Det snør, det snør- Tiddelibom...

Etter alle ønsker om is- og snøfrie stier i skogen, så får vi over 40 cm i løpet av ett døgn.... Nå er jeg så fnisete over all snøen at jeg klarer ikke gå tur av den grunn! I dag morges skulle vi ut på den vanlige runden mens Jarle skuffa fram bilen. Porten i hagen sto åpen, men det gjorde ikke noe, Bissene kunne spasere rett over den uansett om den var åpen eller ikke... På toppen av trappa ned til grusbanen, ble de bare stående å kikke... Hvor var trappa???? Til slutt bare stupte de utfor og lurte fælt da jeg kom kravlende baklengs etter.. Så skulle vi gå da... Snøen var i utgangspunktet litt dyp, men med nattens 40 cm i tillegg, var det ikke lett å være Bisse! De hoppet og kavde foran meg, mens jeg gikk og fniste i sporene de hadde lagd. Jenny forsvant helt opptil flere ganger og det var ikke fritt for at de lurte på om jeg var blitt gal.. "Skal vi virkelig gå denne veien??" Jepp, det skulle vi! På baksiden av bingen var det mer snø enn noen andre steder og Lexie skulle lede an flokken. Hun forsvant helt i snøen og snudde seg med et forferdet uttrykk i fjeset: "Dette kan du ikke mene!!" sa hun, men det var ikke mye forståelse å få av meg... Jeg sto, med snø til hoftene, og fniste uhemmet! Grunnen til all fnisingen var jo at til og med jeg skjønte hvor dumt dette ble... Vi holdt jo på å drukne og jeg tror ikke Bissene fikk gått på do engang! Vi kavet oss rundt bingen og da vi skulle gjennom undergangen gikk alle på do der inne istedet. Forståelig, der var det nesten snøfritt og man kunne gå på do anstendig!
Snøen er som dun å gå i og jeg tror Bissene syns det er like gøy som meg, egentlig. Ellers hadde de vel gått bak meg og latt meg gjøre all jobben? Det gjør de ikke, de løper som gale rundt i snøen og er bare herlige å se på! Ayla hoppet av den lille broa inne ved bingen og forsvant helt! Poff- sa det og vekk var hun. Hun måtte ha hjelp til å komme opp igjen, men på vei tilbake gjorde hun det en gang til.. Var sikkert gøy da hun skjønte at det fantes en bunn i alt det hvite..

Her er noen bilder jeg tok i dag:

 Jonas brøyter seg frem...

 "Jeg har funnet en vei! Tror jeg..."

 Hvor er Jonas??

 Der dukket han opp igjen..

 Bisser på tur i skogen...

Ayla i farta!

 "Jeg holder på å drukne, altså!" Jenny forsvant helt i snøen...

 "Hvilken vei skal jeg velge??"

 "Godt jeg kan svømme!"

Jenny kom seg ut og opp!

 Lexie leter etter stien...

 "Nei, den er borte-vekk!"

 Ayla i farta!

 Jenny brøyter seg vei.

"Hvor går vi egentlig??"
Til slutt to bilder av Snupseplupsa, som ELSKER all snøen til tross for at hun blir full av snøballer under maisen sin...

 "Hvem kan jeg finne på noe gøy med??"

"Gjør noe gøy! Jeg er med på alt!!"

Etter å ha maset rundt i snøen er det godt å slappe av litt..

To gode venner... Tross alt! :-)

På stedet hvil....

Huff, sier jeg bare..... Jeg må, med skam i røsten, innrømme at de siste dagers vær ikke har vært helt etter mine ønsker..... Skogens stier var så vidt gangbare og turene kunne planlegges og gjennomføres uten altfor mye slit. Så kom snøen... Igjen.... Nå vasser jeg i ca 40 cm med puddersnø og alle skogens konturer er begravet i hvitt. Jeg blir utslitt av bare en liten runde og alt er i grunnen et kav. Selv om snøen er som pudder og hører hjemme i fjærvektsklassen, føles det som å vasse rundt med blylodd rundt anklene!

JEG ER LITT LEI AV SNØ NÅ!!!!!!!!!!!!

