Svaksynt og nesten døv.......

I dag var første dagen på nesten to uker hvor hundene var alene hjemme igjen, mens vi var på jobb. Dagen må ha vært veldig lang for Ayla, for hun hadde utrolig mye å fortelle da jeg kom hjem. Vi gikk rett ut en tur og hun la ikke kjeften igjen før vi var hjemme igjen... Hun var helt i hundre og i et strålende humør, så jeg tror ikke hun nødvendigvis fortalte hvor fælt hun hadde hatt det. Nei, hun bablet nok ivei om at hun hadde skremt naboen, irritert Jonas, voktet noen smuler på kjøkkenet og toppen på kransekaka var da hun fikk Hamlet (fuglen) til å fly!! Eller fly og fly, fru Blom.... Hamlet gikk og labbet på golvet da jeg kom hjem og kom løpende ut under bordet sammen med Rasmus (katten)... En begivenhetsrik dag for Snupseplupsa, vil jeg tro. Jarle skulle avsted med HV-ungdommen i kveld og fant ut at det ville være en fin avkobling for Ayla om hun ble med ham. Derfor er Ayla i Kongens klær i kveld, eller muligens hun heller passer på dem i Kongens klær, men jeg er sikker på at hun koser seg!
Her hjemme var det jo så stille at jeg en stund lurte på om jeg hadde øresus.... Men, Bisseblikkene fikk liv i meg og vi skulle på tur. Da de stormet ut av hagen, lurte jeg alvorlig på om jeg var blitt hørselshemmet!! Det var jo helt stille!!! Hva hadde skjedd??? Å ja! Vi manglet en liten tornado...
Da vi hadde kommet et stykke innover i skogen, innså jeg at jeg hadde glemt noe viktig.... Jeg ville ikke gå på isen i kveld, siden det har vært rene sydentemperaturer det siste døgnet, så jeg gikk inne i skogen. Klokka var over 18:00 og det var overskyet med regn i lufta... Med andre ord: Mørkt! Og hva hadde jeg glemt? Jo, lykta selvfølgelig! Derfor snublet jeg meg frem sammen med tre lydløse Bisser jeg ikke ante hvor var!! Av og til ventet de på meg så jeg følte at jeg ikke var helt alene i den ville skogen, men stort sett løp de hit og dit... De gravde etter mus og koste seg storveies. Jeg måtte konsentrere meg om stien.. Dybdesynet var helt borte og jeg måtte gå med svikt i knærne og trailefua rett ut... Godt det er en folketom skog jeg går i!!! Jeg kunne se at noen hadde gått der før meg, det var store spor i snøen. Noen av sporene lignet elgspor... Hadde det gått en elg her??? Jeg prøvde å mobilisere alt jeg har av uglesyn, men kunne bare gi opp! Jeg var bare halvblind, uansett hvor mye jeg prøvde... Nei, jeg bestemte bare at det ikke var en elg, bare en turgåer med de rareste sporene ever!
Bissene var nå ivrig opptatte under en stor stein. Plutselig ble Lexie helt stille og Jonas sto bare å så på. Jenny kom baklengs ut med noe i munnen.. Hun spyttet det ut på stien og prøvde å rulle seg i det.. Jeg hadde som sagt ikke noe lys med meg og prøvde så godt jeg kunne å finne ut av hva det var hun rullet seg i... Lexie sto enda med hodet nede i hullet og spiste noe... Jeg kikket på Jennys skatt og ønsket jeg bare hadde et snev av uglesyn! Det lignet en lort......... Hadde de funnet noen menneskelige etterlatenskaper, gravd det frem og både spist og rullet seg i det?????!!!!! Ingen nusser før i 2015, det er helt sikkert!!! Var det en lort???? Jeg kikket og kikket.... Hva gjør man da?? Det var for mørkt til å kunne se mer enn et rundt omriss, snøen var søkkvåt og innbød ikke til kneling med tilhørende snusing og jeg hadde absolutt ikke lyst til å ta på denne runde greia som Jenny voktet intenst på! Men, jeg fant ut at jeg kunne ofre en finger! Nølende rørte jeg klumpen med pekefingeren. Den var varm! Og myk!!! EI MUS!!! Lettelsen var jo enorm!!! Jenny ville ikke spise sin skatt, men jeg vet at Lexie spiste resten av familien. Om Jonas fikk noen, vet jeg ikke... Stolt gikk vi videre og jeg sang en liten musejakt-hymne til ære for de brave dogs'ene.
Etter mer vinglete gange kom vi til klatreveggen. Der henger vinterens største istapp og jeg bare MÅ få tatt bilde av den en gang i vinter! Den hang der enda, men var den ikke blitt mye mindre??? Jeg snublet fremover med blikket festet på istappen.. Jo, den var mindre... KADUNK!!!!! Og så lå jeg som en melsekk over ett eller annet jeg hadde snublet over... Det viste seg å være den kjempesvære istappen som hadde falt ned! Den nye holdt på å vokse seg stor oppe i fjellveggen, men den største av de største, lå i mange biter på bakken og jeg lå nesegrus over den største biten... Jaja, så får jeg heller huske hvor stor den var... Jeg kom meg opp igjen (fremdeles glad for å være alene!), men nå fikk det være nok famling i mørket! Vi gikk hjem og jeg slapp flere uhell.
Nå er det like før Jarle og Ayla kommer hjem igjen!! Skel bli godt å få hørselen tilbake!! Lille Snupseplupsa! Det skal jammenmeg ikke gå lange tiden før jeg savner henne, gitt!!