Krype.... så gå!

I det siste har jeg fått veldig god kontakt med mitt indre barn..... Kjempegod kontakt! Men nå syns jeg det er nok. Får da være måte på!!!
Problemet er årstiden.... Det begynte med snøen. Da hadde vi først vært forkjøla i det uendelige. Sykdommen kom i bølger.... Da den ene av oss følte oss halvveis i live, var den andre elendig! Og så byttet vi på det. Igjen og igjen... Bissene var forståelsesfulle, selv om de sikkert var spy lei av å gå tur med en tobeint som bare vaklet avgårde. Store deler av oktober og november gikk med til å sitte i en stol og prøve å finne tegn til bedring. Åsså måtte man trøstespise litt. Sjokolade er godt når man er elendig. :-) Men så blir man litt saltsugen etterpå..... Peanøtter ja... Og så smaker sjokoladen så godt etterpå! Veldig elendig! Veldig lenge! I en stol.... Eller subbende rundt på slett vei med Bissene...
Men omsider så vi lyset! Ikke Lyset, men lyset i enden av tunnelen!! :-D Vi følte oss bedre!!!!!! Livet vendte tilbake!!!
Så kom snøen.... Ca en meter likegodt... Puddersnø..... Jeg kavde og kavde mens jeg prøvde å komme gjennom all denne snøen. Bissene fikk beskjed om å pløye lom for jeg orket i allefall ikke det!!!! Jeg klarte knapt å løfte beina etter alle ukene i stolen. Med sjokolade....... Å sukk!! Gjett om jeg angret på det!
Jarle reddet forstanden min ved å gi meg julepresang på forskudd: Jeg fikk truger!!!!! Lett til sinns gikk vi ei runde i skogen med disse gudommelig fine oppfinnelsene!!! Jippi!!! Jeg så lyst på tilværelsen og gledet meg til laange turer på perfekt trugeføre!! Det varte ca en dag..... Kulda ga seg og snøen ble kram. Og så ble det kaldt igjen og jeg begynte å bli kjent med mitt indre barn..... Noen hadde gått i trugesporet mitt, så når jeg prøvde å gå, så virket det som om stien var en anelse for smal for trugene.... Jeg skled stadig inn mot midten av sporet og det var sinnsykt irriterende!!!!! Jeg gikk med armene rett ut og gjorde en slags sidelengs bølge mens jeg prøvde å forflytte meg fremover.... Arrgh!! Jeg tok av trugene og prøvde å gå i sporene. De var fulle av is...... Lårene hylte av smerte over den anstrengte gangen og jeg mer krøyp enn gikk.... Jeg prøvde å redde meg ut på skaren. Jotakk! Etter ukesvis i stolen (MED SJOKOLADE!!!!) var det ikke en skare i verden som kunne holdt meg!!! Jeg hadde ramlet gjennom i Antarktis!!!! To valg: Skli i sporet eller klampe i snø til over knærne.... Turen ble radikalt forkortet og jeg krøyp hjem til hjemmets lune hule..
Så kom mildvær og jeg så lysere på turene igjen! Nå måtte det vel gå an å gå igjen?? Jeg hadde ikke kommet lengre enn til grusbanen før jeg merket at isen i sporene var immun for varmen!! Skaren var jo fremdeles flortynn, så turen inn til undergangen gikk fort akkurat... Skulle tro jeg just hadde lært å gå.... Så kom jeg til undergangen og hva møtte jeg der?? Brøtebilisbreen!! Eller egentlig Snøfresisbreen!! Den var høy og bred og glasert!! Og steinhard! Her var det ikke snakk om å gå gjennom, nei, her følte man seg som ei ert på en ballong!!! I tankene så jeg hvert eneste bein i kroppen brekke som tennved i et fryktelig fall fra toppen!!! Skekk og gru!!!! Første forsøk på å forsere isbreen måtte jeg gi opp... Den var for glatt og jeg kom ikke engang opp på den.... Så bittert!!!!
I frustrasjon gikk jeg neste tur med Bissene på sykkelstien! Bissene i bånd og ivei det bar! Vi gikk lenge og Bissene syns det var helt forferdelig! Ayla var den eneste som syns turen var noe verd... De tre andre hengehuene syns alt var bånn i bøtta! "Vil ikke gå i bånd..." "Vil ikke snuse der.." "Vil ikke gå den veien..." "Bilene bråker så fælt..." "Når skal vi hjem?" "Kan du slippe oss løs snart?" "Jeg vil ikke dra deg opp denne bakken!" Bare syting.... Men vi kom omsider hjem igjen og fire gørrsvarte Bisser ble endelig fornøyde igjen!
I lange lange tider har det vært Status quo ute. Isen i sporene ligger like forbaska og skaren har ikke holdt meg... Men så kom det litt kulde igjen, gitt!!! Og i dag, på grusbanen, opplevde jeg den ultimate lykke: Skaren holdt meg!!!! Å så deilig dette skulle bli!!!! Lange turer på milevis med skare, blå himmel, lykkelige Bisser og Guds frie natur!!! For godt til å være sant? Jepp! jeg gikk på skaren, men hva er det med skogen??!! Den er jo ikke rett! Den bølger seg ivei i daler og topper... Gjerne heller den ned mot ei myr og der er det ikke snø igjen, bare vann..... Jeg gikk altså på skare som helte 45 grader ned, uansett hvor jeg prøvde å gå. Oppover er en ting, men det etterfølges som regel av nedover.... Som er sinnsykt bratt!!! IIIK!!!

Jeg har funnet ut at jeg mest av alt ligner en enorm baby på ca ett år... Jeg ramler i alle retninger, snubler og kaver... Enhver liten hindring, er som en liten Mount Everest.... Isbreen er like glatt og isene i sporene blir vel liggende til 17. mai.... Å sukk!

Men været er nydelig og Bissene trives selv om ikke Mammasin gjør det, så jeg kan jo ikke klage. men nå syns jeg det er på tide å bli voksen igjen! Jeg vil mestre elementene!!! Ønsk meg lykke til...