Og hverdagen ramler i hodet på oss igjen...

Nå har vi gått og ventet på løpetid i ukesvis, sukket over at den ALDRI kommer og gått rundt i ring i ren frustrasjon.... Så kommer den endelig og vi teller minutter fram mot "de viktige dagene". Og så er det vill action i et par døgn! Nå opplever vi det store antiklimakset... Ukene som skal snegle seg avsted mot synlige tegn på graviditet er bare en liten brøkdel av hverdagen her hjemme nå! Jonas var som sagt veldig glad for å se Lexie igjen og måtte ta igjen ALT det tapte med en gang! Dette vil jo ikke Lexie ha noe av og knurrer bare han ser på henne. Hun knurrer både på inn- og utpust, så det er en evigvarende bakgrunnslyd.. Jonas gjennomlever løpetidens maksimale helvete og er frustrert! Han piper på inn- og utpust.... Og selv om pipingen er sår og lav, er den likevel en gjennomtrengende bakgrunnslyd, blandet med Lexies knurring... Og så skjelver han. Og vil ikke spise.... Klapper vi ham, har vi han på fanget før vi får sukk for oss! En hastig klem rekker han før han må ned til Lexie for å se om hun er i bedre humør... Han befinner seg derfor 5 cm bak Lexie til enhver tid. Hva så med Jenny da? Henne bryr han seg overhode ikke om, enda hun er mer enn villig til å flørte. Stakkars Jenny!
I dag var vi på tur i Berthes. For de som ikke kjenner plassen, så er det en Campingplass om sommeren og et yndet hundeluftested om vinteren. Nå er det båndtvang hele året der, men ingen av de som pleier å gå der kan lese, så hundene løper fritt. Jeg må, med skam i røsten, innrømme at vi har vært der veldig lite på grunn av våre tre villbasser. De er ikke alltid like flinke til å møte andre hunder på en rolig og fattet måte, så vi har foretrukket steder med færre hunder eller med hunder de kjenner. Men i nøden spiser Fanden..... ett eller annet, husker ikke uttrykket, så i dag ville jeg sjekke ut mitt barndoms hundested! Egentlig hadde jeg jo bare to hunder å holde styr på, for Jonas henger fast i Lexie med en usynlig tråd...
Når jeg er forberedt på å få bevist hvorfor vi unngår visse plasser med Bissene våre, så motbeviser de meg hver gang! Traff vi folk, kom de snilt bort og stilte seg i kanten av stien. Folkene passerte mens hundene satt som englebarn og jeg fikk skryt for hvor flinke de er! De hundene vi traff, var snille og helt topp i Bissenes øyne, så også her høstet vi skryt! Turen ble derfor kjempefin og de fikk lest en ny avis og møtt noen nye venner! Jeg er selvfølgelig dødsstolt av dem! :-)
Etterpå var vi på besøk hos mamma og pappa. Pappa fikk det for seg at han ville ut en tur og jeg ble med bare for å passe på at han kom seg greit hjem igjen. Bissene ble selvfølgelig også med. Jenny og Jonas fikk båndet på, for det er ganske traffikert rundt om på Lund og dårlig brøyta fortau. Lexie fikk gå løs fordi hun er så eksemplarisk! Å gå med Jenny og Jonas i bånd, er som å gå med to åler!!! Jonas ville fram til Lexie og dro som bare det, Jenny vimset som en besatt hit og dit! ARGH!!! Merker at vi ikke har dem i bånd så ofte... Til slutt slapp jeg Jonas. Han diltet jo bare etter Lexie likevel. Jenny vimset videre, hit, dit, bak, foran, opp på snøfonna, ned igjen...... Og hver gang tok hun ei runde rundt meg. Det var jo et ork!!! Jeg slapp henne også til slutt og vi ble endelig en ryddig gjeng og jeg kunne konsentrere meg om pappa og gåstolen.... På Lund er det mange folk, både gående, syklende og med barnevogn. Det var først da vi var hjemme hos mamma og de at det gikk opp for meg hvor flinke hundene egentlig hadde vært! Alt av hva vi hadde møtt av rare folk (i hundenes øyne, trodde jeg) hadde de passert uten en lyd og uten å ta notis av!! Herremiti, for noen Bisser, altså!!!
Nå er vi hjemme igjen, etter flere timer på farten. Hundene har fått mat og Jonas ble matet. Lexie har lagt seg og Jonas er dyttet vekk, så nå ser det sannelig ut til at vi kan får litt ro i heimen!! Kan det bli bedre?? Og nå er det bare 14 dager igjen til vi er løpetidsfrie!!!!! 14 dager...... Det er lenge det................... Suuuuuukk!