Den Sørlandske våren er herlig dere............

Selv om bug'en ikke har gitt helt opp, så gidder jeg ikke ta hensyn til den lengre!!! Jeg drikker Biola når jeg husker det og spiser det jeg har lyst på! Resultatet er jo at Indremisjonen arrangerer allsang som kan høres i meters omkrets... Akk ja...
Snøen smelter virkelig nå og skogsturer er igjen mulige! TAKK OG LOV!!! Med bar mark, kom regnet.... Man kan tydeligvis ikke være udelt lykkelige... Utrolig hvor fort man blir lei av regn! Spesielt når jeg ikke har helt peiling på hvor regntøyet er...
På søndag hadde vi valpekjøper-besøk igjen! Vi møtte dem og kjørte til Møvig og gikk tur. De hadde med Arja, en bedårende Finsk Lapphund og Jonas ble forelsket. Selvfølgelig gjorde han det! Man er ikke Don Juan Jonas for ingenting! Lexie krevde som vanlig alle fire beina i bakken av denne nye hunden, men var ellers snill og overbærende... Jenny var som vanlig redd for at Arja var en Jennyspisende Gnafs, så det ble ikke så mye leking akkurat. Men å "henge" sammen, som Thomas ville sagt, det var helt OK. :-)
I går vågde jeg meg på skogstur igjen! Måtte jo sjekke den lårhøye snøen! Og: Jeg har enten fått lengre bein, eller snøen synker sammen!! JUHUUU! Oppløftet av dette, valgte jeg hele turen i skogen istedetfor å pingle ut med Rossevannsveien! Jeg ble positivt overrasket på to måter: Snøen var ikke så dyp som jeg trodde og NOEN HAR LAGET BRO OVER DET VÅTESTE PARTIET!!! For et sjokk!!! Av positiv karakter! Der det før var myrete og alltid vått, var det nå drenert og en plankebro gjorde det hele til en tørr og fin opplevelse! I vårt nærmiljø! Hadde forstått det i Jegers, men ikke i uveisomme Vågsbygd!! All ære til brobyggeren!!! Tusen takk!!
I dag fant jeg ut at den lille runden også er snøfri! Alt er bare fryd og gammen, gitt!! En ting jeg har savnet i vinter, er balansen .. Mens jeg har kavet meg gjennom dyp, dyp snø, har jeg gjort dette med minimal balanse... Se for dere: Man balanserer på en smal sti og overkroppen heller hele tiden til den ene siden!!! Til slutt går jeg nærmest i vinkel og må ta et støttesteg til siden. Og da detter man selvfølgelig face down i snø som virker meterdyp! Forståelig nok tenker man da på bar mark og grasiøse, glidende bevegelser uten feilsteg! Vel-vel!! Jeg må ha drømt... Jeg er innom enhver løs stein, glatt rot og vinglete myrtuste som finnes i min vei!! Aldri har jeg veivet så mye med armene som nå!! Jeg ser ut som ett eller annet med en diagnose!! Men jeg er i nærområdet, i "min" skog, på bar mark, så jeg bryr meg ikke! Hundene koser seg og det er det viktigste!!
I morra reiser vi til Dal og blir der til søndag! Gleder meg til fred og ro og late dager! Om jeg ikke finner regntøyet, så blir de i allefall late! Hihi!Mat er kjøpt inn til oss og hundene har et herlig lager av tyggegodt! Nå skal vi kose vårs!! GOD PÅSKE!