

Endelig kunne vi offentliggjøre tidenes største hemmelighet! Jeg syns vi har vært kjempeflinke!!!
Hvordan kunne vi finne på å få valp nå, med Lexies valper på vei og alt... Jo, "skylden" har Aylas mor, Botilde, fordi hun var så søt som valp! "Hæ???" tenker du kanskje.... Men, dette er jo bare min form for fornuft! Tilde var en utrolig søt valp og jeg falt pladask for henne! Hun er ett år yngre enn Lexie, så det var aldri snakk om at vi skulle ha henne. Vi hadde mer enn nok med vår egen sprettball på den tiden, men jeg sa at "om Tilde noengang skal ha valper!" "Ja, ja," tenkte Jarle, "det er jo lenge til i så fall..."
Årene gikk og vi traff Tilde og eierne på treffet i Danmark i fjor sommer. Jeg likte Tilde veldig godt fremdeles og det viste seg at Kim og Solveig, Tildes eiere, likte Jonas tilsvarende.... Planen ble derfor at Tilde og Jonas skulle ha valper og mine planer ble på en måte lagt i grus, men det var jo forlokkende med valper etter Jonas også... Blanda følelser... Så overrasket Tilde alle mann med å få løpetid på verst tenkelig tid og de måtte finne en hannhund i Danmark. YES! var min reaksjon! "Å hjelp...." tenkte Jarle....
Mens vi ventet på Lexies løpetid, fikk vi vite at Tildes møter med Balder var mislykket.... Jaja, så fikk vi vente på en valp til jul i stedet.
Vi reiste til Nederland og begynte ventetiden på Lexies valper. Så fikk vi telefon fra Danmark: "Tilde venter valper likevel!!" Hva?? Ok... Plutselig ble vi helt overveldet og ganske så matte i knærne! Etter bare noen dager fikk vi en ny telefon: "Tildes valper er født!" Og med ett var vi blitt foreldre også!! Aldri har vel et svangerskap gått så fort! Vi var, om mulig, enda mattere og overveldet... Og så begynte vi å telle ukene: Lexies valper og Aylas hjemkomst havnet på samme helg!! Wow! Litt av en planlegging! Eller mangel på.... Men, dette skulle gå greit! Pis åff kæik! Anita måtte herved innvies i våre planer. Jeg måtte være hjemme med Lexie og valpene og Jarle kunne ikke reise alene. Anita var et soleklart valg og hun svarte som vanlig ja! Snille-snille henne!!!
Hvordan valpekaoset ordnet seg, var jo ingen lykkelig event! Lexies tomme mage kom IKKE som en lettelse, jeg var virkelig lei meg for utfallet, men kunne ingenting gjøre likevel... Dessuten var det vanskelig å få fri fra jobb, så planen med Anita og Jarle ble gjennomført. Ingen reagerte på at de to skulle på overnattingstur sammen! Hmm... Får skylde på Maistevnet, men likevel! Hvor snill tror dere egentlig jeg er???!!! De hadde forresten en dyrisk natt sammen:

Inngangen til kroa

Senga

Sengeteppet...

Aner dere en viss afrikansk stemning?? Det viste seg at kroens eierinne var mer enn normalt interessert i Afrika... På veggen hang bilde av en Swaziland-høvding og et elefantteppe... Denne kroen inneholdt ikke mindre enn 1300 elefanter, fra nøkkelknippe-størrelse og opp til naturlig størrelse! Utrolig!

Noen av alle elefantene...

Området rundt kroen og selve kroen var skikkelig koselig, så her vil jeg også bo når vi skal hilse på Solveig og Kim igjen!

Turen hjem gikk over all forventning! Ayla sov på stort sett hele turen og kom hjem og var i fin form! Bissene ble litt satt ut av dette nye vesenet og lurer fælt på om ikke slike kommer med bytterett??? Skal tro om Jonas føler det samme om ca 6 måneder og Ayla får sin første løpetid.... :-)

Nå er vi altså småvalps-foreldre igjen, med alt det innebærer av nattevåk, megling over matrester og tusen tisseturer i løpet av et døgn... Hun er som en virvelvind i det ene øyeblikket og en sovende søtnos i det neste. Vi hviler når hun sover og elter rundt for å følge med når hun er våken.. Så fort man glemmer livet med valp i hus! Så fort som de vokser må man bare nyte dem mens man kan! Og det gjør vi! Vi nyter valpelukta, valpemaisen og de små turbosussene! Så skjønn!!!!! SUKK!

Litt av en helg...

Nå er helgen over og vi kan puste ut.... Helt feil, ikke sant?! Skal ikke helgen være tiden for å slappe av og hente krefter?? Jo vanligvis, men ikke denne!
NKK's store utstilling i Kristiansand gikk nemlig av stabelen og som vanlig var KHK ansvarlig for NKK's agilitykonkurranse på lørdagen. I år var der cirka dobbelt så mange påmeldt som i fjor og i tiden før kjente vi at vi stresset litt siden vi alltid mangler folk.. Jarle skulle egentlig vært i Danmark den helgen og jeg skulle egentlig vært opptatt med valpene til Lexie, så vi kunne ikke hjelpe på selve stevnet. Nå ble det slik at Lexie ikke fikk valper og Jarle utsatte turen til Danmark. Jeg valgte å "ta fri" likevel, siden jeg følte jeg trengte noen dager å samle meg på etter pappas begravelse, men Jarle stilte opp både lørdagen og søndagen for KHK. Flinke mannen! På søndagen holdt KHK dobbeltstevne i agility, så han var temmelig opptatt...
Jeg var innom utstillingen på lørdag for å se på Troja og Anita:

Dommeren hilser på

så løper de litt

og så står Troja som en gudinne!!!!

På tross av alt dette, fikk Troja ei blå sløyfe.... Så dumt! Det var visst noe med bevegelsene, syns han. SUKK!!! Jeg syns de var kjempeflinke!

Lørdag kveld skulle Jonas i dusjen. Utallige møter med allverdens myrhull måtte vaskes bort, så prinsen var ren og pen! Men hvor var han?? Han som alltid kommer når jeg roper, var nå borte vekk...? Det var i grunnen alle Bissene... Hmmm. Hvor var de? Jo samtlige gjemte seg hos Jarle!!!

Sjekk så "usynlig" Jonas er...

På søndagen var det vår tur i ringen! Jeg møtte Anita på morraen og vi gikk inn til ringen. Vi skulle inn som 3. rase, så vi trodde vi hadde god tid. Vel, det hadde vi jaffal ikke! Dommeren var noe helt sinnsykt effektiv, så her var det bare å gjøre seg klar i ei skittfart! Hun hilste høflig på Jonas og som den ekte ØP han er, så syns han at hun brukte unødvendig lang tid på formalitetene.... Han ville helst ikke bli tatt på og trakk seg litt. Ikke så mye, men mer enn han noen gang har gjort på treningene! Hmm.. Han løp fint og stilte seg noenlunde fint opp. Skulle ønsket mer iver fra hans side, men vi må ha gjort det bra likevel: Vi fikk alt!!! Så var det Jankas tur og hun så som vanlig ut som om hun var hos tannlegen, uten bedøvelse... Igjen var dommeren utrolig forståelsesfull og overså glatt at Janka også trakk seg litt. Hun løp litt understilt (man kan jo ikke bli glad igjen på et øyeblikk, må skjønne!) men alt i alt bedåret hun dommeren like mye som Jonas! Det endte med at Jonas ble BIR og Janka ble BIM!! Godt vi hadde ørene på plass, ellers hadde smilene våre gått helt rundt!

Kjempestolte er vi!!!

Jonas med premiesløyfene

Ringsekretæren spurte om ikke vi kunne være så snille å møte til gruppefinalen og det kunne jeg i grunnen tenke meg. Gruppedommeren hadde jeg stilt for før og det virket som om hun kjente rasen godt. Men, det var lang tid å vente... Faktisk flere timer... Hva gjør de fleste utstillere? Jo, de venter.... og venter.... Hva gjorde vi? Vi gikk på skauen! Anita ble dresset opp i mammas sko og mitt tøy (stakkars...) og ivei bar det! Vi gikk skarturen og endte på et nytt og bedre utsiktspunkt jeg fant sist vi var der. Der satt vi i sola og koste oss mens Bissene løp rundt og spiste trær... Jonas dyppet seg i alle myrhull og vann vi passerte og så skikkelig lykkelig ut! Etter to timer bar det tilbake til utstillingen. Vi oppholdt oss ute så lenge vi kunne, Jonas måtte jo tørke! Til slutt var han tørr og vi gikk inn. En rask omgang med børsten og han så ut som om han hadde tilbragt alle disse timene innendørs! Praktfull pels på disse Bissene, altså!

Selve gruppefinalen var en DIGER skuffelse!!! Riktignok vet jeg at sjansen for å bli plassert i gruppa, er veldig liten med en så sjelden rase, men jeg hadde aldri ventet å bli behandlet slik jeg gjorde! Dommeren kom bort og så på Jonas. "Hvor gammel er han? spurte hun. Jeg svarte "Snart to år" Dermed fikk vi beskjed om å løpe frem og tilbake. Hun verken så på tennene eller tok på ham!!! Hvordan kunne hun da gjøre seg opp en mening??? Da vi skulle inn i ringen, SNUDDE HUN RYGGEN TIL og så dermed ikke en meter av løpet vårt!!! Vi ble sendt rett ut, men det var ikke uventet. Det jeg reagerer på er måten hun oppførte seg mot oss! Jeg får jo ikke akkurat lyst til å gidde dette en gang til! Fy skamme seg, skulle hun!

Alt i alt er vi jo likevel kjempefornøyde med dagen, så jeg lar ikke gruppefinalen dempe humøret!

I dag er Jarle i Danmark med en annen dame...... Det er ikke så farlig som det høres ut, han er der med Anita. De skal overnatte på ei kro i Holstebro og så kommer de hjem i morra. Gleder meg til å høre ALLE detaljer om turen!!!   :-)

I dag var pappas begravelse. Jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle komme meg gjennom denne dagen, jeg kjenner meg selv i slike settinger og at det nå var min egen pappa som skulle finne hvile, virket nesten uvirkelig.
Jeg har gått rundt og spurt meg selv denne uken, om det virkelig kunne være mulig at jeg ikke skulle få se pappa igjen.. Jeg har ransaket samvittigheten min, var det mer jeg kunne gjort? Fikk jeg spurt pappa om alt jeg lurte på? Visste han hvor glad jeg er i ham? Jeg vet i allefall at pappa var glad i meg!
Da vi kom til kapellet i dag og jeg fikk se alle blomstene og kisten, overveldet det meg! Det var så fint og det lå en ro over kapellet som smittet over på meg! Dette gjorde at Inger og jeg klarte å gjøre noe vi alltid har ønsket: Vi holdt pappas minnetale sammen! Hvordan jeg, som griner bare jeg ser en begravelse på tv, kunne klare å si noe i det hele tatt i dag, er for meg uforståelig! Kanskje fikk jeg hjelp? Det var i allefall en ære for meg å kunne fortelle venner og familie hva pappa har betydd for meg og jeg er stolt av min bragd!

I kapellet

Fra barnebarn

Fra oldebarn

Da vi kom hjem gjorde jeg som jeg pleier når jeg trenger å klarne tankene: Jeg gikk ut med Bissene! Jeg tok ikke med kameraet og jeg skjønner ikke hvorfor!!! Hva er det jeg tror? At det ikke vil være noe å ta bilde av?? Dumme meg! Jeg gikk forbi en liten dam i nærheten. Her har jeg sett etter vårtegn flere ganger, men ikke funnet noe. Jeg hadde håpet på noen padde-egg, i det minste. Det eneste jeg har sett er vannløpere. Hva er galt med denne dammen, egentlig?? I dag så jeg noe!!!! Og det var verken padde- eller froske-egg, men en salamander!!! JIPPI!!! Kan tro jeg ble glad! "Min" dam er ren nok til å huse en salamander!!! De neste to timene vandret vi litt på kryss og tvers, i daler vi ikke har gått før. Hundene koste seg og jeg kjente gleden med naturen og selskapet. Jo, det er en fin dag tross alt!

Hvil i fred, pappa!

Kampen for tilværelsen...

Jeg syns i grunnen vi har fått nok sorg nå! Bare så det er sagt!
Pappas begravelse nærmer seg og jeg føler at jeg går rundt i ei vakuumboble for tiden.... Men, det er vel slik det skal være når man mister noen man på en måte tror skal vare evig.
Så var det dette med Lexie da..... Jeg kan være ærlig nå og si at jeg har hatt mistanke om dette lenge. Hun fulgte normal utvikling frem til ca fem uker. Etter det har hun stått stille, om jeg kan si det slik. Hun ble ikke større, hun fikk ikke melk og hun sluttet å vokte på valpekassa. I tillegg løp hun jo rundt som en GAL når vi var ute og det bør ikke en vordende mor gjøre. Jarle var evig optimist, men jeg klarte ikke å legge fra meg den ekle følelsen. Ikke kjente jeg liv heller... Og det paranormale, som jeg pleier å ha, var helt fraværende! Jeg har nemlig kunnet spå antall valper tidligere, men denne gangen var den sjette sansen taus. Og da jeg skulle ta det siste bildet, 8-ukers bildet, ble jeg aldri helt fornøyd med vinkelen... Hun så jo mindre ut enn uka før! Bildet jeg tok ovenifra var enda verre! Da så hun jo nesten litt slank ut!!! Herremiti! "Vi må til dyrlegen!" Og dit gikk vi! Sigurd, dyrlegen, var enig i at her var det endring ifra tidligere! Han er vant til å se Lexie lubben, men hun var mer enn som så nå! Etter undersøkelsen sa han at han ikke kunne kjenne noen valper og vi tok ultralyd. Ingenting....... Bare noen fine tarmer, Lexies egne pulsslag og en liten-liten livmor som var tom.. SUKK! Da vi veide henne, hadde hun tatt av seg, så her var det tydelig at noen var blitt holdt for narr! Sigurd kalte henne tykk og skyldte på hormoner i ubalanse. Lexie er på minimal dose med mat og skal ha daglige trimturer! I dag, for eksempel, gikk vi til vannet etter jobb og da var det ikke snakk om å kaste pinnen så hun kunne nå den fra land! Uten trusselen om brystbetennelse og iskalde, små nurk, måtte hun pent svømme etter den!

"Uff, så langt ute..."

"OK da!"

Jonas samlet opp alle han fant..

"Oj, der er en til!"

Jenny holdt seg langt inne på tørt land...

"ØY!! Er det meningen at jeg skal hoppe, eller!!??!!"

"Jeg kan ta den!"

"JUHUU!!"

"Har den!"

Jenny vågde seg ut i barnepytten....

"Guuud, så dypt!"

Lexie rister seg

Best å bli tørr igjen..

Etter badet herjet de villt, Lexie og Jonas. Han hadde nemlig en pinne som Lexie godt kunne tenke seg...

"Har du en pinne du??"

"Nå tar jeg deg!!!"

Like før...........

Men, klarer han å stikke av????

Jepp, Jonas vant!

Jenny er opptatt med sin egen lille flis....

Så bar det hjem og lage middag. Etter middag begynte jeg å planlegge trimturen. Hvor skulle jeg gå?? Jeg fant ut at dette ikke var dagen for planlegging, så jeg gikk ut og lot humør og pust bestemme. Jeg begynte på skarturen, men da vi var på toppen hadde jeg ikke lyst til å gå den vanlige veien ned.. Jeg gikk videre langs toppen og fant ut at det sikkert var fint å gå ned til høyre istedet for til venstre som jeg har gått tidligere. Dermed ble det en utenom-sti-tur og det elsker hundene! Vi fant noen stup og måtte gå utenom dem. Så skremte vi ei ugle, men sola var midt imot så jeg vet ikke hvaslags det var... Tror kanskje kattugle, men den var litt stor.. Kanskje hubro? Ja! Det er mye mer spennende enn ei kattugle! Så kom vi til ei myr og traff denne karen:

Han var ikke så pratsom, men jeg fant ut at han var død (...) og spredd over et ganske stort område!

Etter en klapp på skulderen (jeg er bare så vittig!!!) gikk vi videre...

Jeg kom til slutt ned på myra ved Allys Venner, den hytta jeg har nevnt tidligere. Her finnes den eneste blåveisen jeg har sett siden jeg var liten! Måtte jo se om den fremdeles var der og ja:

Tilgi mobilen min, den er ment til å spille på, ikke ta bilder med...

Her var den altså, like alene som i fjor.... Så trist!!!!! Men hva kan man gjøre?? Noen som har noe blåveispollen å avse....?

Nå har roen senket seg i heimen. Hundene har fått middag og er veldig fornøyde med dagen. Det er jeg også.

Ikke noe er bedre enn en tur i skogen med Bissene når man trenger å klarne tankene og få satt verden i perspektiv!

Fri til slutt...

I dag morges døde pappa. Han sovnet stille inn og fikk endelig fred.