Endelig fikk jeg laptop'en tilbake og jeg kunne begynne å ta igjen det tapte. I ca en uke... Da kjedde det samme en gang til!!! Nå sitter jeg her, enda en gang på lånt maskin, og føler meg like bundet. Jeg håper på ny laptop til jul, men det er så lenge til..... Sukk....
I oktober ble jeg forkjølet. Ifølge nedtegnelser fra i fjor, den første av flere før jul. Jeg var elendig og måtte være hjemme en uke fra jobb. Det i seg selv er en nedslående følelse, for jeg vet hvor sårbare vi er når en av oss er hjemme.. Jeg kom meg, men ikke helt.Hanglet ivei og var bare halvfrisk. Alt var et ork og jeg var dødstrøtt etter jobb. Det gjør jo at planer på fritiden blir en plikt mer enn en avkobling og jeg var sykt opptatt av å få nok søvn så jeg kunne komme meg gjennom enda ei uke.
Samtidig gikk Jarle og ventet på penger fra NAV. Jeg kunne skrive side opp og side ned om min oppfatning av NAV, men jeg gidder ikke. Jeg nøyer meg med å si at jeg ikke skjønner deres agenda med å få folk til å føle seg trykket ned og latterliggjort! Hvorfor jobber folk? Jo, fordi det ikke er gratis å leve! Man jobber så man kan betale for det daglige opphold. NAV skjønner ikke at regningene ikke stopper når man må slutte å jobbe, ei heller skjønner de ikke at butikken fremdeles vil ha betalt for det daglige brød. NAV mener at ingen grunn er god nok til å slutte å jobbe, så derfor "straffer" de oss med å bruke ulidelig lang tid på papirarbeid. Uten å ha forståelse for hva det betyr for den enkelte i mellomtiden.
Har man det tungt i utgangspunktet, hjelper det ikke når man har pengeproblemer i tillegg.
På grunn av dette, valgte vi å ikke reise til Herning på utstilling i år. Det var dobbelutstilling, både Dansk Vinner og Nordisk Vinner. Ekstra bittert ble det da jeg så på programmet og forsto at det ikke var en eneste ØP påmeldt.... Mange av dere vil sikkert ikke forstå denne bitterheten, men vi har jobbet for rasen vår i mange år nå og å kunne ha vært der ville ha vært en enorm fordel... Men vi satt hjemme og var halvtufse, både i sinn og skinn...
Avreisen til Langedrag nærmet seg og jeg prøvde av hele mitt hjerte å føle den gleden jeg innerst inne visste jeg hadde. Avreisen var fredag og på torsdagen våknet jeg med sår hals... Veien ned i kjelleren var ikke lang og samme dag dødde dataen min igjen...
Jarle var også forkjølet, men han pleier å ha et par dager i elendighet og så er han frisk igjen. Jeg hadde ikke allverdens med medfølelse for ham.....
Da jeg kom hjem fra Langedrag, var jeg ikke frisk, men heller ikke så syk at jeg ikke kunne gå på jobb. Jarle var heller ikke frisk, men vi hanglet oss gjennom uken som best vi kunne og forberedelsene til Dogs4All ble gjort av ren plikt. Ingen av oss gledet oss til en lang helg i en hall...
Vi reiste og det gikk veldig fint! Hundene gjorde det godt på utstillingen, i allefall de voksne. Dommeren hadde ingen forståelse for rasens tilbakeholdenhet og dømte mer og mer urettferdig, syns jeg. ØP'ere i Juniorklassen har ikke allverdens erfaring! Sånn er det med den saken! Av 9 hunder, ble 5 premiert og Walther fikk sin første tittel: Norsk Juniorvinner -12, men ikke Cert.. Jonas ble BIR, Jenny ble BIM og Ayla ble 2. beste tispe med reserve Cacib. Vi hadde meldt på til Oppdretterklassen, men siden dommeren holdt tilbake premieringen på Suzi (til tross for strålende kritikk) så ble vi ikke kvalifisert. Veldig kjipt!
På turen hjem fra Dogs4All følte jeg meg verre og verre..... Jeg prøvde å gå på jobb på mandagen, men ble (heldigvis) sendt hjem. Jeg hadde nesten ikke stemme og hostet hele tiden. På tirsdagen var jeg helt stum. Onsdagen likeså og vi tok en tur til legevakta. Jeg fikk vite at jeg hadde et virus på stemmebåndet og fikk hostesaft. Ingen blodprøve ble tatt, han kikket kun ned i halsen. Jeg ble sykemeldt ut uken.
Jarle var like syk som meg, men han hadde i det minste stemmen i behold. Vi prøvde å hjelpe hverandre så godt vi kunne gjennom uken og jeg lengtet etter bedring. Helgen kom uten at jeg følte meg det granne bedre og var fremdeles stum. Vi gikk på julebordet til Hundeklubben, men slo alle rekorder ved å være hjemme igjen før kl 22:00...
Dette var første helgen i desember og det betyr at hjemmet skal trensformeres til Julehuset. Dogs4All har i flere år "ødelagt" adventshelgen for meg, siden vi aldri var hjemme den helgen og kom på etterskudd med pyntingen. Ingen big deal, tenker du kanskje, men det er det for meg! I år lå alt til rette for at helgen skulle bli perfekt! Dogs4All lå bak oss og vi var hjemme! Men ikke friske...
Det var et ork, men for i det hele tatt å føle noe glede i all elendigheten, pyntet vi det beste vi kunne. Jeg ble ikke frisk og kunne derfor ikke gå på jobb på mandag. Ny tur til legen, denne gang fastlegen. Han kikket i halsen og lyttet på lungene og fant ut at jeg har bronkitt.... Ingen blodprøve her heller. Jeg fikk en kur og sykemelding ut uka.
Huset er omsider ferdig pyntet og jeg har mer energi, men jeg er langtfra frisk. Og fremdeles stum!
Det er lenge siden jeg har vært så deprimert på grunn av egen tilstand og jeg spurte meg selv gang på gang om hva jeg hadde gjort som fortjente dette...
Jeg mener selv at jeg prøver å være hensynsfull og vise respekt for verden rundt meg, men jeg tror jeg tar feil.. Eller så styres verden og samfunnet av helt andre krefter enn jeg har trodd til nå. Kanskje lever jeg etter feil bok? Kanskje skal jeg gjøre det motsatte av hva jeg gjør nå? Kanskje skal jeg gi blaffen og bare tenke på meg selv heretter, handle uten å tenke på om noen blir såret eller lider på grunn av mine valg. (Det første måtte da bli å kjøpe pelskåpe og gå på restaurant og spise gåselever.)
Jeg har også kommet frem til at det er på tide at jeg selv forandrer meg og tar grep for å hjelpe mitt skrøpelige legeme til en bedre tilstand. Et par ting skal ordnes hos legen, hvis han har tid da... Noen ting skal jeg prøve å ordne selv. Hvis og når jeg blir frisk..... Er stum på 11. dagen nå. Er det normalt??
Nok om sykdom og depresjon!! Noen lyspunkt er her jo:
Og så har vi fått snø!!!!!!!
Godt å komme inn i varmen igjen! :-)
Har du forresten prøvd å lufte hunder når du mangler en så viktig ting som stemmen??? Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har gått verdens lengste turer, det er jeg ikke i form til, men jeg har prøvd å hjelpe Jarle så godt jeg har kunnet. Vi har holdt oss til egen skog og mesteparten av turen har jeg hostet meg gjennom. Litt kontroll må jeg likevel prøve å ha.. Uten stemme.... Men, Bissene er ikke dumme! Hvis jeg klapper i hendene eller tramper hardt i bakken, så kommer de som regel. Flinke, flinke Bisser!!! Men noen ganger må det sterkere skyts til og jeg fant hjelpen hos Hennig Olsen! På Kaptein Sabeltann-isen er det nemlig ei fløyte og den har jeg brukt! Hver gang jeg fløyter og Bissene kommer til meg, har de fått godis. Ayla kommer som en vind!! Lexie og Jenny kommer, om enn ikke så fort, mens Jonas er skeptisk.... Er det virkelig verd det, tenker han. Men han kommer til slutt og får masse godis!! Nå er denne formen for innkalling veldig effektiv og jeg er mer enn fornøyd!
Helt til slutt vil jeg ønske alle en riktig god jul med et julekort inspirert av det fine været:
