Ikke så verst å være barn likevel!

Vi var invitert på førjulsmiddag og bitte-bitte-julaften hos Thomas og Heidi lørdagen før jul. Jeg tok en del bilder, men kunne ikke finne dem.... O ARGH!!! Vår første jul med Sara og så kunne jeg ikke finne bildene!!!! Hadde jeg slettet dem??? Jeg gikk noen runder med meg selv og min udugelighet..... I dag fant jeg dem! I kameraet..... Jadda.....
Her er noen minner fra dagen hos Thomas:

 Bordet er dekket

 

 PERFEKT ribbe med sprø svor!!!!!

 

 Flott juletre!

 

 Pepperkakehus

 

 Sara i fin ny kjole!

 

 Spennende med presanger!!

 

 Akebrett!! "Dette skal vel brukes ute...??"

 

 Enda mer spennende!!

 

Til slutt satt Sara i akebrettet og pakket opp resten. :-)

 

Middagen var kjempegod og vi fikk masse dessert. Tusen takk for en kjempefin dag, Thomas og Heidi!!

 

I dag trosset jeg alle elementene og planla en lang tur på skaren!! Det måtte da være mulig å finne en grei plass å gå?? Jeg visste at begynnelsen av turen ville bli kavete, men jeg hadde god tid og en stor porsjon med pågangsmot! Jeg lurte litt på om det gikk an å ta snarveien over isen, men ville vente å kjenne på motet når vi kom inn til vannet.

Bissene vet ikke lengre hvordan turen vil bli... Av og til kommer vi ikke lengre enn inn til undergangen, andre ganger går  (eller går og går, fru Blom....) vi bare en liten runde i skogen. Derfor gjelder det å se positivt på det, uansett, mener Bissene.

 

 Dette er den MEGET fryktede Snøfreserbreen foran undergangen!! Jeg står foreløpig på trygg grunn, men foran meg hever den seg opp og strekker seg helt inn til åpningen, der Jonas skimtes. Det er mange meter i livsfare, syns jeg!!! "Tør du gå over i dag??" lurer Lexie på.

 Ayla sjekker om jeg kommer meg greit gjennom...

 

 "Har du ball med??? Skal vi leke i bingen??" Optimisten! :-)

 

 Men vi gikk til Herjemyra og lekte med pinner istedet! YES!!!!

 

 Når vi er så slitne at vi ikke orker å løpe mer (les: Mammasin orker ikke kaste mer..), så må alle bevis spises opp!! Viktig!

 

Jonas spiser også opp beviset....

 

Fra Herjemyra gikk jeg videre inn til Linddalstjønn og her gjorde jeg det utenkelige: Jeg gikk på isen!!!! Bare et par meter forbi et kinkig felt på stien og ca en halv meter fra land, men dog!! Følte meg veldig oppløftet da jeg var vel på land igjen!!!

Turen var planlagt å gå gjennom Lårhøydalen, via Beverdemningen og tilbake langs Linddalsheia. Sier dere ingenting for bortsett fra Linddalsheia finnes ingen av navnene på kartet, men det var altså der vi gikk!! Lårhøydalen fikk navnet fordi jeg en gang for noen år siden kavde meg gjennom lårhøy snø der. Denne gangen gikk jeg oppå snøen og det var enormt oppløftende!!! Bissene begynte endelig å tro på at turen skulle bli bra denne gang!

Skaren var super hele veien forbi Beverdemningen (som ikke fins lenger fordi grunneieren gravde den i stykker.... Grr...). Den var ikke glatt og jeg kunne holde et fint tempo. Derfra går turen i en sving oppover langs begynnelsen av Linddalsheia og så bærer det nedover igjen. Bratt nedover! Man får vondt i knærne når man går ned denne bakken og får lyst til å skyte seg når man går den opp... Jeg sto nå på toppen og skulle ned en SINNSYK bratt bakke MED skare!! Skaren hadde til nå ikke vært glatt, men når man skal gå ned noe som virker like bratt som en husvegg, ja da hjelper det liksom ikke med tyngdekraften i tillegg.... Jeg prøvde å gå i kanten, men det var helt umulig! Jeg hadde bare ett valg.... Ned kommer man jo alltid.... Jeg kikket ned.... Oh... Det var langt og bratt, ja.... Jeg kravlet ut til midten av veien og grep fatt i en liten kvist... Og så satte jeg meg på fua og lot det stå til!! Følelsen da jeg slapp kvisten, var den samme jeg hadde da jeg lå på toppen av Magasuget og skulle slippe stanga: Redsel for mitt liv!!

OOOOOOOOOIIIIIIIII som det gikk!!!!!! Bissene ble helt ville og alle beit seg fast i meg!! Jeg raste ut i kanten og stoppet. Bissene var på meg alle fire og snakket i munnen på hverandre om hvor galen jeg var! Videre nedover i ei voldsom fart, akkompagnert av min hoisting og Bissenes bjeffing. Fort gikk det sikkert ikke, selv om jeg syns vi brøt lydmuren på et punkt, men fua ble mørbanket og iskald før jeg nådde bunnen. Jeg hadde ikke brukket noe og jeg overlevde!!! Jeg var helt høy!! Barnslig høy!! Dette var skikkelig gøy!!

Overstemtheten varte resten av kvelden og jammen tror jeg ikke at jeg må ha en tur til mens kulda varer! Jepp, det skal jeg!! Så gøy!!



Krype.... så gå!

I det siste har jeg fått veldig god kontakt med mitt indre barn..... Kjempegod kontakt! Men nå syns jeg det er nok. Får da være måte på!!!
Problemet er årstiden.... Det begynte med snøen. Da hadde vi først vært forkjøla i det uendelige. Sykdommen kom i bølger.... Da den ene av oss følte oss halvveis i live, var den andre elendig! Og så byttet vi på det. Igjen og igjen... Bissene var forståelsesfulle, selv om de sikkert var spy lei av å gå tur med en tobeint som bare vaklet avgårde. Store deler av oktober og november gikk med til å sitte i en stol og prøve å finne tegn til bedring. Åsså måtte man trøstespise litt. Sjokolade er godt når man er elendig. :-) Men så blir man litt saltsugen etterpå..... Peanøtter ja... Og så smaker sjokoladen så godt etterpå! Veldig elendig! Veldig lenge! I en stol.... Eller subbende rundt på slett vei med Bissene...
Men omsider så vi lyset! Ikke Lyset, men lyset i enden av tunnelen!! :-D Vi følte oss bedre!!!!!! Livet vendte tilbake!!!
Så kom snøen.... Ca en meter likegodt... Puddersnø..... Jeg kavde og kavde mens jeg prøvde å komme gjennom all denne snøen. Bissene fikk beskjed om å pløye lom for jeg orket i allefall ikke det!!!! Jeg klarte knapt å løfte beina etter alle ukene i stolen. Med sjokolade....... Å sukk!! Gjett om jeg angret på det!
Jarle reddet forstanden min ved å gi meg julepresang på forskudd: Jeg fikk truger!!!!! Lett til sinns gikk vi ei runde i skogen med disse gudommelig fine oppfinnelsene!!! Jippi!!! Jeg så lyst på tilværelsen og gledet meg til laange turer på perfekt trugeføre!! Det varte ca en dag..... Kulda ga seg og snøen ble kram. Og så ble det kaldt igjen og jeg begynte å bli kjent med mitt indre barn..... Noen hadde gått i trugesporet mitt, så når jeg prøvde å gå, så virket det som om stien var en anelse for smal for trugene.... Jeg skled stadig inn mot midten av sporet og det var sinnsykt irriterende!!!!! Jeg gikk med armene rett ut og gjorde en slags sidelengs bølge mens jeg prøvde å forflytte meg fremover.... Arrgh!! Jeg tok av trugene og prøvde å gå i sporene. De var fulle av is...... Lårene hylte av smerte over den anstrengte gangen og jeg mer krøyp enn gikk.... Jeg prøvde å redde meg ut på skaren. Jotakk! Etter ukesvis i stolen (MED SJOKOLADE!!!!) var det ikke en skare i verden som kunne holdt meg!!! Jeg hadde ramlet gjennom i Antarktis!!!! To valg: Skli i sporet eller klampe i snø til over knærne.... Turen ble radikalt forkortet og jeg krøyp hjem til hjemmets lune hule..
Så kom mildvær og jeg så lysere på turene igjen! Nå måtte det vel gå an å gå igjen?? Jeg hadde ikke kommet lengre enn til grusbanen før jeg merket at isen i sporene var immun for varmen!! Skaren var jo fremdeles flortynn, så turen inn til undergangen gikk fort akkurat... Skulle tro jeg just hadde lært å gå.... Så kom jeg til undergangen og hva møtte jeg der?? Brøtebilisbreen!! Eller egentlig Snøfresisbreen!! Den var høy og bred og glasert!! Og steinhard! Her var det ikke snakk om å gå gjennom, nei, her følte man seg som ei ert på en ballong!!! I tankene så jeg hvert eneste bein i kroppen brekke som tennved i et fryktelig fall fra toppen!!! Skekk og gru!!!! Første forsøk på å forsere isbreen måtte jeg gi opp... Den var for glatt og jeg kom ikke engang opp på den.... Så bittert!!!!
I frustrasjon gikk jeg neste tur med Bissene på sykkelstien! Bissene i bånd og ivei det bar! Vi gikk lenge og Bissene syns det var helt forferdelig! Ayla var den eneste som syns turen var noe verd... De tre andre hengehuene syns alt var bånn i bøtta! "Vil ikke gå i bånd..." "Vil ikke snuse der.." "Vil ikke gå den veien..." "Bilene bråker så fælt..." "Når skal vi hjem?" "Kan du slippe oss løs snart?" "Jeg vil ikke dra deg opp denne bakken!" Bare syting.... Men vi kom omsider hjem igjen og fire gørrsvarte Bisser ble endelig fornøyde igjen!
I lange lange tider har det vært Status quo ute. Isen i sporene ligger like forbaska og skaren har ikke holdt meg... Men så kom det litt kulde igjen, gitt!!! Og i dag, på grusbanen, opplevde jeg den ultimate lykke: Skaren holdt meg!!!! Å så deilig dette skulle bli!!!! Lange turer på milevis med skare, blå himmel, lykkelige Bisser og Guds frie natur!!! For godt til å være sant? Jepp! jeg gikk på skaren, men hva er det med skogen??!! Den er jo ikke rett! Den bølger seg ivei i daler og topper... Gjerne heller den ned mot ei myr og der er det ikke snø igjen, bare vann..... Jeg gikk altså på skare som helte 45 grader ned, uansett hvor jeg prøvde å gå. Oppover er en ting, men det etterfølges som regel av nedover.... Som er sinnsykt bratt!!! IIIK!!!

