Når taket ser ut til å forsvinne............

Overskriften denne gang er i overført betydning, jeg vil bare dele noen tanker en gjør seg når noe er galt med en av foreldrene..
I februar i år var pappa ute for en trafikkulykke. En lastebil kjørte i ham fordi pappa misforsto vikeplikten. Bilen pappa satt i, tok av for det meste, men pappa ble ganske kraftig banket opp. Et langt, aktivt liv har gjort pappa usedvanlig sterk, fysisk sett, så han kom fra ulykken uten ett eneste brukkent ben i kroppen. Han fikk en real smell i hodet og måtte sy ti sting. Han var på bedringens vei, men så skjedde noe i hodet hans. Etter det har han "forsvunnet" litt om litt. Noen ganger var han gode, gamle pappa, andre ganger hadde han sine egne meninger om virkeligheten. Mamma tok seg av han så godt hun kunne og fikk omsider hjelp av sonekontoret. Legen hans gjorde ingenting for ham i begynnelsen og det var først etter innstendig bønn at pappa kom på rehabilitering på Kløvertun. Etter det ble han igjen glemt av legen.. Forsikringsselskapet maser om en skade-evaluering som legen skulle ha levert for lenge siden..
Pappa fikk, ved hjelp av sonekontoret, dagplass to dager i uken og han trivdes med det.
I går fikk jeg en fortvilet melding fra mamma. Pappa bare sov og ville ikke spise. Han klaget på magesmerter og var i det hele tatt elendig. Vi ringte etter hjemmehjelpen i dag. Hun kom og fikk pappa opp av sengen. Hun ba oss om å gi ham noe mat, så ville han føle seg mye bedre. Hun innrømmet at hun ikke kjente ham så godt, så det var vanskelig for henne å vurdere hvor dårlig han var...
Nå er pappa innlagt på sykehus igjen og denne gangen vet vi ikke om han kommer hjem igjen.. Dette er i store trekk takket være min søster. Hun har jobbet i helsevesenet i hele sitt yrkesliv og det hjelper tydeligvis om man kan de medisinske termene!
Han har fått avlastningsplass på sykehjem og det er kanskje det som blir hans neste hjem.
Det sies at man ikke forstår systemet før man er oppe i det og det stemmer!! Pappas fastlege har ikke løftet en finger for ham! Tannlegen kunne tilby en løsning til 50 000,- da pappa mistet broa han hadde i undermunnen, noe som har resultert i at pappa ikke har kunnet tygge mat de siste ukene. Ordningen som gir pleietrengende pasienter gratis tannlegehjelp, har ikke svart på mammas søknad om hjelp! (Kanskje de venter til problemet "forsvinner" av seg selv??!!)
Dette er takken for et langt, yrkesaktivt liv for en trofast skattebetaler.......................
Jeg vil likevel takke hjemmehjelpen og sonekontoret for den hjelp de har gitt mamma og pappa de siste månedene, jeg er ikke bitter på alt og alle!!
Uff... For et drittinnlegg... Beklager!