I dag var pappas begravelse. Jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle komme meg gjennom denne dagen, jeg kjenner meg selv i slike settinger og at det nå var min egen pappa som skulle finne hvile, virket nesten uvirkelig.
Jeg har gått rundt og spurt meg selv denne uken, om det virkelig kunne være mulig at jeg ikke skulle få se pappa igjen.. Jeg har ransaket samvittigheten min, var det mer jeg kunne gjort? Fikk jeg spurt pappa om alt jeg lurte på? Visste han hvor glad jeg er i ham? Jeg vet i allefall at pappa var glad i meg!
Da vi kom til kapellet i dag og jeg fikk se alle blomstene og kisten, overveldet det meg! Det var så fint og det lå en ro over kapellet som smittet over på meg! Dette gjorde at Inger og jeg klarte å gjøre noe vi alltid har ønsket: Vi holdt pappas minnetale sammen! Hvordan jeg, som griner bare jeg ser en begravelse på tv, kunne klare å si noe i det hele tatt i dag, er for meg uforståelig! Kanskje fikk jeg hjelp? Det var i allefall en ære for meg å kunne fortelle venner og familie hva pappa har betydd for meg og jeg er stolt av min bragd!

I kapellet

Fra barnebarn

Fra oldebarn

Da vi kom hjem gjorde jeg som jeg pleier når jeg trenger å klarne tankene: Jeg gikk ut med Bissene! Jeg tok ikke med kameraet og jeg skjønner ikke hvorfor!!! Hva er det jeg tror? At det ikke vil være noe å ta bilde av?? Dumme meg! Jeg gikk forbi en liten dam i nærheten. Her har jeg sett etter vårtegn flere ganger, men ikke funnet noe. Jeg hadde håpet på noen padde-egg, i det minste. Det eneste jeg har sett er vannløpere. Hva er galt med denne dammen, egentlig?? I dag så jeg noe!!!! Og det var verken padde- eller froske-egg, men en salamander!!! JIPPI!!! Kan tro jeg ble glad! "Min" dam er ren nok til å huse en salamander!!! De neste to timene vandret vi litt på kryss og tvers, i daler vi ikke har gått før. Hundene koste seg og jeg kjente gleden med naturen og selskapet. Jo, det er en fin dag tross alt!

Hvil i fred, pappa!