Filmsnutter!

Jeg prøver stadig vekk å få filmet Bissene i deres naturlige utfoldelse, men det er ikke så lett!! Med en gang jeg har med kameraet, så endrer Bissene oppførsel..... Som denne snutten jeg filmet i bingen.... Vi passerer bingen hver gang vi skal ut i "vår" skog og hver gang skal de inn der og herje. De løper rundt og rundt, bjeffer og tuller, så at dette måtte filmes, var jo helt naturlig! Hva skjer? Jo, Lexie løper inn og rett ut igjen.... Ingen av dem løper rundt og rundt som de pleier!!! Jenny finner en liten pinne som er mye gøyere enn de andre Bissene og Lexie fortsetter å være på utsiden... Jonas og Ayla oppfører seg tilnærmet normalt, men de er jo bare halve flokken.... Se selv og UNNSKYLD virrete filming! Ikke lett når Bissene ikke er der de skal være! Og et annet tips: Ikke gidd å ha lyden på når dere ser på snuttene!!!

 Bissene i bingen

Den neste filmsnutten er MYE mer typisk for Bissene! De leter etter mus. Ayla har jo ikke skjønt vitsen med denne aktiviteten enda, så hun løper bak og venter på at en snøball eller mosedott skal slenges hennes vei.. Litt vittig å se hvordan Jonas biter i snøen da det viser seg at den var vond å få gravd i. På slutten av snutten kan man tydelig se hvordan Jenny hopper for å få hull på skaren.

 Bissene på musejakt

Den siste filmsnutten viser Lexie og Jenny på ekornjakt. Lexie fant ut av dette for lenge siden og Jenny har skjønt poenget. Jonas har enda ikke oppdaget hva et ekorn er for noe, men han hjelper så gjerne! Ayla tror hun har skjønt det: "Vi løper som gale hit og dit!" og syns det er en kjempegøy aktivitet...

 Bissene på ekornjakt

Ellers har vi det bare bra! Jeg er MØKK lei isen som ligger overalt for tiden! Den gjør det nesten umulig å gå en ordentlig tur med Bissene..... Ikke kan man gå på stien på grunn av isen og ikke kan man gå ved siden av den på grunn av snøen... Med mindre man har støvler på, for den er søkk våt! Nei, nå må både isen og snøen forsvinne så man kan vente på et lett dryss med nysnø igjen. Ja for du trodde vel ikke at vi har sett det siste til snøen??? Å neida! Det skal være vinter i et par måneder til og vel så det, så jeg håper bare den blir like fin som den vi har hatt til nå!
I går gikk vi på Hamresanden. Trodde det skulle gå bra siden det er så flatt og fint der. Nei, det gikk ikke flott! Jeg gikk i snegletempo og kunne ikke ta blikket fra stien... Jeg vaklet og veivet ivei og det var så tungt!! Jeg brukte laaaang tid og ble bare mer og mer irritert på isen... Innen jeg hadde gått halve runden, var jeg helt gåen i skuldrene. Kroppen føltes jo helt maltraktert av denne anstrengte gåingen! Grrr! Jarle hadde jobbet litt mens jeg var på tur og ikke ett minutt for tidlig meldte han og sa at han ventet ved bilen. Jeg sjokket meg tilbake så fort jeg kunne.. Han så et lys som kom virrende og plystret på Bissene. De ble en smule forferdet!! Noen plystret sånn helt uten videre!! Uhørt! Jeg måtte fortelle dem at "det er noen vi kjenner!" og alle Bissene forsvant mot Jarle. Trodde både jeg og Jarle.. Men nei, Bissene løp i en bue og kom til Jarle fra siden istedet. De lot ham vite at han var sett før de løp helt bort og kjente ham igjen. Ganske smart av dem, syns jeg. Det kunne jo være at jeg tok feil og at den plystrende mannen var en skummel fiende!! Kloke Bisser!!
I dag, da jeg kom hjem fra jobb, festet jeg broddene til joggeskoene og det var andre boller, det!! på et vips var jeg helt inne til Linddalstjønn og ikke en gang hadde jeg veivet i dødsangst!!! Bissene var helt overrasket over tempoet og jeg var så blid, så blid! Ikke engang regnet la en demper på stemningen. Jeg blir rett og slett nødt til å prøve å få festet de broddene på turstøvlene også! Da ligger plutselig verden åpen for oss igjen! Yes!!

Lexie har det bare bra! Hun trenger ikke smertestillende og stingene ser veldig fine ut! Hun må ha tøy på når vi er ute (magen må ikke bli våt) og når vi er på jobb (for at hun ikke skal bite på stingene) og hun er veldig flink! Vi ser selvfølgelig for oss de verste scenario'ene når vi er på jobb: At hun har viklet seg inn i tøyet og nesten blitt kvalt, at hun har fått det over hodet og ikke kan se noe, at hun er redd, varm eller utilpass på den ene eller andre måten, og vi bekymrer oss voldsomt! Men, Tita er like hel og like lykkelig når vi kommer hjem, med tøyet på! Flinke flinke dronningen vår!
For hver dag som går, så gror sårene og jo mindre trenger vi å passe på. Det er godt å tenke på!