I natt lå Jenny under dynen hos meg igjen. Hun skalv ikke og var i det hele tatt roligere. (Jeg sov likevel ikke noe bedre, enhver bevegelse og jeg var tilnærmet lys våken!) Hun ble med på morgenturen og hun spiste frokosten sin. Vi var SÅ spente da vi kom hjem fra jobb!! Ville hun hilse oss tilnærmet normalt, eller..? Vi pleier å høre hundene når vi parkerer bilen. De kjenner den og vet at vi kommer når motoren slås av. Joda, vi hørte dem og jammenmeg var det ikke litt Svime-sang også!!! Da vi åpnet døra kom hun i full fart, akkurat som hun pleier! Hopp og sprett og sang i fistel, frem og tilbake, høyt og lavt!! Gjett om vi var glade!!! På fotballbanen fant hun en pinne og ville gjerne leke, hun eltet etter Lexie og småbet henne i nakken, AKKURAT SOM NORMALT!!! Vi kunne puste lettet ut, for nå hadde hun ikke vondt iallefall!
Det verste med dette, er at det skulle bare tre kortison-piller til og så var hun som ny igjen... Dette beviser i grunnen dyrlegens grimme diagnose og vi må bare godta det, det er ikke noe vi kan gjøre for å bli kvitt det.
Men, problemene hører fremtiden til, dem vil vi ikke tenke på nå! Nå nyter vi Jenny i full vigør og gleder oss så lenge det varer, uansett!!
Tusen takk for alle støttende ord vi har fått! Det er så godt å vite at noen bryr seg. :-)
Lexie drøyer løpetiden akkurat som hun pleier... Fremdeles ikke noe blod.. ARGH!!! Jonas har mistet litt interesse, til og med, for nabohunden Kelly har MYE mer løpetid enn Lexie, så da gidder han ikke kaste bort tid på henne! DOBBELT-AARGH!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar