Om den brede vei kontra den smale sti.......

I går var vi på vår sedvanlige tur igjen. Dere vet, den stien som jeg har gått og gått og blitt så lei av... Men, det er bare det at: STIEN MIN ER BORTE!!!!!!! Snøfall og vind har redusert stien min til et søkk i terrenget som jeg ikke kan stole på! Trør jeg utenfor søkket, ramler jeg i nærmest til halsen! Iallefall føles det slik når jeg skal prøve å komme opp igjen... Og fra å være en fin, bred sti man kunne gå komfortabelt på, er den nå som en syltynn strek. Hvilket betydde at jeg falt utenfor nesten hele tiden.... Jeg fikk kavet meg inn til vannet og sto igjen og så utover den snødekte flaten..... Det var selvfølgelig mørkt og det eneste lyset jeg hadde med, var ei utrolig dårlig hodelykt. Kunne likegodt hatt med et telys.... I dette elendige lyset så vannet både flatt og trygt ut, og MYE bedre enn tanken på å måtte stavre seg samme vei tilbake! Hundene var allerede på andre siden, til og med Jonas så ut til å ha glemt alt det skumle med å gå på isen.. Jeg husket Jarles advarende ord: "Når det er snø på isen, så råtner den sakte men sikkert!" Jeg hadde jo selv sett vannet i sporene for en stund siden... Jeg kikket tilbake samme vei som jeg hadde kommet..... Å sukk... Resolutt gikk jeg ut på isen, men turde ikke gå den lange veien over. Istedet gikk jeg mot høyre for å krysse der det var smalere og forhåpentligvis finne en sti på andre siden. Jeg hadde ikke gått langt før jeg kjente at jeg formelig vasset i vann... For hvert skritt jeg tok, datt jeg gjennom den råtne delen og ned på isen under. Vanligvis hadde jeg løpt på land fortere enn svint, men jeg var dødstrøtt etter vingleturen inn til vannet og holdt på å spy med tanken på at jeg måtte inn dit igjen. "Bite me!!" sa jeg surt til isen og tråkket videre! Dermed datt jeg ikke gjennom og kunne snart gå inn på tørt land på andre siden. Akkurat da jeg tok siste steget inn på land, forsvant bakken under meg og jeg sank i til under armene! Er det mulig???!!! Den siste kneika opp til stien var TUNG! Det er rett og slett ikke verd det!!! Heretter blir det den brede vei for meg og så kan den smale stien bare ligge der og snø ned for alt jeg bryr meg!!!!!
Så nå sitter jeg og lurer på hvor jeg skal gå... Jeg har gått noen ganger til Rossevann. Der er veien brøytet og hundene kan gå løse fordi der nesten ikke er biler. Jeg trenger heller ikke lykt. Men det må da finnes andre steder også? Lurer på om jeg skal melde Anita... Hun har sikkert vært ute i dag, det var jo DET nydelige været mens jeg var på jobb. (GRRR) Men så er det slik med Anita, at hun går gjerne to ganger om hun kan, den sporty'e jenta!!! Jeg melder nå!............... skrive-skrive................................. Sånn, nå er det bare å vente!
Har lurt på en ting... Jeg har lyst til å arrangere møte-trening på Møvig så snart det blir bart. På Møvig går det an å gå i ring, nemlig. Det jeg har sett for meg, er at noen går en vei, alene eller to og to, mens en med hund går motsatt vei. Før vi starter, blir vi enige om hvordan figurantene (Folkene uten hund) skal reagere når hunden kommer. Som regel er hundene våre veldig flinke når vi møter folk, men så har vi også kontroll på dem. Jeg lurer av og til på om de hadde vært like flinke om jeg hadde vært mer passiv? Bissene kan nemlig finne på å si BOFF når vi passerer folk, men jeg vet jo ikke om de har vokst det av seg eller ikke? Derfor vil jeg gjerne arrangere en slik møte-trening. Høres det interessant ut???
Fikk svar fra Anita og hun er syk! Stakkars-stakkars Anita!!!! GOD BEDRING!
Meldte Vibecke istedet, så nå venter jeg i spenning!!!
Vibecke kan i morra! Juhu!
Men hva med i dag, da? Kanskje Lene og Il Tempo Gigante-hundene vil gå en tur med oss???

En oppdatering: Vibecke ringte og kunne gå tur likevel! Vi gikk til Rossevann og hundene koste seg masse!! Takk for turen!!!
Lene hadde vært på tur da jeg meldte henne, men hun foreslo en sosialiseringstur til byen. Jeg så ikke meldingen før jeg var ute med Vibecke, så byturen må vi ha til gode!!! Kan vi avtale igjen snart, Lene?? :-)