Pappas begravelse nærmer seg og jeg føler at jeg går rundt i ei vakuumboble for tiden.... Men, det er vel slik det skal være når man mister noen man på en måte tror skal vare evig.
Så var det dette med Lexie da..... Jeg kan være ærlig nå og si at jeg har hatt mistanke om dette lenge. Hun fulgte normal utvikling frem til ca fem uker. Etter det har hun stått stille, om jeg kan si det slik. Hun ble ikke større, hun fikk ikke melk og hun sluttet å vokte på valpekassa. I tillegg løp hun jo rundt som en GAL når vi var ute og det bør ikke en vordende mor gjøre. Jarle var evig optimist, men jeg klarte ikke å legge fra meg den ekle følelsen. Ikke kjente jeg liv heller... Og det paranormale, som jeg pleier å ha, var helt fraværende! Jeg har nemlig kunnet spå antall valper tidligere, men denne gangen var den sjette sansen taus. Og da jeg skulle ta det siste bildet, 8-ukers bildet, ble jeg aldri helt fornøyd med vinkelen... Hun så jo mindre ut enn uka før! Bildet jeg tok ovenifra var enda verre! Da så hun jo nesten litt slank ut!!! Herremiti! "Vi må til dyrlegen!" Og dit gikk vi! Sigurd, dyrlegen, var enig i at her var det endring ifra tidligere! Han er vant til å se Lexie lubben, men hun var mer enn som så nå! Etter undersøkelsen sa han at han ikke kunne kjenne noen valper og vi tok ultralyd. Ingenting....... Bare noen fine tarmer, Lexies egne pulsslag og en liten-liten livmor som var tom.. SUKK! Da vi veide henne, hadde hun tatt av seg, så her var det tydelig at noen var blitt holdt for narr! Sigurd kalte henne tykk og skyldte på hormoner i ubalanse. Lexie er på minimal dose med mat og skal ha daglige trimturer! I dag, for eksempel, gikk vi til vannet etter jobb og da var det ikke snakk om å kaste pinnen så hun kunne nå den fra land! Uten trusselen om brystbetennelse og iskalde, små nurk, måtte hun pent svømme etter den!
"Uff, så langt ute..."
"OK da!"
Jonas samlet opp alle han fant..
"Oj, der er en til!"
Jenny holdt seg langt inne på tørt land...
"ØY!! Er det meningen at jeg skal hoppe, eller!!??!!"
"Jeg kan ta den!"
"JUHUU!!"
"Har den!"
Jenny vågde seg ut i barnepytten....
"Guuud, så dypt!"
Lexie rister seg
Best å bli tørr igjen..
Etter badet herjet de villt, Lexie og Jonas. Han hadde nemlig en pinne som Lexie godt kunne tenke seg...
"Har du en pinne du??"
"Nå tar jeg deg!!!"
Like før...........
Men, klarer han å stikke av????
Jepp, Jonas vant!
Jenny er opptatt med sin egen lille flis....
Så bar det hjem og lage middag. Etter middag begynte jeg å planlegge trimturen. Hvor skulle jeg gå?? Jeg fant ut at dette ikke var dagen for planlegging, så jeg gikk ut og lot humør og pust bestemme. Jeg begynte på skarturen, men da vi var på toppen hadde jeg ikke lyst til å gå den vanlige veien ned.. Jeg gikk videre langs toppen og fant ut at det sikkert var fint å gå ned til høyre istedet for til venstre som jeg har gått tidligere. Dermed ble det en utenom-sti-tur og det elsker hundene! Vi fant noen stup og måtte gå utenom dem. Så skremte vi ei ugle, men sola var midt imot så jeg vet ikke hvaslags det var... Tror kanskje kattugle, men den var litt stor.. Kanskje hubro? Ja! Det er mye mer spennende enn ei kattugle! Så kom vi til ei myr og traff denne karen:
Han var ikke så pratsom, men jeg fant ut at han var død (...) og spredd over et ganske stort område!
Etter en klapp på skulderen (jeg er bare så vittig!!!) gikk vi videre...
Jeg kom til slutt ned på myra ved Allys Venner, den hytta jeg har nevnt tidligere. Her finnes den eneste blåveisen jeg har sett siden jeg var liten! Måtte jo se om den fremdeles var der og ja:
Tilgi mobilen min, den er ment til å spille på, ikke ta bilder med...
Her var den altså, like alene som i fjor.... Så trist!!!!! Men hva kan man gjøre?? Noen som har noe blåveispollen å avse....?
Nå har roen senket seg i heimen. Hundene har fått middag og er veldig fornøyde med dagen. Det er jeg også.
Ikke noe er bedre enn en tur i skogen med Bissene når man trenger å klarne tankene og få satt verden i perspektiv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar