Innekatt og løpetid som ikke vil komme............

I dag kunne jeg nyte freden og varmen hjemme mens Jarle gikk ut med villBissene. Kan tro jeg gledet meg!!! Men, merkelig nok, så blir det aldri så stillesittende og slapt som man ønsker seg... I dag klikket faktisk husmorgenet inn og jeg HATER det, men det er dessverre en nødvendighet her. Så istedet for å sitte i stolen og kikke sløvt på tv'en, så har jeg vaska tøy og brukt strykehjernet!!! I år vasket jeg nemlig alle juledukene, brikkene og bildene (selvbroderte) så jeg kan ta frem rene og pene ( og hvite ) juleting i november!! Riktig flink, gitt, men de måtte jo strykes selvfølgelig.... Ugh, så kjørt! Siden strykejernet likevel var tatt frem, var det like greit å ta skjortene også. De er nemlig ikke strykefrie!! Uansett hva han på butikken sier!! Etter første brikken var jeg selvfølgelig møkklei og da siste skjorta ble hengt i skapet, var det rett før jeg måtte trøstespise, så lei var jeg!! Men nå er det gjort!! Lenge til neste gang, er jeg redd for...
Husker Rasmus? Pysen vår, Fysola den Nervøse, Nerveklumpen... osv... Det vil nå fremgå at jeg IKKE er et kattemenneske... Jeg har aldri hatt noe forhold til katt egentlig, siden pappa absolutt ikke ville ha noe med fire bein inn i hus da jeg var liten. Men, da Thomas var ett år gammel og jeg flyttet inn i egen leilighet, så dukket spørsmålet opp. Kunne katt være noe for meg? Jeg ville helst ha hund, men innså at det ble i overkant mye med hund og Thomas helt alene. (Guri, så fornuftig jeg var!!!) Naboen hadde en katt, siameser, som hadde fått kattunger med en vanlig huskatt. Fire sorte og en stripete. Den stripete flyttet hjem til oss og fikk navnet Ma. (Thomas valgte navnet.) Ma var i grunnen en veldig fin katt, men hun var naboenes skrekk... Ma regnte med at alle åpne vinduer var en invitasjon til å komme inn, så naboene fant henne ofte i sengen sin... IKKE populært!! Etter at hun fikk kattunger, ble hun i tillegg illsint på hunder. Ikke bare fikk jeg klager på at hun gikk inn overalt, nå begynte hundeeierne å se skjevt på oss også! Ma måtte flytte! Hun flyttet til Mandal og mistet livet rett etterpå... I møtet med en hund, har jeg forstått... Da Ma sin datter, Masa, som bodde i leiligheten over oss, fikk unger, skulle en av dem flytte inn hos oss. Det var Rasmus. En måned senere fikk vi Festus, vår andre katt. Festus var rolig og snill så lenge han levde (14 år), Rasmus var på en måte det motsatte.... Ikke det at han klorte eller bet oss, han bare maste noe helt sinnsykt!! Var han inne, ville han ut. Var han ute, ville han inn. Han ødela alle sprossene på vinduene og hagedøra er full av ukledelige, dype striper etter at han har hengt fast i den for å komme inn.... Somrene han tilbragte på Dal med mamma, var en sann fryd!! Da Jonas og Jenny ble født, meldte Rasmus seg ut av innelivet! Ikke ville han inn når de to villdyrene var der!! Han måtte få maten sin ute og vi hadde et forholdsvis rolig år... Nå, sikkert på grunn av kulda, har han bestemt seg for å flytte inn igjen..... Han er fremdeles fryktelig masete og får aldri nok mat.. Han må være full av bendelorm, eller noe... Vi kan ikke bevege oss uten at Rasmus er der og maser: "purr-purr...Mjæ... Mjæ...PURR!...MJÆ...MJÆ....MJÆ...MJÆ!!!" Går vi fra stua og inn på kjøkkenet, så kaster han seg inn foran oss og elger i veien... Går vi inn igjen i stua, så er han foran oss der også. Overbevist om at han skal få mat... Han følger etter oss inn på do, ut igjen, subber i veien overalt... Ikke vil han ut og han trenger ikke søvn... Jeg er sikker på at han kommer til å bli Norges eldste katt...... Da Jarle hadde gått med hundene, fikk han skikkelig beskjed: "FYS!!! NOK!!!" Med sinteste stemme, ever! Det hadde sikkert hjulpet om han hadde lenger hukommelse enn 15 minutter.... SUUUUUKK!!
Lexie har nå fått løpetidsmedisin i 14 dager. Vi fikk beskjed av dyrlegen om at hun kom til å komme i løpetid fort... Fort i forhold til hva?? Hundens liv? Året? Vårt liv?? Hallo! Det har gått 14 dager og ingenting er nytt under solen!!! DET ER IKKE FORT, ALTSÅ!!!! :-(
To turer har vi hatt med Anita og Troja denne uken. Turene med henne er magiske! Ja, helt sant! Vi går en bitteliten tur og klarer å få den til å vare i to timer!!! Magiskt! Anita pleier å være den sunne og sporty'e av oss, jeg er den med blysåler i skoene, men i går var Anita faktisk litt redusert!!! Vi skulle derfor møtes på idrettsbanen og la hundene stå for mosjonen alene, mens vi bare gikk rundt og rundt. Vi begynte på en dobbel-sti i fjor, da snøen kom, men tror du noen hadde opprettholdt den? NEI!! Det var en godt brukt sti og en sukrete vinglegreie ved siden av.... Hvor lenge var det greit å gå på den, tror dere?? Jeg blir drittlei øyeblikkelig!! Anita gikk på den fine stien, i lusetempo (vi skulle jo ta det med ro på grunn av hennes såre hals!), jeg vinglet ivei ved siden av og klarte ikke å holde følge!! For et ork! Hun plasserte meg resolutt på den fine stien og gikk selv på den sukrete!! Med sår hals og alt!! Går ikke an! Hun ble beordret inn på den fine igjen pronto! Men, Anita er ganske ulydig... Mye av turen gikk med på å diskutere dette og vi ble vel enige om at det er bra at ingen av oss er hunder. Da hadde vi nok vært avlivet...
Da vi var på Dogs4All-messen, ble jeg intervjuet av ei litt rar dame. Jeg visste ikke hvor hun var journalist, men rett over nyttår dukket dette opp i Norsk Ukeblad:

Skikkelig stolt av den, gitt!!! :-)