Noen ganger er det All right, andre ganger bare noe dritt...

I dag hadde vi time hos dyrlegen for en kontroll av Jenny. Da vi hadde ventet i det vide og det brede, kom dyrlegen ut og sa at hun dessverre var forsinket, om jeg kunne vente litt til? Jeg spurte om vi kunne sjekke leververdiene nå når hun enda går på kortison og det kunne vi jo ikke... Fikk ny time og kunne gå igjen!
Jeg stoppet i Kjosbukta og tenkte vi kunne daffe rundt litt på jordene der inne. Akkurat da jeg åpnet døra til hundene, de hadde selvfølgelig fått beskjed om å vente, så kom det en hund. Jeg var samtidig i telefonen med Anita i håp om litt selskap på jordet.. (Hun skulle jo på kurs! Hadde jeg jo helt glemt!) Jenny så hunden og mente hun var hevet over alle lover. Hun hoppet ut med et "BOFF" og dermed mente Jonas at han også kunne.. Jeg så at hunden var Pia, ei veldig snill Golden-dame, så jeg tenkte "Hva kan gå galt?" Mens jeg fremdeles prata med Anita, prøvde jeg å løse en floke av hundebånd med en hånd, mens jeg hadde et halvt øye på hundene. Lexie satt fremdeles og ventet i bilen. (SNILLE-SNILLE Lexie!!!) Plutselig kom to hester forbi, rett ved bilen! Hvor var hundene???!!! Jo, de var på andre side av bilen og opptatt med Pia-lukt. Så kom to hester til og de kjente hverandre og stoppet for å kjase litt!! Fire hester i umiddelbar nærhet, Anita fremdeles på tråden og to villbasser løse! Bevaremegvel! Men, Bissene imponerte! Jonas så knapt på de kjedelige dyrene, Jenny svimet nesten bort for en liten sniff og kom til meg istedet! SÅ SKJØNNE!!!! Veldig, veldig, veldig stolt av dem! Jeg avsluttet med Anita og fikk omsider løsnet båndene fra hverandre. Alle ble koblet og vi gikk innover. Nesten ved jordene slapp jeg dem. Jenny og Lexie leste "avisen" mens Jonas oppførte seg helt loco! Løpe-løpe-snuse på overvær-hoppe-løpe... Vi gikk inn på jordet og Jonas stakk avsted. Han stoppet midtveis, hoppet litt på bakbeinene og løp videre. Jeg måtte stadig kalle ham inn, men skjønte hva han feilte: Troja-tåka!! Hvorfor være på jordet uten sin hjertenskjær?? Det gikk jo ikke an, så hun måtte jo være her en sted! Til slutt måtte båndet på... Og SÅ ulykkelig som han ble! Lusket bak meg og var sønderknust.... Jeg slapp ham igjen og VIPS: Like gal! Løpe-hoppe-snuse... Kalle inn igjen og si ham noen alvorsord om å ta det med ro! SÅ ulykkelig!! Tusle bak meg igjen... Snufs! Jeg gadd absolutt ikke gå tur med en hund som psykisk gråter meg oppover ryggen, så han fikk beskjed om å "tjuppe along". Vill fart over jordet og jeg kjente jeg begynte å bli litt irritert! Samtidig hørte jeg en lyd i heia på andre siden. "Håper det er en elg og ikke folk!" tenkte jeg. Det viste seg å være en Setter i full fart. Lexie så den men visste at hun ikke fikk løpe bort. Jonas og Jenny slapp begge bremsene. Setteren var til venstre for meg, Jenny og Jonas til høyre. Tre raske skritt og mitt strengeste "NEI" stoppet Jenny. Jonas var fremdeles i Troja-tåka og hørte ingenting... Heldigvis stoppet denne setteren, så han hørte til slutt. Båndet kom på igjen og vi gikk hjem!
Hannhunder, altså............................