Holdt på å daue, æ....

I går skulle jeg på tur med trugene igjen! Det var på tide å lage en ny sti, siden jeg begynner å bli så inderlig lei av den gamle vi har gått og gått i det siste! Jeg var supertrøtt på jobb og visste at jeg ville sovne dønn om jeg satte meg ned da jeg kom hjem... Derfor var det ut med Bissene og rett på badet for å finne ulla med en gang! Jeg var full av futt og pågangsmot og skulle bare svippe på trugene i ei fart! Jadda... Det er IKKE gjort i en fart, tenk!! Jeg skjønner ikke helt om jeg skal løsne reima bak og skubbe skoene inn i reimene foran, eller omvendt... Begge deler er noe forbaska knåv, uansett!! Det verste er jo selvfølgelig at jeg må bøye meg dobbel for å rekke ned til bindingene! Med lag på lag med tøy på, er ikke det så lett, nemlig! Endelig var trugene på og jeg kunne trekke pusten for første gang på en evighet!!! Var nesten litt svimmel, gitt! Der sto jeg, på toppen av trappa ned til grusbanen og innså fadesen: Trappa er lang og smal i trinnene og dårlig skuffet.... Jeg sto på toppen MED truger på.... Jeg fikk nesten litt dødsangst!
Jeg kom meg ned og la ivei! Jeg hadde tenkt meg ei runde som på sommerføre tar ca 1 time og 40 minutter. Da jeg var kommet til fotballbingen (ca 200 meter hjemmefra) hadde jeg forkastet den idèen! Snøen var som sukker og selv med trugene var det tungt å gå! Jeg ville heller improvisere, fant jeg ut. Først gikk vi inn til vannet. Jeg sto på bredden og så på det snødekte vannet. Isen var jo nødt til å være sikker!!! Det har jo vært minus hele tiden, selv om det har snødd oppå isen...?! Jeg labbet utover. Tenkte jeg skulle gå over et smalt sund og fortsette på land deretter. Om man bare går litt på isen, så er den sikker! Det var tydeligvis min filosofi der og da, og grunnen til at jeg gikk ut på den i det hele tatt! (Uten Jarle!) Etter tre meter falt jeg på kne og gravde febrilsk i snøen: Var det vann på isen, under snøen??? Nei, ikke noe vann... Betrygget gikk jeg videre. Fire meter fra land snudde jeg meg og så på sporene mine. HIMALAYA!!!!! DET VAR VANN I SPORENE!!!!! Aldri har noen noengang løpt så fort med truger på!!! Jeg var på land i løpet av sekunder! Jeg nekter herved å gå på isen igjen, bare så det er sagt!!!
Jeg labbet videre på min sedvanlige sti som jeg var så lei av... Da jeg kom inn til Lindalstjønn, kikket jeg opp på heia som ligger langsmed dette vannet. Kanskje var det fint å gå på toppen av den? JA! Det var en god idè! Jeg begynte friskt og la ivei over myra. Snøen var, som sagt, som sukker og selv med trugene sank jeg langt nedi... Så tungt... Og for ei bred myr! Grrrr!!! Endelig over! Jeg så opp på heia som nå skulle bestiges... Den var høy, gitt.... Jaja, ivei bar det! "Tjupp along!" sa jeg muntert til hundene og fikk et himmelfallent blikk tilbake! "Skal vi liksom gå der???" sa de "Ikke på vilkår!!!" Det endte med at jeg måtte gå først, mens de cruiset bak i mine spor!!! Late Bissedyr!! Det var så bratt!! Og så masse snø! Dyp snø!! Vet ikke om trugene var til noe hjelp i det hele tatt, men vi måtte jo komme opp en gang! PEEES! Noen steder måtte jeg bruke armene som støtte, så bratt var det! Og mine fisefine, røde hansker (ikke votter!) ble helt blaute og farga snøen rosa...... Uff, så ekkelt... Hundene var fremdeles bak meg og kunne ikke skjønne hvor vi var på vei... Nesten oppe fikk jeg den første trangen til å krølle meg sammen i fosterstilling og glemme hvor jeg var.... Jeg skulle få mange av dem før jeg var hjemme....
Toppen ble nådd og jeg oppdaget til min forferdelse at snøen var like dyp her oppe! HYL!!! Jeg orket ikke mer, hundene forsto fremdeles ikke vitsen og gadd ikke lete etter mus, engang! :-( Vi måtte finne en vei ned! Ikke samme vei vi kom opp, bedre å gå i ring enn å gå frem og tilbake! Etter mye kav, fant jeg en vei ned på andre siden av heia. Snøen skjuler mye, denne gang et hogstfelt... Prøvd å gå med truger over et pinnespill av småtrær? IKKE LETT!!!! For hvert skritt, satte trugen seg fast under et lite dritt-tre og jeg måtte vagge og hale for å komme løs!! FOR HVERT SKRITT!!!! Aaaaargh!!! Jeg kom meg omsider ned på en kjent sti igjen og kunne sette fart hjem! Her kom trugene til sin rett igjen og jeg likte dem riktig godt innen vi var hjemme!
Turen ble ikke akkurat som jeg hadde trodd, men hundene var fornøyde og det var jeg også! Jeg slapp å gå den kjedelige stien og fant en ny vei jeg IKKE vil gå igjen! Herlig!
I dag var vi på tur med Anita og Troja. Vi skulle bare loffe rundt på Møvig og jeg skulle vise henne hvor Jarle og jeg har gått noen ganger. Det viste seg at jeg har sett på ryggen til Jarle og diltet etter ham som et umælende lam, eller noe sånt... kanskje ikke akkurat umælende.... Ikke lam heller, men saken er den at da vi skulle begynne å gå i dag, ante jeg ikke hvor vi skulle!!! Så sløvt! Vi diskuterte litt om "frem og tilbake er like langt" eller om det er dobbelt så langt, for frem og tilbake ble det mange ganger, gitt! Men, vi gikk til slutt en slags runde og hundene herjet og koste seg! Takk igjen Anita, for fortreffelig selskap!