Her er noen minner fra dagen hos Thomas:
Bordet er dekket
PERFEKT ribbe med sprø svor!!!!!
Flott juletre!
Pepperkakehus
Sara i fin ny kjole!
Spennende med presanger!!
Akebrett!! "Dette skal vel brukes ute...??"
Enda mer spennende!!
Til slutt satt Sara i akebrettet og pakket opp resten. :-)
Middagen var kjempegod og vi fikk masse dessert. Tusen takk for en kjempefin dag, Thomas og Heidi!!
I dag trosset jeg alle elementene og planla en lang tur på skaren!! Det måtte da være mulig å finne en grei plass å gå?? Jeg visste at begynnelsen av turen ville bli kavete, men jeg hadde god tid og en stor porsjon med pågangsmot! Jeg lurte litt på om det gikk an å ta snarveien over isen, men ville vente å kjenne på motet når vi kom inn til vannet.
Bissene vet ikke lengre hvordan turen vil bli... Av og til kommer vi ikke lengre enn inn til undergangen, andre ganger går (eller går og går, fru Blom....) vi bare en liten runde i skogen. Derfor gjelder det å se positivt på det, uansett, mener Bissene.
Ayla sjekker om jeg kommer meg greit gjennom...
"Har du ball med??? Skal vi leke i bingen??" Optimisten! :-)
Men vi gikk til Herjemyra og lekte med pinner istedet! YES!!!!
Når vi er så slitne at vi ikke orker å løpe mer (les: Mammasin orker ikke kaste mer..), så må alle bevis spises opp!! Viktig!
Jonas spiser også opp beviset....
Fra Herjemyra gikk jeg videre inn til Linddalstjønn og her gjorde jeg det utenkelige: Jeg gikk på isen!!!! Bare et par meter forbi et kinkig felt på stien og ca en halv meter fra land, men dog!! Følte meg veldig oppløftet da jeg var vel på land igjen!!!
Turen var planlagt å gå gjennom Lårhøydalen, via Beverdemningen og tilbake langs Linddalsheia. Sier dere ingenting for bortsett fra Linddalsheia finnes ingen av navnene på kartet, men det var altså der vi gikk!! Lårhøydalen fikk navnet fordi jeg en gang for noen år siden kavde meg gjennom lårhøy snø der. Denne gangen gikk jeg oppå snøen og det var enormt oppløftende!!! Bissene begynte endelig å tro på at turen skulle bli bra denne gang!
Skaren var super hele veien forbi Beverdemningen (som ikke fins lenger fordi grunneieren gravde den i stykker.... Grr...). Den var ikke glatt og jeg kunne holde et fint tempo. Derfra går turen i en sving oppover langs begynnelsen av Linddalsheia og så bærer det nedover igjen. Bratt nedover! Man får vondt i knærne når man går ned denne bakken og får lyst til å skyte seg når man går den opp... Jeg sto nå på toppen og skulle ned en SINNSYK bratt bakke MED skare!! Skaren hadde til nå ikke vært glatt, men når man skal gå ned noe som virker like bratt som en husvegg, ja da hjelper det liksom ikke med tyngdekraften i tillegg.... Jeg prøvde å gå i kanten, men det var helt umulig! Jeg hadde bare ett valg.... Ned kommer man jo alltid.... Jeg kikket ned.... Oh... Det var langt og bratt, ja.... Jeg kravlet ut til midten av veien og grep fatt i en liten kvist... Og så satte jeg meg på fua og lot det stå til!! Følelsen da jeg slapp kvisten, var den samme jeg hadde da jeg lå på toppen av Magasuget og skulle slippe stanga: Redsel for mitt liv!!
OOOOOOOOOIIIIIIIII som det gikk!!!!!! Bissene ble helt ville og alle beit seg fast i meg!! Jeg raste ut i kanten og stoppet. Bissene var på meg alle fire og snakket i munnen på hverandre om hvor galen jeg var! Videre nedover i ei voldsom fart, akkompagnert av min hoisting og Bissenes bjeffing. Fort gikk det sikkert ikke, selv om jeg syns vi brøt lydmuren på et punkt, men fua ble mørbanket og iskald før jeg nådde bunnen. Jeg hadde ikke brukket noe og jeg overlevde!!! Jeg var helt høy!! Barnslig høy!! Dette var skikkelig gøy!!
Overstemtheten varte resten av kvelden og jammen tror jeg ikke at jeg må ha en tur til mens kulda varer! Jepp, det skal jeg!! Så gøy!!
Ja det må jeg si: jeg håper inderlig pappa sitter på ei sky og ler og lager nytt kart med nye stedsnavn!!!!! :-)))))
SvarSlett