Skal - skal ikke.....

Det er en uke siden jeg med glede kunne meddele at Lexie endelig hadde fått løpetid. Eller hadde hun??? Det "gugget" jeg fant på tirsdag kunne ikke regnes med, det var ikke blod. Så fulgte noen spennende dager hvor Lexie ble kost på rygg hver dag, opptil flere ganger, men fant jeg blod?? Nnneeeiii...... I grunnen ikke. Hun var "fuktig" og det var noe, men ikke blod-blod, mer vann-blod.... Hadde hun løpetid eller ikke? Skulle vi bestille ferje eller ikke? Vi valgte å vente. Og vente. Og vente.... Herremiti! Hva er det hun har funnet på denne gang??? I går var det omsider ordentlig blod! Men, spørsmålet er jo nå om vi skal regne med denne blodfattige uka, eller om den reelle første dagen var i går... ARGH!!! Ikke lett dette her! Lexie har aldri gjort det så komplisert før.. Jonas er heller ikke til mye hjelp... Foreløpig er han den perfekte gentleman og nøyer seg med å susse henne litt i øret og se på henne med flørteblikk. Hun blir like sint hver gang, så han vet å holde seg i bakgrunnen og se an tiden. Mest sannsynlig kommer "rett tidspunkt" som julaften på kjerringa og vi ser på hverandre med panikk i blikket: "VI MÅ REISE NÅ!!!!!" Og det er sikkert den dagen de har meldt storm fra vest midt i uka..... Jeg gulper allerede...
Jeg ringte Knud idag, han som eier Balder. Han ble gledelig overrasket og noterte i kalenderen den dagen vi foreløpig planlegger å besøke dem. Han jobber litt innimellom, men skulle si at han ikke kunne jobbe den dagen. Lurer på hva han skal si??? "Kan ikke jobbe i dag. Det kommer ei tispe i løpetid fra Norge."... Jadda, det blir fint... :-D

Denne helgen har vi vært på sporkurs!! Vi har gått et kurs før, men det er fem lange år siden og vi var mildt sagt rustne i gamet... Bissene imponerte stort!! Ingen av instruktørene hadde erfaring med ØP'er fra før og de ble positivt overrasket. Det gjorde i grunnen vi også.. Jeg skulle gå med Jenny og Jarle med Jonas. Jenny er jo som kjent litt redd for at himmelen skal falle i hodet på henne, så jeg var slett ikke sikker på om hun ville traske inn i tykke skogen bare fordi jeg hadde gått der før... Men, hun ville og hun gikk kjempebra!! Hun var lett å lese og logret ivrig da hun tok sporet! Dette skal vi absolutt fortsette med! Vi var en trivelig gjeng på kurs og har allerede avtalt at vi gir hverandre beskjed om en sportur lar seg gjøre! Gleder meg allerede.
Jeg har selvfølgelig bilder fra kurset, til og med et par filmsnutter, men har ikke fått dem inn på pc'en enda.. Skal skjerpe meg!

I kveld  gikk vi mørketur i skogen. Jeg hadde med lykt, men skulle ikke bruke den. Bare i nødsfall.. Av alle ting så gikk vi utenom sti-tur.. Med mitt ugle-syn..... Jeg hadde kontroll på retningen, men det som skjer etterhvert som mørket sniker seg innpå, er at jeg mister dybdesynet... Jadda. Det gikk jo fremover, men Bissene var ikke alltid enige i veivalget... Og jeg hadde ambisjoner om å gå tørrskodd på denne turen. Det er vel dermed ikke så fryktelig overraskende at begge skoene nå er ubrukelige noen dager fremover...?! Jeg trodde det var en stein, var overbevist om det! Jeg la hele tyngden på denne snille, stødige steinen og SVUPP!! Der sto jeg, med vann nesten til kneet.... "Æ de' muuli'!!!" sa jeg i beste Anita-stil... Kave-kave for å komme seg videre og ble selvfølgelig blaut på det andre beinet også... Nei, nå var det på tide å komme seg hjem! Ned på kjent sti og hjemover bar det. Men, det gikk seint.... Veldig seint... Gikk det fremover i det hele tatt?? Det var nå så mørkt at jeg mer eller mindre gikk på samme flekken. Jeg så stien, tror jeg, masse løv, både i stien og ved siden av, og noen mørke skygger som suste hit og dit. Det var Bissene.. Var dette koselig, egentlig?? De løp og koste seg, uanfektet av mørket, mens jeg sto på stedet marsj og bare så skygger og løv! Nei! På med lykta og himmalaya, NÅ kunne jeg se, gitt!! Nå kunne jeg plutselig både se og prate og turen ble tusen ganger mer koselig! Ayla ble så lykkelig at hun hoppet opp på en stein så vi kunne susse og synge! (Jeg susset, hun sang! Vi skal ikke skremme de ville dyrene unødig...) Hvor mange ganger hadde hun hoppet opp på en susse-stein uten at jeg hadde sett det, tro? Stakkars Bissen! Vi susset og sang så lenge at de andre Bissene gikk lei og begynte å grave etter mus. Dermed ble det en liten pause og Ayla fikk spist et par mosedotter. En fin-fin tur i nydelig vær! :-)