Besøk i heimen....

I dag skulle vi få besøk av foreldrene til Jarle. Han og faren skulle gjøre noe skrivearbeid mens jeg og Kirsten skulle kjase masse! Men, mye måtte gjøres før den tid! Når vi venter besøk, får jeg en slags  "ut-av-kroppen"-opplevelse: Jeg ser leiligheten gjennom en annens øyne, og da helst en med støvallergi og ryddemani..... HERREMITI SOM HER SER UT!!!!! Jarle og Bissene ble føyset ut av døra og "Glem for Guds skyld ikke å kjøpe støvsugerposer!!!!!" mens jeg gikk igang med krum hals! Først badet. Alt ble tatt, unntatt golvet. Ryde-rydde i stua.. Videre til kjøkkenet. Himmel!!! Hvor er benken??? Iherdig rydding, på med oppvaskmaskinen og benken blir funnet og vasket. Rydde litt mer i stua og så kan man finne frem støvsugeren. Posen er nesten full, men jeg er klar for å tømme den manuelt om det måtte trenges! Til slutt er det frem med vaskebøtta og grønnsåpen. Så god lukt! Og så fint som her ble!! Jeg gidder IKKE tenke på alle skoene som foreløpig er slengt inn på vårt knøttlille soverom.... (Hvordan kan det forresten ha seg at tre mennesker har ca 80 par sko????!!! ARGH!!!) Skoene finner vi jo når vi skal legge oss....
Kirsten og Øystein kom og vi hadde det kjempekoselig! Masse prating og latter! Vi spiste kveldsmat sammen også før de reiste hjem igjen. Dette må vi gjøre oftere! Ja, det må vi!
Ellers har det ikke skjedd så mye annet enn at Jarle ramla utfor trappa og JEG GIKK GLIPP AV DET!!!! Jeg hadde handlet kjempemye i dag: Hundemat, kattemat, kattemat til skjærene og fuglemat. Alt i stort kvanta på dyrebutikk, Felleskjøpet og Meny. Da jeg var midtveis i bakken, så jeg en sliten bamsemann på vei hjem. Selvfølgelig stoppet jeg og tok ham med og som takk for at jeg er så snill, lot han meg ta to pingleposer med varer mens han selv tok ALT det andre! Så sterk, altså! Da jeg kikket ut et øyeblikk etterpå, sto Jarle litt forkommen på utsiden og kom liksom ikke inn... Det viste seg altså at han hadde ramlet ned de siste trinnene i steintrappa vår og sto nå og reorganiserte sin tunge bør. Jeg prøvde å holde meg alvorlig da jeg spurte om han hadde slått seg, men jeg lykkes ikke. Jeg kunne så altfor tydelig se for meg hvordan det må ha sett ut, så medlidenhet var ikke min første følelse.... jeg er et ondt, ondt menneske og det er bare en ting å si: It's hard to be a Jarlemann!