Jeg har funnet ut at jeg mest av alt ligner en enorm baby på ca ett år... Jeg ramler i alle retninger, snubler og kaver... Enhver liten hindring, er som en liten Mount Everest.... Isbreen er like glatt og isene i sporene blir vel liggende til 17. mai.... Å sukk!

Men været er nydelig og Bissene trives selv om ikke Mammasin gjør det, så jeg kan jo ikke klage. men nå syns jeg det er på tide å bli voksen igjen! Jeg vil mestre elementene!!! Ønsk meg lykke til...

Godt nytt år!

Plutselig var juletiden over og vi er noen skritt inne i et nytt år... Så fort det har gått!!!! Da jeg var yngre hørte jeg med skepsis på foreldre og søsken(de er jo så gamle i forhold til meg.... :-D ) snakke om at "Tiden bare flyr" og at alt gikk så fort. Jeg syns mange ganger at tiden sto stille! Jeg hadde allverdens tid til å nyte julestemningen og få handlet julepresanger. Dagene til julaften gikk GØRRSEINT!! Nå derimot...... Plutselig kan jeg regne meg selv i samme kategori........... Hvor ble tiden av??? Det er selvfølgelig annerledes nå som man er voksen (...) og må gjøre alt selv. Man pynter både ute og inne og det tar tid, gitt!! Spesielt når man har 7 kasser med pynt som skal frem... Julekakene lager ikke seg selv lengre og så må man jo jobbe så mye! Full jobb føles mye lengre i timer nå enn den gjorde da jeg var ung. Før hadde jeg masse tid til alt mulig, selv etter en lang dag på jobb. Nå krasjer natta i hodet på meg før jeg får sukk for meg!
Jeg må bare innrømme at jeg har gått i den ultimate voksen-fella: Tiden går altfor fort og selve julaften blir som et antiklimaks... Poff-så er den over! Når til og med de timene går fort, ja da må man nesten kunne kalle seg gammel! Huff!!Og hvert år tenker jeg "I år skal jeg kose meg i førjulstiden og ha alt på stell!" Jotakk! Da må jeg først ansette min egen julehushjelp!

 Førjulskoldtbord med Trine og Vilhelm

 

 TV-benken er pyntet

 

 Julestemning overalt!

 

 Enormt koselig med en haug av snø!!!!

 

 Bua med julelys både ute og inne

 

 Stuevinduet. Bissene måtte få skuffet stier i hagen.

 

 Julaften! Bordet er dekket

 

 Jeg klarte å lage en perfekt karamellpudding!!!!! kjempestolt!!!!!

 

 "Hvem er Nissen?????? Er han fra Kina????"

 

 Ayla syns det skjer for lite.....

 

 rasmus koser seg i julepyntet seng

 

 Juletreet.. (Som absolutt er MYE finere live!)

 

 Mamma ble helt overveldet!

 

Jarle ser også temmelig fornøyd ut!

 

Vi hadde en veldig rolig og koselig julekveld. Litt spesielt i år var at det var første julen uten Thomas....... Han reiste med Heidi til Skien og vi savnet dem begge to! Men, vi koste oss ikke mindre av den grunn! Mamma kom og vi to hadde torsk til middag!!!! Det går årevis mellom hver gang jeg har torsk til jul, så dette var mer enn godt!!

Etter middag var det tid for gaver og det er alltid like gøy!! En ting man ikke blir for gammel til!!! :-D

Jeg fikk masse fint og tror både Jarle og mamma var like fornøyde!

 

Nyttår skulle feires på Dal. Vi foretrekker å rømme byen på grunn av fyrverkeriet. Jonas og Jenny liker det IKKE etter en traumatisk opplevelse for lenge siden. Jeg har ikke noe imot å gå glipp av den delen av feiringen og så frem til noen rolige dager der ute.

En ting jeg gledet meg veldig til, var å kunne gå tur på veien! Snøen, som er så fin og hvit og ren og alt, har gjort turmulighetene hjemme veldig begrenset! Det er MYE snø og venskelig å komme seg frem! Ikke før har jeg gått en fin sti med trugene (tusen takk Jarle!!!) så fryser det og det blir umulig å gå igjen.... All sykdommen i forkant av snøen, gjorde at man møtte den med minst mulig energi...... Noen av turene var så tunge at jeg mest av alt hadde lyst til å gi opp! Bissene var flinke, men til slutt viste de alle tegn på at de var lei av disse pingleturene.... Derfor så jeg veldig frem til åpne veier og lite trafikk!!

Men først måtte vi bane vei inn til huset!

 

 Masse tung snø skulle flyttes på....

 

 Jippi! Trappa så dagens lys!!!

 

 Bilen har fått plass også!

 

 Bak her en sted ligger haven.....

 

Den så ut som ei krigssone!!!! Tung snø og masse vind har lagt det meste flatt!! Huff og huff!

 

 Ayla koser seg!

 

 "Noen som vil leke??"

 

 "HALLO??? LEKE??!"

 

 Men nei... De voksne vil bare lete etter mus....

 

 Frister ikke akkurat til bading nå.....

 

Venter på sommeren....

 

Thomas, Heidi og Sara feiret det nye året sammen med oss på Dal. Jeg lurte selvfølgelig på hvordan det ville gå med Sara og Villbissene, men jeg trengte ikke bekymre meg!! Sara oppfører seg supert sammen med Bissene, så her var alt bare fryd og gammen! Lexie og sara hadde best kontakt og var stadig oppi hverandre. Jonas var litt avventende, men ikke verre enn at han fryktet "baby-lus"... Jenny var som vanlig blek, men fattet og Ayla unngikk minimennesket så godt hun kunne.

Sara var bare søt og blid så det gikk så greit som bare det!

Thomas hadde kjøpt litt fyrverkeri til Sara og det gikk også greit. Den snille snille sønn hadde tatt hensyn til Bissene og kjøpt forskjellige ting uten for mye bråk. TV'en sto høyt på inne og Bissene gikk glipp av alt sammen! :-)

 

 Sara venter på kvelden

 

 Sitter bare her og så plutselig skjer det noe!

 

 Tenk at Bisser også har øyne......

 

 Jonas foretrakk Heidi!

 

 Kvelden kom med fin måne

 

 Veldig stemningsfullt!

 

 Skjønningene Heidi, Thomas og Sara 

 

 Klar for action!

 

 Heidi og sara venter mens Thomas tenner på

 

 og ler seg ihjel når han løper i sikkerhet

 

 Heidi poserer mens jeg prøver å ta et blinkskudd...

 

Dette er jeg veldig fornøyd med!! :-)

 

Nå er vi hjemme igjen og hverdagen er i gang igjen. Vi går en spennende tid i møte! Ayla har nesten ikke pels igjen, hvilket betyr at løpetiden nærmer seg... Denne gangen blir det kjempespennende!!! Vi skal jo ikke reise til beileren denne gang og da åpnes det for masse grubling.... Jonas og Ayla bor jo sammen, tenk om de ser på hverandre som søsken??? Vi har jo slitt med å holde dem fra hverandre hver gang Ayla har hatt løpetid, men hva hvis de ikke gidder nå som de skal få lov??? Hva om Jonas ikke får det til??? Hva om Ayla er frigid???

Og la oss si de får det til, hvor mange ganger skal vi tillate amorøs omgang? Vi må jo legge ned noen regler. Betyr mange parringer at de får mange valper? Vi har jo ikke lyst til å slå den norske rekorden fra i fjor......

Og vil Ayla i det hele tatt bli gravid???

 

Ja, mye å lure på og mange som venter i spenning. Men vi kan jo ikke gjøre annet enn å la naturen gå sin gang og håpe det beste! Tiden vil vise om vi klarer å overholde reglene vi setter eller om Bissene klusser det til så vi ender opp med ikke å bestemme noe....