I denne travle juletid...

Denne høsten har vært full av nedturer for min del.... Først, i september, takket laptop'en min for seg.. Den dødde rett og slett! Jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny og var heller ikke sikker på om jeg hadde råd til å fikse den... Da er det greit å kjenne noen som kjenner noen som kan fikse! laptop'en ble levert og jeg innstilte meg på et par ukers venting. Det ble et par måneder... Jeg innså ganske snart hvor avhengig man er av teknologien, iallefall er jeg det. Jeg følt meg helt bundet fordi jeg ikke hadde tilgang til bildene mine eller alle adressene på mailen. Jeg fikk ikke skrevet september-utgaven av Khk-avisen og jeg kunne ikke sende info til medlemmene fordi jeg ikke hadde adressene. Joda, jeg fikk låne Jarles maskin når jeg ville, men det ble jo ikke det samme.
Endelig fikk jeg laptop'en tilbake og jeg kunne begynne å ta igjen det tapte. I ca en uke... Da kjedde det samme en gang til!!! Nå sitter jeg her, enda en gang på lånt maskin, og føler meg like bundet. Jeg håper på ny laptop til jul, men det er så lenge til..... Sukk....

I oktober ble jeg forkjølet. Ifølge nedtegnelser fra i fjor, den første av flere før jul. Jeg var elendig og måtte være hjemme en uke fra jobb. Det i seg selv er en nedslående følelse, for jeg vet hvor sårbare vi er når en av oss er hjemme.. Jeg kom meg, men ikke helt.Hanglet ivei og var bare halvfrisk. Alt var et ork og jeg var dødstrøtt etter jobb. Det gjør jo at planer på fritiden blir en plikt mer enn en avkobling og jeg var sykt opptatt av å få nok søvn så jeg kunne komme meg gjennom enda ei uke.

Samtidig gikk Jarle og ventet på penger fra NAV. Jeg kunne skrive side opp og side ned om min oppfatning av NAV, men jeg gidder ikke. Jeg nøyer meg med å si at jeg ikke skjønner deres agenda med å få folk til å føle seg trykket ned og latterliggjort! Hvorfor jobber folk? Jo, fordi det ikke er gratis å leve! Man jobber så man kan betale for det daglige opphold. NAV skjønner ikke at regningene ikke stopper når man må slutte å jobbe, ei heller skjønner de ikke at butikken fremdeles vil ha betalt for det daglige brød. NAV mener at ingen grunn er god nok til å slutte å jobbe, så derfor "straffer" de oss med å bruke ulidelig lang tid på papirarbeid. Uten å ha forståelse for hva det betyr for den enkelte i mellomtiden.
Har man det tungt i utgangspunktet, hjelper det ikke når man har pengeproblemer i tillegg.
På grunn av dette, valgte vi å ikke reise til Herning på utstilling i år. Det var dobbelutstilling, både Dansk Vinner og Nordisk Vinner. Ekstra bittert ble det da jeg så på programmet og forsto at det ikke var en eneste ØP påmeldt.... Mange av dere vil sikkert ikke forstå denne bitterheten, men vi har jobbet for rasen vår i mange år nå og å kunne ha vært der ville ha vært en enorm fordel... Men vi satt hjemme og var halvtufse, både i sinn  og skinn...

Avreisen til Langedrag nærmet seg og jeg prøvde av hele mitt hjerte å føle den gleden jeg innerst inne visste jeg hadde. Avreisen var fredag og på torsdagen våknet jeg med sår hals... Veien ned i kjelleren var ikke lang og samme dag dødde dataen min igjen...
Jarle var også forkjølet, men han  pleier å ha et par dager i elendighet og så er han frisk igjen. Jeg hadde ikke allverdens med medfølelse for ham.....
Da jeg kom hjem fra Langedrag, var jeg ikke frisk, men heller ikke så syk at jeg ikke kunne gå på jobb. Jarle var heller ikke frisk, men vi hanglet oss gjennom uken som best vi kunne og forberedelsene til Dogs4All ble gjort av ren plikt. Ingen av oss gledet oss til en lang helg i en hall...
Vi reiste og det gikk veldig fint! Hundene gjorde det godt på utstillingen, i allefall de voksne. Dommeren hadde ingen forståelse for rasens tilbakeholdenhet og dømte mer og mer urettferdig, syns jeg. ØP'ere i Juniorklassen har ikke allverdens erfaring! Sånn er det med den saken! Av 9 hunder, ble 5 premiert og Walther fikk sin første tittel: Norsk Juniorvinner -12, men ikke Cert.. Jonas ble BIR, Jenny ble BIM og Ayla ble 2. beste tispe med reserve Cacib. Vi hadde meldt på til Oppdretterklassen, men siden dommeren holdt tilbake premieringen på Suzi (til tross for strålende kritikk) så ble vi ikke kvalifisert. Veldig kjipt!
På turen hjem fra Dogs4All følte jeg meg verre og verre..... Jeg prøvde å gå på jobb på mandagen, men ble (heldigvis) sendt hjem. Jeg hadde nesten ikke stemme og hostet hele tiden. På tirsdagen var jeg helt stum. Onsdagen likeså og vi tok en tur til legevakta. Jeg fikk vite at jeg hadde et virus på stemmebåndet og fikk hostesaft. Ingen blodprøve ble tatt, han kikket kun ned i halsen. Jeg ble sykemeldt ut uken.
Jarle var like syk som meg, men han hadde i det minste stemmen i behold. Vi prøvde å hjelpe hverandre så godt vi kunne gjennom uken og jeg lengtet etter bedring. Helgen kom uten at jeg følte meg det granne bedre og var fremdeles stum. Vi gikk på julebordet til Hundeklubben, men slo alle rekorder ved å være hjemme igjen før kl 22:00...

Dette var første helgen i desember og det betyr at hjemmet skal trensformeres til Julehuset. Dogs4All har i flere år "ødelagt" adventshelgen for meg, siden vi aldri var hjemme den helgen og kom på etterskudd med pyntingen. Ingen big deal, tenker du kanskje, men det er det for meg! I år lå alt til rette for at helgen skulle bli perfekt! Dogs4All lå bak oss og vi var hjemme! Men ikke friske...
Det var et ork, men for i det hele tatt å føle noe glede i all elendigheten, pyntet vi det beste vi kunne. Jeg ble ikke frisk og kunne derfor ikke gå på jobb på mandag. Ny tur til legen, denne gang fastlegen. Han kikket i halsen og lyttet på lungene og fant ut at jeg har bronkitt.... Ingen blodprøve her heller. Jeg fikk en kur og sykemelding ut uka.
Huset er omsider ferdig pyntet og jeg har mer energi, men jeg er langtfra frisk. Og fremdeles stum!

Det er lenge siden jeg har vært så deprimert på grunn av egen tilstand og jeg spurte meg selv gang på gang om hva jeg hadde gjort som fortjente dette...
Jeg mener selv at jeg prøver å være hensynsfull og vise respekt for verden rundt meg, men jeg tror jeg tar feil.. Eller så styres verden og samfunnet av helt andre krefter enn jeg har trodd til nå. Kanskje lever jeg etter feil bok? Kanskje skal jeg gjøre det motsatte av hva jeg gjør nå? Kanskje skal jeg gi blaffen og bare tenke på meg selv heretter, handle uten å tenke på om noen blir såret eller lider på grunn av mine valg. (Det første måtte da bli å kjøpe pelskåpe og gå på restaurant og spise gåselever.)
Jeg har også kommet frem til at det er på tide at jeg selv forandrer meg og tar grep for å hjelpe mitt skrøpelige legeme til en bedre tilstand. Et par ting skal ordnes hos legen, hvis han har tid da... Noen ting skal jeg prøve å ordne selv. Hvis og når jeg blir frisk..... Er stum på 11. dagen nå. Er det normalt??

Nok om sykdom og depresjon!! Noen lyspunkt er her jo:

Rasmus elsker nå sin nye seng! Han var skeptisk til å begynne med, men fant ut at det var greit med seng på pidestal! Litt skeptisk igjen da den ble julepyntet, men det gikk fort over. Og på grunn av den bitende kulda ute, har gamlekatten lært å gå på kattedo!!!! Jepp, i en alder av 17,5 år har han lært noe nytt! Forhåpentligvis er det nå slutt på å finne gufne "gaver" andre steder i huset. :-)

Hamlet elsker julekula som henger over buret hans og flørter daglig med den! Til å begynne med hørtes det ut som om noen gnagde på noe og vi var livredde for at veggene var fulle av mus!! Stor var lettelsen da det viste seg å være Hamlet som kysset julekula!

Og så har vi fått snø!!!!!!!

Godt å komme inn i varmen igjen! :-)

 

Har du forresten prøvd å lufte hunder når du mangler en så viktig ting som stemmen??? Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har gått verdens lengste turer, det er jeg ikke i form til, men jeg har prøvd å hjelpe Jarle så godt jeg har kunnet. Vi har holdt oss til egen skog og mesteparten av turen har jeg hostet meg gjennom. Litt kontroll må jeg likevel prøve å ha.. Uten stemme.... Men, Bissene er ikke dumme! Hvis jeg klapper i hendene eller tramper hardt i bakken, så kommer de som regel. Flinke, flinke Bisser!!! Men noen ganger må det sterkere skyts til og jeg fant hjelpen hos Hennig Olsen! På Kaptein Sabeltann-isen er det nemlig ei fløyte og den har jeg brukt! Hver gang jeg fløyter og Bissene kommer til meg, har de fått godis. Ayla kommer som en vind!! Lexie og Jenny kommer, om enn ikke så fort, mens Jonas er skeptisk.... Er det virkelig verd det, tenker han. Men han kommer til slutt og får masse godis!! Nå er denne formen for innkalling veldig effektiv og jeg er mer enn fornøyd!

 

Helt til slutt vil jeg ønske alle en riktig god jul med et julekort inspirert av det fine været:

 



Langedrag -endelig...

Omsider føler jeg meg i stand til å dele opplevelsen fra Langedrag. Det har vært to slitsomme uker, men nå ser jeg lyset i enden av tunnelen. Håper jeg...
Torsdag for to uker siden, våknet jeg med sår hals... Det er ikke uventet, avreisen til mitt livs helg på Langedrag var jo dagen etter. Jeg har funnet ut at jeg er allergisk for en del ting: Forventninger, antioksydanter og vitaminer som styrker immunforsvaret.... Men mer om det senere!

Oppholdet på Langedrag fikk jeg i julepresang av Jarle i fjor. Trenger vel ikke si at jeg har sett frem til det. Jeg skulle på fotokurs på Langedrag! Ingen julegave kommer noengang til å toppe denne!!!!
Inger ble med "for å fylle opp rommet" mens Jarle var hjemme med Bissene.
Fotokurset var for nybegynnere, men det viste seg at jeg var den eneste nybegynneren av 15 deltagere.... Jeg var, som nevnt, ikke frisk og dette la definitivt en demper på meg. Jeg maktet ikke å være så frempå som jeg skulle ha vært og lærte ikke så mye som jeg skulle ønsket på kurset.
Men opplevelsene med dyrene kunne selv ikke en kraftig forkjølelse ødelegge!!! Og jeg fikk tatt noen bilder jeg er veldig fornøyd med! Litt rart er hvilke dyr som gjorde sterkest inntrykk. Alle vet at ulven er et av mine favorittdyr og at det finnes ulv på Langedrag. Likevel var det to andre arter som bergtok meg i langt større grad enn ulvene! Mine to absolutt beste opplevelser fikk jeg hos gaupene og elgene! Gaupene fordi de var så nysgjerrige og fotogene, elgene fordi de var så utrolig kosete! Elg ser man jo rett som det er, men å være så tett opptil og attpåtil få lov til å kose og kysse på dem, det vil være brent inn i minnet for alltid!

På lørdagen skulle jeg få stifte bekjennskap med gaupene, fjellreven, reinsdyr og ulv. Været var overskyet med snø i lufta. Perfekte forhold for fotografering!!

Alle gaupene hadde samme farge som bjørkestammen og man kunne virkelig se hvor godt de smeltet inn i omgivelsene. Mammaen til ungen var den eneste som var sommerslig rød i fargen og skilte seg ut fra de andre. Ungen var helt vanvittig søt og veldig fotogen, så jeg måtte virkelig legge bånd på meg for ikke å bare ta bilder av den!
Gaupene var helt inntil oss og ble bare stoppet de gangene de ville ta fysisk kontakt. Her et bilde av Lilly:

Ikke så veldig fin vinkel, men hun sitter rett foran meg og hadde jeg satt meg ned, ville hun kommet for nærme linsa. Veldig spesielt øyeblikk!!

Så var vi hos fjellreven:

To av disse bor på Langedrag og de var utrolig søte! Litt sky og en mellomting mellom katt og hund, egentlig.
Ved siden av bodde reinsdyrene:

Så kom turen til ulvene. Vi skulle få møte de sosialiserte ulvene først. Det var tre av dem. Den eldste er Ask, kjent fra tv-serien, de to andre er et yngre brødrepar.
Det var en stor opplevelse å se ulvene! Store, flotte og i full vinterpels var de formidable!! Men, litt skuffende var det at vi måtte ta bilde av dem gjennom gjerdet.... Jeg hadde ikke forventet nærkontakt (eller jo, kanskje..) men jeg hadde trodd vi kunne gå inn til dem..

På søndagen valgte jeg å ikke følge kursopplegget, jeg var rett og slett ikke i form til det.... Inger og jeg gikk istedet rundt blant husdyrene på Langedrag og tok en privat tur til elgene.
Alle husdyrene går løse rundt bygningene og mingler med hverandre. Alle kunne klappes og alle var vennlige! Bare det er jo en spesiell opplevelse!

På vår private tur til elgene, så vi ikke en eneste elg først... Vi gikk langs gjerdet og plutselig så vi en!!! Vi tok bilder som bare det, av en mørk flekk langt inne blant trærne.... Det viste seg at vi ikke behøvde det. Da hun så oss, kom hun bort med en gang!

 Første nærkontakt med Skogens dronning!

 

 Kalven var litt sjenert. :-)

 

Inger fikk kjærest!! Smask!

 

Senere på dagen ble vi med på elgfôring og her fikk vi nærkontakt med hele familien!

 

 

 

Det å ha klappet en elg, virkelig rufset den i pelsen, kjent på den gode og store mulen, snust den på kinnet og kunne si at elgen har verdens mykeste tunge, det var turens høydepunkt!! Utrolig nok! Virkelig flotte dyr!!!

Sammen medelgene bodde to rådyr:

 

 

Inger ble jo kjærest med bukken og de susset og susset gjennom gjerdet... Måtte nesten tvinge henne med hjem igjen........ :-)

 

Tusen tusen takk Jarle, som ga meg denne opplevelsen!!!!!!





Typisk høst nå, gitt......

Da Klubbmesterskapet i hundeklubben var ferdig, skulle Jarle kjøre noen søppelsekker på røysa. Dette var jo siste "offisielle" event i klubben før vinteren, så nå skulle her ryddes! Vi har alltid vært plaget med mus på Strømme.. Hver vinter invaderer de bygningene i massive antall og vi bruker mye tid på å musesikre ting av verdi. Ikke bare bygningene invaderes, søppeldunkene er også et yndet mål... Et par mus stakk av på vei fra dunken og til bilen, så for sikkerhets skyld ble sekkene både ristet og dunket. Men, ei mus valgte å bli i en av sekkene likevel.. Helt til Jarle skulle kaste den... Da fant hun ut at det var best å stikke av. Han så bare en skygge som forsvant.... Det setter jo tankene i gang. Mus i bilen..... Gjorde ikke så mye før i tiden, kanskje, men bilene nå for tiden er jo tekniske vidundere! O sukk!! Bissene var ikke mye til hjelp, men de ble sluppet inn i bilen og fikk romstere rundt en stund. Vi håpte musa benyttet sjansen og stakk av.
Dagene gikk og vi merket ikke noe mer til musa, helt til en dag Jarle skulle kjøre meg på jobb. Det er helt mørkt så tidlig, så jeg kunne ikke se noe, men plutselig kjente jeg noe på leggen!!! Innen jeg fikk bøyd meg frem, var det borte, men kunne det være noe annet enn musa??
Vi gjorde som vi alltid gjør, vi fortsatte å tenke på muligheten av ei mus i bilen..... Må jo ikke forhaste seg! Men, dette måtte vi jo gjøre noe med! Bedre at vi gjorde noe, enn musa, ikke sant? Da Jarle hentet meg forrige fredag, hadde han hørt musa gnage! Nei, nå måtte bilen tømmes!! Dette var første beviset:

Dette var en gang en tørkerull.... Nå var den ganske tom og opptygd, gitt...

Musa hadde overlevd på Smash og brunt sukker..... Vil tro det var ei ganske så hyperaktiv og høy mus vi hadde med å gjøre... :-D
På grunn av Bissene, bruker vi ikke baksetet, så da vi løftet bakseteryggen fant vi dette:

 Musebolet! Her var både tørkerullen og biter av diverse reklame

 

Og innerst i den lune klumpen med papir, et lite kulerundt sovekammers! Så skjønn!!! Virkelig flinke, de små gnagerne!!

Men musa fant vi ikke. Vi ryddet, støvsugde og vaska, hadde ute ALT og jeg tror ikke bilen har vært så rein og ryddig på mange år! Kunne det tenkes at musa hadde valgt å stikke av mens vi romsterte rundt som verst? Tja, kanskje... Vi la ut en serviett som åte.

Dagen etter var servietten borte........ Vel, da hadde vi ikke annet valg, musefella ble funnet frem. Dagen etter, omtrent i samme øyeblikk som jeg sto opp, vagget jeg opp til bilen, med Jack Nicholson-sveis og morgenkåpe, for å sjekke resultatet. (Takk og lov for at det var så tidlig enda at alle sov!! Jeg kunne skremt Fanden på flatmark, tror jeg!!) Jeg liker ikke feller, det er ikke alltid de virker som de skal og jeg har små mareritt om halvdøde, lidende mus... Heldigvis hadde fella gjort jobben denne gang og musa var død! Litt dårlig samvittighet hadde jeg jo, siden vi ikke kunne tilby friheten istedet, men i det store og hele var jeg fornøyd med resultatet. Man over mice!

 

Forrige lørdag hadde vi besøk av fremmedfolk!! I det siste har interessen for Ayla og Jonas sitt kull tiltatt og vi ber alltid om et møte med potensielle valpekjøpere. Dette var en veldig hyggelig familie med to barn og inntrykket vårt var godt etter de første mailene. Vi avtalte besøk og gledet oss til å møte dem. Som alltid når fremmede kommer for å møte Bissene, tenker jeg en del på hvordan de kommer til å oppføre seg.... Hvor ofte har man fremmedfolk på besøk egentlig?? For vår del er det bare i forbindelse med valper, ellers er det jo venner og bekjente som kommer på besøk.. Denne gangen skulle det komme to barn også!! På 7 og 10 år..... Jeg har ikke tall på alle gangene jeg tenkte "Nå oppfører dere dere altså!!!!" mens jeg sendte Bissene grimme blikk!

De kom og fikk, som vanlig, en voldsom mottagelse av Bissene..... Men, ganske snart senket roen seg og vi kunne sitte ned og prate. Da Jarle fant frem litt godis, var Lexie, Jenny og Jonas ikke vanskelige å be! Ayla derimot, skulle jaffal ikke sjarmere!!! Hun la seg i buret og var "persona non grata"..... Heldigvis var Jonas sjarmerende og søt! Da vi gikk ut og fant veien til Bingen med ballene, var stemningen på topp! Bissene var eksemplariske og vi hadde det gøy alle sammen! Ayla viste mer av sitt lekne jeg og ungene fikk omgått dem uten problemer. Forhåpentligvis kommer en av valpene til denne fine familien!

 

På mandag var jeg på agilitytrening med Ayla!! Jeg har funnet ut at hun trenger noen utfordringer som kan bygge selvtilliten hennes og det fikk hun i fullt monn denne dagen!! Hun har aldri prøvd noe av dette, men tok det på strak labb!! Det tok ikke lange tiden før hun kunne ta flere hopp etter hverandre, hun løp frivillig gjennom tunnelen og forserte både mønet og bommen! Jeg var veldig veldig fornøyd!! Santo var der også og var like flink! Dette skal jeg fortsette med så lenge været tillater det, det er helt sikkert!! Men jeg har ingen planer om å konkurrere. Jeg innrømmer uten skam at jeg er redd for de høye hoppene! Jeg tviler ikke på at Ayla kan, men skaden til Lexie er brent fast i minnet. Derfor trener vi for at Ayla skal få brukt seg, ikke for heder og ære. (Litt unormalt, egentlig, jeg er jo et konkurransemenneske...)

 

Ellers går nu dagan... Det er mørkt og vått.... Veldig vått! Og veldig mørkt..... Lommelykta har jeg funnet frem for lengst, men jeg syns jeg ofte gikk veldig aleine på tur.... Bissene holder kontakten, men med mindre de holder seg inne i lyset, så ser jeg dem jo ikke! Sukk.... Men fortvil ikke!! Man har da Bisselys!! I går var det frem med lysene og på med selene! Lyset er festet på selen, nemlig, for da holder det seg oppe på ryggen og jeg kan til enhver tid se det! Genialt!

Ut av bilen og på med lykta. Da vi kom et stykke inn fra veien, ropte jeg dem inn og skulle tenne deres lys.... Det er ikke noen pinglelys, må du tro! Nei, dette er state of the art prima lys som kan sees fra månen! Minst! Men de var ikke så lette å få tent, gitt..... Ikke bare er det mange års garanti på disse lysene, de er vanntette og jeg vet ikke hva! Tror til og med de kan jogges med! På Kontinentalsokkelen! Om noen skulle ville det... Derfor er det ikke bare å trykke på dem for å få lys, man må vri på dem. Og det var ikke lett!! Først prøvde jeg å vri mens lyset enda var på selen, men med sukking og tynelyder ble dette en altfor deprimerende opplevelse for Lexie! Hva hadde hun gjort galt siden jeg sto over henne og virket irritert???? Jeg tok av lyset og fortsatte å kjempe. Noengang prøvd å stå i mørket og fible med noe samtidig som man holder ei tent lommelykt?? Jeg mistet tellinga på hvor mange ganger jeg blendet meg selv og som toppen på kransekaka, fikk jeg av og til på Bisselyset også.... Røde prikker danset på netthinna..... Jeg måtte bare gi opp og vaklet halvblind videre... Men jeg er jo sta som et esel, så jeg ga ikke opp!! Til slutt fikk jeg tent lyset på Ayla og Jonas og det var koselig!! To røde prikker vimset foran meg og jeg var ikke alene lenger!!! Begge to hadde et snev av Setter-syndromet og det var moro å se hvor mye de runderte. Da vi hadde en liten pause, fikk jeg jammenmeg tent Jennys lys også!! Etter nok en gang å ha blendet meg selv uttallige ganger..... Hjemturen ble desto koseligere. Vel hjemme måtte også Lexies lys bøye seg for Vrimesteren, så neste tur i mørket vil bli med fulltallig lysende Bisseflokk! JUHUU!

 

For et par/tre dager siden fikk jeg en overraskende mail! Norges 20. ØP har kommet!! Et par fra Strømmen i nærheten av Lillestrøm hentet lille Ricco Olsen i Nederland! Spennende!! Vi håper å få møte ham og eierne når vi skal til Dogs4All i slutten av måneden.

 

Sånn en søtnos, altså!!

 

I dag skulle Jarle til Oslo og vi kjørte ham til Kjevik. Jeg tenkte å lufte Bissene på Hamresanden og vinke til ham med lykta. Så koselig!!! Det var et helt UHYRLIG vær, men jeg hadde vært lur nok til å ikle meg full regnhabitt. Det blåste og rengte i bøtter og spann!! Flyet skulle ta av kl 7:00, så det var helt mørkt ute. Det var i grunnen en veldig fin tur! Helt stille (med tanke på biler og folk) og elementene som hamret på meg og rundt meg. Jeg hadde glemt selene med Bisselysene hjemme, så Bissene så jeg bare av og til. Ayla var utrolig leken og eltet rundt med Jenny og Lexie. Bjeffinga til sistnevnte gjorde at jeg stort sett visste hvor de var.. Den sorte prinsen var derimot opptatt av gutteting langt foran oss..

Da tiden var inne for at flyet skulle ta av, sto jeg på en perfekt plass og bare håpe Jarle hadde hatt vett til å sette seg på riktig side! (Det er jo enkelt.....) Jeg prøvde å høre flye takse, men regnet overdøvde alt! Plutselig kom flyet!! Rett mot meg!!! WHAT??!! De pleier jo alltid å ta av mot Varoddbroa??!! Nå kom flyet rett over meg og uansett hvor fort jeg prøvde å løpe, mens jeg veivet med lykta, så var det ikke mulig å komme på siden av flyet...... Åhr!! Helt mislykket...... Og Jarle så meg ikke.......

 

I dag har jeg ikke tenkt å være overaktive ute.... Vi skal på tur, men ikke enda! Kanskje blinker det opp utover dagen og vi har tid til å vente!

I morra, om været er tålig, skal vi møte Santo igjen og trene agility! Det blir gøy!!

 

Kos dere og ha ei fin, henslengt helg!!