Sånn! Da var det sagt!
Forrige helg opplevde jeg noe mistenkelig!! Noen hadde gått på stien før meg!!! (Og dette er ikke et nytt blondine-innlegg slik som sist! For dem som ikke skjønte det den gang: Jeg gikk i mine egne spor og lovpriste meg selv som gjorde det så mye lettere for meg...) Nei, denne gangen var det noen andre! Jeg vet jo at det finnes andre som også bruker "min" skog, derfor finner jeg stadig nye ruter å gå, der jeg slipper å treffe disse andre. Skarturen er en slik tur, likesom Lårhøy-turen og turen til Utsiktspunktet. Forrige lørdag skulle jeg altså gå Skarturen og hadde med sekk med godsaker til både meg og Bissene. Sola skinte og jeg gledet meg til å nyte den på rasteplassen min. Jeg hadde lovet Jarle å ikke gå på isen, så da vi kom til Linddalstjønn valgte jeg å klatre opp på fjellet istedenfor å balansere på stien som går langs tjønna. (Da ville jo fristelsen til å heller gå på isen, være overhengende...) Oppe på fjellet går det ingen sti, hvilket er helt forståelig med tanke på terrenget.. Men, Bissene og jeg finner alltid en vei, om enn litt kronglete. :-) Vi gikk parallelt med stien langs Linddalstjønn og ville treffe på den et godt stykke lenger inne. Vi kom til ei myr og det var mens jeg prøvde å finne en grei vei over, at Bissene varslet høylytt "HER ER FOLK!!!!" Men i himmelens navn!!!! Her inne???!!! Joda, mot oss kom en mann! Jeg ropte Bissene inn og unnskyldte at jeg ikke hadde passet bedre på, men "Jeg hadde ikke ventet å treffe folk her..." Han tok det med et smil og sa "Ikke jeg heller." Og så gikk han videre, samme vei som vi hadde kommet! Tenk, en mann her oppe!!! På "mitt" øde og sti-løse fjell!!! Uhørt!!! Og verre skulle det bli! I bøttevis!!
Vi kom inn på den vanlige stien igjen og fulgte denne en liten stund før vi tok av på Skarturen. Denne turen følger et skar (selvfølgelig) og ender på en topp med fin utsikt over Voie og Rossevann. Ingen går der, så det er en av mine private og folkeløse steder. Deilig! Vi begynte klatringen i skaret og hva ser jeg?? SPOR!!!! Herrejemini!!!!! Noen hadde gått i MITT skar!!!!! Mannen på myra fikk selvfølgelig skylda for det. Tanken på at det skulle finnes andre utenom-sti-turgåere enn ham og meg, var jo utenkelig! Jeg fulgte sporene hans langt inn, men heldigvis hadde han ikke vært helt inne til rasteplassen min! takk og lov for at man får beholde noe for seg selv! Hrmf!
Veien tilbake ble lagt over Utsiktsplassen. Også her får vi gå i fred for andre folk. Trodde jeg.... Hva ser jeg? Spor her også!!!! Hva i all videste verden??!! (Eller som jeg hadde mest lyst til å si på dette tidspunkt: W... the F...!!!!!) Hele veien, fra den vanlige stien og nesten helt til Utsiktspunktet, hadde denne mannen gått før meg! (Måtte jo være samme insane mann!) Hvem er han og hva gjør han på mine stier???? Ikke hadde han hund heller..... Hmmm! Mistenkelig!! Men, om han tror at han skal få fred og ro på disse stiene, så må han tro om igjen! Her går jeg og Bissene og det er VÅRE stier, bare så det er sagt!!

Så kom altså snøen.. Igjen.. Og turene er gørrtunge og jeg er lei.... Ikke hjelper det å bruke trugene og ikke kan jeg gå på ski.... Sukk og dobbelt sukk!!!! Turene med Bissene er for min del redusert til kjedelige, små runder med avsluttende godbitsøk. Derfor har det vært ei laber uke her på bloggen... jeg må legge hodet i bløt og finne på noe lurt før vi kjeder oss ihjel alle mann!

Forrige fredag slukte Ayla en av sokkene mine. Det er lenge siden sist hun gjorde det, så jeg hadde slakket av på forsiktigheten med å legge sokkene en sted der hun kunne få tak i dem.. Sokken ble funnet og slukt før jeg fikk sukk for meg! Jaja, da var det bare å vente på resultatet... Tre muligheter: 1. Hun kom til å spy den opp igjen. 2. Den ville passere og komme ut i andre ende. 3. Den ville sette seg fast i overgangen mage/tarm og gjøre Ayla syk og lommeboka slunken.... Vi ventet og ventet, men ingenting skjedde på flere dager.. På onsdag fikk jeg sokken igjen! Den lå i sofaen og var full av mage-gugg! Lysegrønn og klissete etter 6 dager i magesekken til Ayla. Kunne den fremdeles brukes, tro?? Jeg tok sjansen og hev den med i en kokevask. Her er resultatet:

 Sokken ble rein og var like fin!

Muligens litt fargeforskjell.... Den gule sauen har vært i magen på Ayla, den hvite har, enn så lenge, sluppet syrebehandlingen..... Så er spørsmålet: Kommer jeg til å bruke sokkene???

Ellers koser jeg meg med fuglene i hagen! Hver gang sola titter frem, belønnes vi med fuglesang og får øyeblikkelig vårfornemmelse! Jeg har matet dem i hele vinter og har en solid flokk på daglige visitter. Å ta bilde av dem er ikke lett.. Det blir nemlig bilder i motlys og de blir aldri bra mot den hvite snøen... Her er likevel et lite knippe av gjestene våre:

 Meiser på peanøttene og Grønnfink og Bjørkefink på solsikkefrøene.

 Kjøttmeis og Blåmeis på peanøttene

 Bjørkefink og Bokfink på bakken

En flokk Bjørkefinker på bakken.
Vi har også besøk av Ringduer, Svarttrost, Dompap og diverse sisiker. Skikkelig koselig!!!!

Selv om jeg er oppgitt over turmulighetene så kan jeg fremdeles glede meg over hvor rent og lyst det er ute og spesielt over hvor gøy Bissene har det i snøen. Vinteren ER fin når den er slik som nå! Jeg må bare finne en måte å bli kvitt blyloddene på........................

Den onde-onde Mammasin............

Bissene er kjempeflinke på rutiner!! Og, som hunder flest, setter de pris på at rutinene følges til punkt og prikke!! Men noen ganger må jeg gjøre noe annet......
Vanligvis kommer jeg hjem fra jobb og går rett ut med Bissene. De er helt gale og jeg gleder meg like mye hver dag til den dagen de alle sammen er voksne og fornuftige...... INGEN på hele Bråvann kan være i tvil om at jeg er hjemme og Bissene er sluppet ut... Men, det kan jo som sagt hende at de alle blir voksne en gang...
Lufteturen varer mellom 20 og 30 minutter, alt ettersom hvor trøtt jeg er etter jobb. De løper galmann i skogen og gjør det de liker best: Leter etter mus eller ekorn, eller karnøfler Jonas. Når vi så kommer hjem, får både Bissene og Rasmus mat. Rasmus er på dette tidspunktet nesten halvdød av sult og har fulgt etter oss på hele runden i skogen... Som et sort lite spøkelse sniker han seg gaulende noen meter bak oss: "Ao-ao-ao-AO!!" (Betyr: Sulter ihjel nå! SNU!! GÅ HJEM!!) Når vi så endelig er hjemme, løper han i veien og purrer villt! Men, Bissene får mat først, så han må bare vente. Han sjekker hver hundeskål jeg setter på golvet, selv om han, etter 16 år, burde vite at han aldri får mat sammen med Bissene.... Katter har veldig selektiv hukommelse.....
Når så Bissene og Fysen har fått mat, er det "min" tid. Jeg krever å få være i fred, drikke litt kaffi, slappe av, sjekke hjemmesiden vår og andres og slike ting. Bissene unner meg freden til klokka nærmer seg 17:00. Ikke det at de skvetter opp og begynner å mase eller svive rundt. Nei, hva de gjør er mye verre: De begynner å knatte på sjelen min....... Se på meg.. Se inni meg... Med store, forventningsfulle øyne... Får jeg blikkontakt hører jeg "Skal vi?? Skal vi?? NÅ??" Alle Bissene er som spente strenger, selv om de for andre bare ser ut som om de ligger der.. Vanligvis orker jeg ikke mye av denne knattingen på sjelen og planer for dagens tur er for lengst lagt, men noen ganger er det ikke meg som skal ut med dem. Slik var det i dag. Jarle skulle ta Bissene på tur og jeg skulle gjøre litt hardt tiltrengt husarbeide. Jarle hadde ting han måtte gjøre etter jobb, så da klokken ble 17:00 og knattingen begynte, var det enda en stund til Jarle kom hjem igjen. Bissene måtte vente og jeg prøvde å si det til dem, men de var visst døve på alle ørene for en slik kjedelig beskjed... Knattingen på sjelen utviklet seg til banking og jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg gikk på badet for å begynne husarbeidet der. "JIPPI-JIPPI-JIPPI!!!! VÅKN OPP, VI SKAL PÅ TUR!!!" Ayla ble overlykkelig og spant rundt meg på badet. Jeg fant frem ei vaskefille. "JA!!! MITT FAVORITTPLAGG!!!!" Vimse-vimse rundt kluten i hånda.... "Hm? Hvaslags plagg er det?????? Ikke favorittsokkene, ikke favorittbuksa, ikke favorittgenseren..... Hva skal du???" Vimsingen avtok og de satt forferdet og så på at jeg vasket badet..... Suuuuukk.... Bare å legge seg igjen...... Da jeg var ferdig på badet, prøvde jeg å ta en liten pause. Viktig å ikke gjøre for mye husarbeid på en gang! Bissene SÅ på meg! Bankingen føltes nå som hamring på sjelen, så jeg gikk på kjøkkenet for å vaske opp. "JIPPI-JIPPI-JIPPI!!! NÅ FINNER HUN GODBITER!!! VI SKAL PÅ TUR!!!" Alle Bissene løp overlykkelige ut på kjøkkenet sammen med meg.. da jeg tappet vann i oppvaskkummen, trodde de allverden var gal...... Hva hadde skjedd med Mammasin??? Lexie, Jenny og Jonas tuslet inn i stua for å fortsette sin mentale tortur derfra, mens Ayla la seg på kjøkkengolvet og så bebreidende på meg... Heldigvis kom Jarle!!!!!!! Min ridder!! Han er nå ute med Bissene og verden har falt på plass for dem igjen.

Jeg er ferdig med badet og kjøkkenet, men nå tror jeg husmorgenet har avgått med døden..... Eller i allefall gått i dvale for en stund.. Nå kan jeg bare håpe at Bissene har tilgitt den onde-onde Mammasin som endret på rutinen og gjorde allverdens kjedelige ting istedet!! (Jeg er jo helt enig med dem!) :-)

God helg!!

I forrige innlegg nevnte jeg Wait a while treet i Afrika. Her er en snutt fra en av mine favorittfilmer, Gudene må være gale. Mens han skal vinsje jeep'en opp av vannet, setter hun seg fast i et slikt tre. Kniiis!
Wait-a-while-tre Enjoy! Og all min medfølelse går til Anitas smertefulle opplevelse! Som hun måtte klare uten hjelp!

Full fart og hæla i taket.....

Helgen tilbragte vi på Dal sammen med Anita og Janka. Kjempekoselig å endelig treffe dem igjen!! Vi skulle kombinere arbeid og fornøyelser og det gjorde vi!! Jarle arbeidet og vi damene gjorde stort sett bare fornøyelige ting.....
Siden Lexie ikke måtte bli våt på magen og det faktum at vi har ikke hatt det så vått i hele vinter som etter at hun ble sydd, så kavde jeg endel med å finne opp grei bekledning til henne.... Det virket som om alt, uansett hvor gjennomtenkt det virket på forhånd, datt av henne... Eller gled ned så hun tråkket på det.... Aaarrgh! Men, man er ikke tapt bak en vogn!! Ryggen på regnjakka mi ble løsningen!! Armer, hette og frontstykker ble klippet av. Nakken på bakstykket ble festet i halsbåndet, ført mellom forbeinene og festet oppe på lenden med ei sikkerhetsnål. Ved å være festet i halsbåndet og oppe på lenden, gled den verken forover eller bakover og den var vanntett!! Lexie kunne nå mase og grave rundt akkurat som hun ville, uten at stingene ble det granne våte! Vi gikk turer til Tånes og lekte barbarer på småtrærne på Kjørklevvollen! Nå er der så åpent atte!!! Og Jarle felte en masse trær og er dermed godt i gang med den neste vinterveden! Bissene koste seg sammen uten bråk og lagde mengder med nye huller på jordet til naboen...
Vi hadde med mengder av god mat og masse godteri! Klart man fortjente det etter all jobbinga!!! Problemet er bare at man blir så trøtt når man har kavet med det fysiske... Altfor tidlig var vi redusert til en suglende, halvsløv gjeng og måtte bare legge oss! Men, man trenger jo en god natts søvn også!

På fredag kveld ringte Sigurd, dyrlegen, og kunne gi oss den beste beskjeden ever!!! Lexie er helt frisk og feiler ikke en ting!!!! Klumpene var ikke kreft likevel! Tita er derfor friskmeldt og vi kan senke skuldrene. Om hun nå blir mindre bortskjemt, tviler jeg VELDIG på likevel....

Jenny er midt i sitt sedvanlige innbildte svangerskap og sjekker nå ut alle tepper... Rydde-rydde-rydde, legge seg... "Nei, jeg kan ikke ligger her!" Videre til en annen plass og et annet teppe... Samme prosedyre... Teppet i stolen min er en av favorittstedene nå.. Om jeg bare så mye som tenker tanken på å reise meg, så er hun der! Og se for deg DET blikket når jeg sier hun må flytte seg!! "Hvordan kan du!??!! Åsså i min tilstand!" Bebreidelse-bebreidelse! Men, jeg må bare være hard og sende henne vekk... Setter jeg meg i sofaen får jeg mer enn en hårball i munnen før jeg vet ordet av det... Jeg blir rett og slett tråkket på!!! Jenny får likevel snart en ny sjanse til å beleire stolen min og pelspleddet mitt...

Jeg har endelig fått festet brodden på turskoene mine og turene er mye bedre!!! Jeg er likevel drittlei av isen og ønsker den langt vekk i vold, men nå behøver jeg ikke gå som ei kjerring lenger. Nå bare høres jeg ut som ei..... Broddene er nemlig festet så godt at jeg ikke gidder å ta dem av før i april en gang.. Dermed labber jeg jo rundt på dem så lenge jeg har skoene på.. I butikken skulle man tro Jarle hadde følge av en av to ting: En stepper som hadde glemt å bytte sko, eller ei gammel dame.... Jaja, jeg tar sjansen! Jeg er lei av å være lemster fordi jeg går som ei krøkke uten broddene!
I dag var jeg på tur med Anita og Troja. Vi skulle gå på Møvig for der hadde sola sikkert tint all isen på en mirakuløs måte!! Vel, hadde det skjedd et mirakel, så var det ikke med isen ihvertfall!! Den lå tykk og glatt overalt!! Jeg hadde brodder, det hadde ikke Anita.................... Hun måtte derfor gå i kanten, der sola hadde gjort jobben sin, men av og til måtte hun våge seg ut i veien... I det ene øyeblikket snakket jeg med ei som veivet villt med armene og småløpende ikke kom av flekken, i det neste snakket jeg med ei som sakte gled avsted, motsatt vei.... Vi gledet oss veldig til vi kom rundt på solsiden, for der måtte jo sola ha smaltet den fandenivoldske isen??!! Men nei... Anita måtte fortsette å kravle i kanten... Til slutt begynte Bissene å grave etter mus og jeg tok en røykepause... Det gikk jo så seint fremover likevel, så vi kunne likegjerne ta en pause. Dette ble så vittig at vi lo og lo! Anita klamrende i kanten, jeg støtt stående midt i veien. Rundt kom vi til slutt og oppe ved kanonen var det bar mark. Endelig!! Bissene fikk et lite godbitsøk og vi kunne nyte utsikten. Har du forresten hørt om det afrikanske treet som kalles "a wait a while"-tre? Det kalles det på grunn av at hver grein har tusenvis av små pigger med mothaker på. Kommer du borti, blir du sittende fast og kaver du for å komme løs, blir du bare sittende mer fast. Ergo, men må ta det med ro (wait a while) og løsne hver grein med ytterste omhu! Vel, Anita fant et slikt tre!! Her i Norge!! Hun skulle jo holde seg på bar mark og holdt seg i kanten, som nevnt tidligere. Plutselig hørte jeg "Ah! AO! ÅHR!! AAAHRR! ÅÅÅRH! AO-AO!" Mens hun, stort sett, ikke beveget seg av flekken.... Jeg hørte også noen ritsj-ratsj-lyder og skjønte at hun satt fast i noe! Anita hadde et møte med Norges svar på Wait a while-treet: Bjørnebærkratt! Stakkars! Grunnen til at hun valset rett inn i det og at jeg bare sto og lurte på hva som foregikk, var at det var blitt mørkt og ingen av oss hadde lykt med.... Ellers hadde jeg jo hjulpet henne!! Eller hun hadde selv sett at det var et dårlig veivalg.....

Jeg håper at solen og temperaturen vil fortsette å tine isen så det blir greiere å gå tur! Broddene er greie nok, men lengselen etter bar mark er ganske påtrengende nå! Og hva skuer mine øyne i gatelyset??? SNØ?? Jepp, et lett dryss med nysnø er jo bare det som mangler oppå isen..............................

Filmsnutter!

Jeg prøver stadig vekk å få filmet Bissene i deres naturlige utfoldelse, men det er ikke så lett!! Med en gang jeg har med kameraet, så endrer Bissene oppførsel..... Som denne snutten jeg filmet i bingen.... Vi passerer bingen hver gang vi skal ut i "vår" skog og hver gang skal de inn der og herje. De løper rundt og rundt, bjeffer og tuller, så at dette måtte filmes, var jo helt naturlig! Hva skjer? Jo, Lexie løper inn og rett ut igjen.... Ingen av dem løper rundt og rundt som de pleier!!! Jenny finner en liten pinne som er mye gøyere enn de andre Bissene og Lexie fortsetter å være på utsiden... Jonas og Ayla oppfører seg tilnærmet normalt, men de er jo bare halve flokken.... Se selv og UNNSKYLD virrete filming! Ikke lett når Bissene ikke er der de skal være! Og et annet tips: Ikke gidd å ha lyden på når dere ser på snuttene!!!

 Bissene i bingen

Den neste filmsnutten er MYE mer typisk for Bissene! De leter etter mus. Ayla har jo ikke skjønt vitsen med denne aktiviteten enda, så hun løper bak og venter på at en snøball eller mosedott skal slenges hennes vei.. Litt vittig å se hvordan Jonas biter i snøen da det viser seg at den var vond å få gravd i. På slutten av snutten kan man tydelig se hvordan Jenny hopper for å få hull på skaren.

 Bissene på musejakt

Den siste filmsnutten viser Lexie og Jenny på ekornjakt. Lexie fant ut av dette for lenge siden og Jenny har skjønt poenget. Jonas har enda ikke oppdaget hva et ekorn er for noe, men han hjelper så gjerne! Ayla tror hun har skjønt det: "Vi løper som gale hit og dit!" og syns det er en kjempegøy aktivitet...

 Bissene på ekornjakt

Ellers har vi det bare bra! Jeg er MØKK lei isen som ligger overalt for tiden! Den gjør det nesten umulig å gå en ordentlig tur med Bissene..... Ikke kan man gå på stien på grunn av isen og ikke kan man gå ved siden av den på grunn av snøen... Med mindre man har støvler på, for den er søkk våt! Nei, nå må både isen og snøen forsvinne så man kan vente på et lett dryss med nysnø igjen. Ja for du trodde vel ikke at vi har sett det siste til snøen??? Å neida! Det skal være vinter i et par måneder til og vel så det, så jeg håper bare den blir like fin som den vi har hatt til nå!
I går gikk vi på Hamresanden. Trodde det skulle gå bra siden det er så flatt og fint der. Nei, det gikk ikke flott! Jeg gikk i snegletempo og kunne ikke ta blikket fra stien... Jeg vaklet og veivet ivei og det var så tungt!! Jeg brukte laaaang tid og ble bare mer og mer irritert på isen... Innen jeg hadde gått halve runden, var jeg helt gåen i skuldrene. Kroppen føltes jo helt maltraktert av denne anstrengte gåingen! Grrr! Jarle hadde jobbet litt mens jeg var på tur og ikke ett minutt for tidlig meldte han og sa at han ventet ved bilen. Jeg sjokket meg tilbake så fort jeg kunne.. Han så et lys som kom virrende og plystret på Bissene. De ble en smule forferdet!! Noen plystret sånn helt uten videre!! Uhørt! Jeg måtte fortelle dem at "det er noen vi kjenner!" og alle Bissene forsvant mot Jarle. Trodde både jeg og Jarle.. Men nei, Bissene løp i en bue og kom til Jarle fra siden istedet. De lot ham vite at han var sett før de løp helt bort og kjente ham igjen. Ganske smart av dem, syns jeg. Det kunne jo være at jeg tok feil og at den plystrende mannen var en skummel fiende!! Kloke Bisser!!
I dag, da jeg kom hjem fra jobb, festet jeg broddene til joggeskoene og det var andre boller, det!! på et vips var jeg helt inne til Linddalstjønn og ikke en gang hadde jeg veivet i dødsangst!!! Bissene var helt overrasket over tempoet og jeg var så blid, så blid! Ikke engang regnet la en demper på stemningen. Jeg blir rett og slett nødt til å prøve å få festet de broddene på turstøvlene også! Da ligger plutselig verden åpen for oss igjen! Yes!!

Lexie har det bare bra! Hun trenger ikke smertestillende og stingene ser veldig fine ut! Hun må ha tøy på når vi er ute (magen må ikke bli våt) og når vi er på jobb (for at hun ikke skal bite på stingene) og hun er veldig flink! Vi ser selvfølgelig for oss de verste scenario'ene når vi er på jobb: At hun har viklet seg inn i tøyet og nesten blitt kvalt, at hun har fått det over hodet og ikke kan se noe, at hun er redd, varm eller utilpass på den ene eller andre måten, og vi bekymrer oss voldsomt! Men, Tita er like hel og like lykkelig når vi kommer hjem, med tøyet på! Flinke flinke dronningen vår!
For hver dag som går, så gror sårene og jo mindre trenger vi å passe på. Det er godt å tenke på!

Alt gikk fint med Lexie!!!

I dag var det dags for å fjerne klumpene på Lexie. Jeg troppet opp bare litt for seint til timen vi hadde, men det gjorde ingenting. En hund med et sår som den måtte sy, lå på operasjonsbordet, så vi måtte vente uansett. Anders, dyrepleieren, sa at jeg nok likegjerne kunne levere inn Lexie og gå hjem og vente på telefon, for det kunne ta en stund med hunden med såret. LISSOM!!! Skulle jeg levere Lexie og gå fra henne??!! Nei, han fikk prompte beskjed om at her skulle ingen gå før Lexie var i drømmeland og vel så det! Klokka tikket mot 14 (Vi hadde time kl 13) og plutselig var Sigurd klar! Jeg pleier ikke å være nervøs for slike ting, men det er rart med det, når det gjelder Lexie er det spesielt... Tror ikke vi var særlig høye i hatten verken meg eller Lexie, da vi tuslet inn for å få "vaksinen".. (Ikke verd å fortelle Lexie at hun skulle få narkose..) Lexie var kjempeflink og han fikk til og med lytte på hjertet! Hadde hun kunnet, så hadde hun stoppet det, bare for at han skulle finne en annen hund å lytte på... Hun fikk masse skryt for å ha vært så flink med "vaksinen" og jeg satte meg ned for å lese avisen. Lexie satt, rank og fin, ved siden av meg og passet på Sigurd. Det tok ikke så lang tid før hun ikke satt like rank og fin... Til slutt la hun seg ned, men blikket var festet på Sigurd! Lenge.... Men så sovnet Tita.
Hun ble båret inn og preppet til operasjonen. Hele maisen (magen) er nå barbert og hun ligner en liten gissebass! (Gris...) Hadde vært fin å susse på om den ikke var full av sting...
Selve operasjonen gikk kjempefint, med meg hengende over. Anders passet på puls og at narkosen var dyp og fin. Han passet også på at tunga til Lexie ikke forsvant inn i munnen hennes. På slutten var den så tørr! Stakkars Lexie, hun kommer til å ha bomullsfølelse i munnen hele resten av dagen!

Klumpene viste seg å være mye mindre enn jeg hadde trodd. Den ene lå innekapslet i fett... (Kan virkelig ikke skjønne det!!!) Den andre lå gjemt inne i masse melkekjertler og var knøttliten.. Det var derfor vondt å få noe inntrykk av klumpene, men Sigurd er ganske sikker på at det dreier seg om en type brystkreft. Fordi vi fant dem og fjernet dem såpass tidlig, gjør at prognosene er gode! Når hun i tillegg blir sterilisert, blir prognosene enda bedre, så vi er ved godt mot!

Lexie er nå sydd med til sammen 23 sting. Jeg må leke syerske og lage til en genser hun må gå med så hun ikke biter i stingene. Foreløpig ligger hun og sover, så sykunstene mine får vente til i kveld. Hun har spist og er ikke kvalm. Det er et godt tegn og maten hjalp nok på den ulne følelsen i munnen! :-) Jarle jobber overtid og de andre Bissene har fått beskjed om å sløve big time, så Tita får sin hardt tiltrengte hvile! De får få en tur senere og hvem vet, det skulle ikke forbause meg om Lexie vil være med! Tapre jenta vår!!

Lemster overalt....

I dag har vært en helt fantastisk fin dag!!! Faktisk har hele uken vært fin! Hele dette året har vært fint!! Jeg kan ikke huske sist vi hadde en så fin vinter her nede på det blide Sørland. Noen har sagt at på grunn av global oppvarming og slikt, så vil hver vinter heretter bli slik! "Bring it on!!" sier jeg! Vil MYE heller ha en vinter som er gørrkald og full av snø, enn den type vinter jeg er blitt så vant til her nede: Eviglang høst...
I går gikk Jarle og jeg tur på golfbanen i Randesund. Vi trengte en forandring og golfbanen lokket med sine store og åpne flater. Det var helt folketomt der og Bissene kunne løpe og kose seg. Sola hadde gått ned, så det var ikke så mye å se, gitt.... Uglesynet mitt har stagnert, så jeg må nok bare innse at i mørket har jeg ikke mye å stille opp med... Men man er da optimist!! På et flatt jorde må da til og med jeg kunne gå uten de store ulykkene! Joda, det gikk så greit atte. Fire sorte skygger fosset forbi, først den ene veien, så den andre og jeg koste meg med synet av Bissene i fri utfoldelse. DUNK! På stivt bein dunket jeg ned i et lite søkk... I mørket hadde jeg ikke sjans til å se bakkens små topper og daler, så det var ikke siste gangen jeg vaklet.. Noen steder holdt ikke skaren heller og da måtte vi fortest mulig finne stabil grunn igjen!
Stjernehimmelen var fantastisk flott i går og vi ble stående å se på den. Vi sto midt mellom Orion og Karlsvogna og Jarle kunne navnet på noen flere også. Jeg kikket opp og snurret rundt etterhvert som han pekte og forklarte... Har du prøvd det? Å se rett opp mens du snurrer rundt? Jeg tålte mange flere runder før, skal jeg si deg! Nå var det nok med en halv runde og jeg måtte henge i armen på Jarle for ikke å falle!!! Så svimmel! Ikke rart jeg blir syk bare av å SE på karuseller for tiden!! Men fine var de! Stjernene altså.
Etter en stund kom vi inn til et lite vann. Det gikk en sti langs vannet og vi valgte den. PLASK hørte vi! Lexie hadde gått gjennom isen!!! Hun og Jonas hadde løpt ut da de hørte noen ender og isen ga etter rett før de nådde et parti med åpent vann! Vi ropte på henne mens vi i tankene så oss selv ålende på magen, i mørket for å redde henne..... Hun kom seg opp uten problemer og hadde ikke tatt skade av denne skremmende opplevelsen. Da vi var vel inne på land igjen ropte endene en masse skjellsord etter oss fordi vi forstyrret nattesøvnen... De skulle bare visst hva en Bisse kunne gjort om hun ikke hadde gått gjennom isen!
Stien langs vannet var alt annet enn god å gå på...... Den vinglet seg langs kanten på en skrent og var både islagt og nifs! Heldigvis varte det ikke så lenge før vi kom inn på trygg grunn igjen.

I dag har vi kunnet nyte årets første løfte om vår!!! I hele vinter har vi matet fuglene i hagen og det takkes vi for nå! Da solen var på sitt høyeste begynte mange av fuglene å øve på repetoaret sitt! Gulspurv, bokfink, grønnfink og bjørkefink sang sine strofer i solens varme og jeg kunne kjenne våren i hjertet!! Meisene ble med og en flokk med sidensvans slo seg ned i treet utenfor. De har en kjempefin trillelyd, omtrent som tusen små bjeller og er så fine å se på! Da vi kom inn i skogen, var det igjen stille rundt oss. Her råder fremdeles vinteren og jeg takket for fuglematen i hagen. Uten den hadde ikke alle småfuglene vært der og kunnet synge i solen!
Vi gikk en runde vi ikke har gått på en stund. Målet var et utsiktspunkt bak Bråvann og det var PYTONS TUNGT å komme seg opp!!! Veien opp ligger på skyggesiden, nemlig, og der var snøen bare til bry! Skaren holdt ikke og snøen var til dels ganske dyp! Bissene elsket denne nye runden og løp rundt og snuste, men også de fikk merke den dumme snøen! Jeg så blod og skjønte at en av dem var skadet! Alle ble grundig undersøkt og det viste seg å være Jonas sitt blod. I møte med skaren hadde han revet opp den knotten på baksiden av forbeinet.. Han så ikke ut til å bry seg og det var jo ikke noe jeg kunne gjøre der og da, så han fikk løpe videre. Vi nådde toppen og nøt utsikten i ca to sekunder... Det blåste litt og det var kaldt! Solens varme er ikke helt på topp enda, så videre bar det. Vi kom over på solsiden og kunne nyte flere store flekker med bar mark. Deilig!!!
På Linddalstjønn lå isen fremdeles og Bissene langet ut. Jonas først med Lexie og Ayla bak. Jenny var opptatt med en pinne.. Jonas løp skikkelig og verken Lexie eller Ayla klarte å ta ham igjen. Det så ut som om de storkoste seg og det gjorde jeg også! Jeg prøvde å gå på stien til å begynne med, men det var alt annet enn lett.... Til slutt vågde jeg meg ut på isen.. Lette tanker og rask gange mot sikker grunn! Det gikk bra! Jeg tror faktisk det vil ta en stund før isen smelter ordentlig, så kanskje kan vi få til en båltur igjen snart?

Til tross for at jeg stortrives med tingenes tilstand, så må jeg innrømme at jeg lengter etter ordentlig fotfeste... Jeg er lemster over hele kroppen og knærne er helt miserable etter mine dunk i går... Jeg vralter rundt her og har vondt overalt..... Jarle fant broddene jeg har lett etter siden jul og i morra vil jeg prøve dem! kanskje er de svaret på mine bønner?? Det håper jeg, men er de ikke det så skal jeg klare å nyte vinteren likevel! :-)