Etter turen med hundene skulle Thomas og jeg besøke pappa på sykehuset. Siden det snart er midtvinters, visste jeg at mørket ville innhente meg, så jeg bestemte meg for å gå ei runde i skogen og ende opp i Kjosdalen hvor Thomas kunne plukke meg opp med bilen. Genialt, egentlig! Jeg stolte på mitt berømte uglesyn og glemte derfor lykta hjemme....... Til å begynne med gikk det jo fint, klokka var litt over 16:00 og uglesynet virket! Jonas og Jenny løp galmann mens Lexie måtte gå i bånd. Man kan si mye om Flexie-båndet, men jeg må innrømme at det har vært uvurderlig i denne tiden med Lexies "båndtvang"! Hva er det så som er så galt med et slikt bånd?? Jo, det kan jeg fortelle: Når hunden går 5-8 meter foran, i stram line og mennesket bare fungerer som dødvekt bakerst, da kunne man like godt ha vært på hver sin planet! Likeså er det når man, istedet for å rope hunden inn, sveiver den inn som et seigt knippe drivved. Man må ha like god kontakt med hunden selv om den befinner seg flere meter foran!! Tegn må gis med lina samtidig som man må snakke med hunden. Lexie får hele tiden tegn på hvor hun må gå (helst følge stien og ikke Jenny eller Jonas...) og jeg prater og babler ivei. Dette betyr at jeg holder øye med henne der fremme og prøver å gjøre turen så grei jeg kan for henne. Men det hjelper å kunne se! Ja, det gjør det! Og jeg tror jeg har fornærmet hver eneste ugle med å sammenligne mitt nattesyn med deres! Etterhvert som mørket kom, ble jeg mer og mer forvirret over hvor jeg egentlig var på vei...Jeg så stien og jeg så Lexie, men begge to gikk en annen vei enn jeg...... Det viste seg at Lexie, i mørket, hadde lurt seg bak et lite tre... Jeg var plutselig redusert til umælende dødvekt på vei inn i skogen... -SVUPP- Rundt treet og jeg var på rett vei igjen... Litt lenger borte gikk vi først samme vei, -VIPS- så var jeg snudd trill rundt... Vi hadde gått på hver vår side av et litt større tre.... Dette gikk jo ikke!!! Lexie fikk gå løs til vi kom ned på veien. Vel nede på veien, fikk hun beskjed om å gå rolig og det gikk fint. De var alle tre opptatt av å lese avisen, så dette gikk veldig greit! Så kom mannen med sykkel og Irsk Setter i springer... Han må tro at jeg ikke har noen som helst kontroll på Bissene! Anita og jeg har møtt ham mange ganger... Lexie og Jenny var englebarn, mens Jonas løp bort med en "jeg er større og sterkere enn deg"-innstilling! Han var døv for mine beskjeder... Veien i Kjosdalen er ikke bredere enn at jeg fikk tuppet Jonas idet de passerte og det var akkurat det som skulle til! Han ble kjempeulykkelig!!! Da han kom bort og satte seg, fikk han godbit og masse skryt av meg, Lexie og Jenny fant ut at de skulle karnøfle ham... Jaja... Nå var vi på jordene og mørket var MØRKT! Jeg så Jenny og Lexie, men skimtet bare av og til en sort dott som føyk hit og dit... Vi holdt oss på jordene og jeg lekte ignorant hundeeier! Jonas løp rundt i Troja-tåka og jeg hadde ikke sjans til å se om noen andre var ute.. Det må ha vært noen på veien, for dotten forsvant i ei skittfart og jeg hørte bjeffing like etterpå. Sånn bjeffing som betyr: "HVEM ER DU??? JEG LIKER IKKE SORTE HUNDER OG DU KOM FOR BRÅTT PÅ!!!" Jeg ropte "Jonas..." men hadde i grunnen ikke lyst til å gi meg til kjenne... Jeg var jo altfor langt borte likevel og skaden var jo kanskje allerede skjedd, ergo var jeg ignorant hundeeier! Jonas kom rett etterpå og var så ulykkelig!! Best å gå bak meg å grine psykisk, i tilfelle jeg var sur... Det var jeg jo ikke, jeg var jo ignorant, så han fikk en ny godbit og beskjed om å "tjuppe along". Han var dødsfornøyd! Uff... Heldigvis kom Thomas og plukket oss opp like etterpå!
Det er kommet et nytt ØP-medlem i Sverige: Rissels Pride's Hester:
Hester, 12 uker gammel
Hun er fra Holland og bor sammen med Jazza nå! Hun er datter av Glenn, som blir far til Lexies valper til våren! Er hun ikke søt, kanskje??!! Vi skal møte henne i november, på Norsk Vinner utstillingen og jeg gleder meg masse!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar