Bissene er kjempeflinke på rutiner!! Og, som hunder flest, setter de pris på at rutinene følges til punkt og prikke!! Men noen ganger må jeg gjøre noe annet......
Vanligvis kommer jeg hjem fra jobb og går rett ut med Bissene. De er helt gale og jeg gleder meg like mye hver dag til den dagen de alle sammen er voksne og fornuftige...... INGEN på hele Bråvann kan være i tvil om at jeg er hjemme og Bissene er sluppet ut... Men, det kan jo som sagt hende at de alle blir voksne en gang...
Lufteturen varer mellom 20 og 30 minutter, alt ettersom hvor trøtt jeg er etter jobb. De løper galmann i skogen og gjør det de liker best: Leter etter mus eller ekorn, eller karnøfler Jonas. Når vi så kommer hjem, får både Bissene og Rasmus mat. Rasmus er på dette tidspunktet nesten halvdød av sult og har fulgt etter oss på hele runden i skogen... Som et sort lite spøkelse sniker han seg gaulende noen meter bak oss: "Ao-ao-ao-AO!!" (Betyr: Sulter ihjel nå! SNU!! GÅ HJEM!!) Når vi så endelig er hjemme, løper han i veien og purrer villt! Men, Bissene får mat først, så han må bare vente. Han sjekker hver hundeskål jeg setter på golvet, selv om han, etter 16 år, burde vite at han aldri får mat sammen med Bissene.... Katter har veldig selektiv hukommelse.....
Når så Bissene og Fysen har fått mat, er det "min" tid. Jeg krever å få være i fred, drikke litt kaffi, slappe av, sjekke hjemmesiden vår og andres og slike ting. Bissene unner meg freden til klokka nærmer seg 17:00. Ikke det at de skvetter opp og begynner å mase eller svive rundt. Nei, hva de gjør er mye verre: De begynner å knatte på sjelen min....... Se på meg.. Se inni meg... Med store, forventningsfulle øyne... Får jeg blikkontakt hører jeg "Skal vi?? Skal vi?? NÅ??" Alle Bissene er som spente strenger, selv om de for andre bare ser ut som om de ligger der.. Vanligvis orker jeg ikke mye av denne knattingen på sjelen og planer for dagens tur er for lengst lagt, men noen ganger er det ikke meg som skal ut med dem. Slik var det i dag. Jarle skulle ta Bissene på tur og jeg skulle gjøre litt hardt tiltrengt husarbeide. Jarle hadde ting han måtte gjøre etter jobb, så da klokken ble 17:00 og knattingen begynte, var det enda en stund til Jarle kom hjem igjen. Bissene måtte vente og jeg prøvde å si det til dem, men de var visst døve på alle ørene for en slik kjedelig beskjed... Knattingen på sjelen utviklet seg til banking og jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg gikk på badet for å begynne husarbeidet der. "JIPPI-JIPPI-JIPPI!!!! VÅKN OPP, VI SKAL PÅ TUR!!!" Ayla ble overlykkelig og spant rundt meg på badet. Jeg fant frem ei vaskefille. "JA!!! MITT FAVORITTPLAGG!!!!" Vimse-vimse rundt kluten i hånda.... "Hm? Hvaslags plagg er det?????? Ikke favorittsokkene, ikke favorittbuksa, ikke favorittgenseren..... Hva skal du???" Vimsingen avtok og de satt forferdet og så på at jeg vasket badet..... Suuuuukk.... Bare å legge seg igjen...... Da jeg var ferdig på badet, prøvde jeg å ta en liten pause. Viktig å ikke gjøre for mye husarbeid på en gang! Bissene SÅ på meg! Bankingen føltes nå som hamring på sjelen, så jeg gikk på kjøkkenet for å vaske opp. "JIPPI-JIPPI-JIPPI!!! NÅ FINNER HUN GODBITER!!! VI SKAL PÅ TUR!!!" Alle Bissene løp overlykkelige ut på kjøkkenet sammen med meg.. da jeg tappet vann i oppvaskkummen, trodde de allverden var gal...... Hva hadde skjedd med Mammasin??? Lexie, Jenny og Jonas tuslet inn i stua for å fortsette sin mentale tortur derfra, mens Ayla la seg på kjøkkengolvet og så bebreidende på meg... Heldigvis kom Jarle!!!!!!! Min ridder!! Han er nå ute med Bissene og verden har falt på plass for dem igjen.
Jeg er ferdig med badet og kjøkkenet, men nå tror jeg husmorgenet har avgått med døden..... Eller i allefall gått i dvale for en stund.. Nå kan jeg bare håpe at Bissene har tilgitt den onde-onde Mammasin som endret på rutinen og gjorde allverdens kjedelige ting istedet!! (Jeg er jo helt enig med dem!) :-)
God helg!!
I forrige innlegg nevnte jeg Wait a while treet i Afrika. Her er en snutt fra en av mine favorittfilmer, Gudene må være gale. Mens han skal vinsje jeep'en opp av vannet, setter hun seg fast i et slikt tre. Kniiis!
Wait-a-while-tre Enjoy! Og all min medfølelse går til Anitas smertefulle opplevelse! Som hun måtte klare uten hjelp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar