Helgen tilbragte vi på Dal sammen med Anita og Janka. Kjempekoselig å endelig treffe dem igjen!! Vi skulle kombinere arbeid og fornøyelser og det gjorde vi!! Jarle arbeidet og vi damene gjorde stort sett bare fornøyelige ting.....
Siden Lexie ikke måtte bli våt på magen og det faktum at vi har ikke hatt det så vått i hele vinter som etter at hun ble sydd, så kavde jeg endel med å finne opp grei bekledning til henne.... Det virket som om alt, uansett hvor gjennomtenkt det virket på forhånd, datt av henne... Eller gled ned så hun tråkket på det.... Aaarrgh! Men, man er ikke tapt bak en vogn!! Ryggen på regnjakka mi ble løsningen!! Armer, hette og frontstykker ble klippet av. Nakken på bakstykket ble festet i halsbåndet, ført mellom forbeinene og festet oppe på lenden med ei sikkerhetsnål. Ved å være festet i halsbåndet og oppe på lenden, gled den verken forover eller bakover og den var vanntett!! Lexie kunne nå mase og grave rundt akkurat som hun ville, uten at stingene ble det granne våte! Vi gikk turer til Tånes og lekte barbarer på småtrærne på Kjørklevvollen! Nå er der så åpent atte!!! Og Jarle felte en masse trær og er dermed godt i gang med den neste vinterveden! Bissene koste seg sammen uten bråk og lagde mengder med nye huller på jordet til naboen...
Vi hadde med mengder av god mat og masse godteri! Klart man fortjente det etter all jobbinga!!! Problemet er bare at man blir så trøtt når man har kavet med det fysiske... Altfor tidlig var vi redusert til en suglende, halvsløv gjeng og måtte bare legge oss! Men, man trenger jo en god natts søvn også!
På fredag kveld ringte Sigurd, dyrlegen, og kunne gi oss den beste beskjeden ever!!! Lexie er helt frisk og feiler ikke en ting!!!! Klumpene var ikke kreft likevel! Tita er derfor friskmeldt og vi kan senke skuldrene. Om hun nå blir mindre bortskjemt, tviler jeg VELDIG på likevel....
Jenny er midt i sitt sedvanlige innbildte svangerskap og sjekker nå ut alle tepper... Rydde-rydde-rydde, legge seg... "Nei, jeg kan ikke ligger her!" Videre til en annen plass og et annet teppe... Samme prosedyre... Teppet i stolen min er en av favorittstedene nå.. Om jeg bare så mye som tenker tanken på å reise meg, så er hun der! Og se for deg DET blikket når jeg sier hun må flytte seg!! "Hvordan kan du!??!! Åsså i min tilstand!" Bebreidelse-bebreidelse! Men, jeg må bare være hard og sende henne vekk... Setter jeg meg i sofaen får jeg mer enn en hårball i munnen før jeg vet ordet av det... Jeg blir rett og slett tråkket på!!! Jenny får likevel snart en ny sjanse til å beleire stolen min og pelspleddet mitt...
Jeg har endelig fått festet brodden på turskoene mine og turene er mye bedre!!! Jeg er likevel drittlei av isen og ønsker den langt vekk i vold, men nå behøver jeg ikke gå som ei kjerring lenger. Nå bare høres jeg ut som ei..... Broddene er nemlig festet så godt at jeg ikke gidder å ta dem av før i april en gang.. Dermed labber jeg jo rundt på dem så lenge jeg har skoene på.. I butikken skulle man tro Jarle hadde følge av en av to ting: En stepper som hadde glemt å bytte sko, eller ei gammel dame.... Jaja, jeg tar sjansen! Jeg er lei av å være lemster fordi jeg går som ei krøkke uten broddene!
I dag var jeg på tur med Anita og Troja. Vi skulle gå på Møvig for der hadde sola sikkert tint all isen på en mirakuløs måte!! Vel, hadde det skjedd et mirakel, så var det ikke med isen ihvertfall!! Den lå tykk og glatt overalt!! Jeg hadde brodder, det hadde ikke Anita.................... Hun måtte derfor gå i kanten, der sola hadde gjort jobben sin, men av og til måtte hun våge seg ut i veien... I det ene øyeblikket snakket jeg med ei som veivet villt med armene og småløpende ikke kom av flekken, i det neste snakket jeg med ei som sakte gled avsted, motsatt vei.... Vi gledet oss veldig til vi kom rundt på solsiden, for der måtte jo sola ha smaltet den fandenivoldske isen??!! Men nei... Anita måtte fortsette å kravle i kanten... Til slutt begynte Bissene å grave etter mus og jeg tok en røykepause... Det gikk jo så seint fremover likevel, så vi kunne likegjerne ta en pause. Dette ble så vittig at vi lo og lo! Anita klamrende i kanten, jeg støtt stående midt i veien. Rundt kom vi til slutt og oppe ved kanonen var det bar mark. Endelig!! Bissene fikk et lite godbitsøk og vi kunne nyte utsikten. Har du forresten hørt om det afrikanske treet som kalles "a wait a while"-tre? Det kalles det på grunn av at hver grein har tusenvis av små pigger med mothaker på. Kommer du borti, blir du sittende fast og kaver du for å komme løs, blir du bare sittende mer fast. Ergo, men må ta det med ro (wait a while) og løsne hver grein med ytterste omhu! Vel, Anita fant et slikt tre!! Her i Norge!! Hun skulle jo holde seg på bar mark og holdt seg i kanten, som nevnt tidligere. Plutselig hørte jeg "Ah! AO! ÅHR!! AAAHRR! ÅÅÅRH! AO-AO!" Mens hun, stort sett, ikke beveget seg av flekken.... Jeg hørte også noen ritsj-ratsj-lyder og skjønte at hun satt fast i noe! Anita hadde et møte med Norges svar på Wait a while-treet: Bjørnebærkratt! Stakkars! Grunnen til at hun valset rett inn i det og at jeg bare sto og lurte på hva som foregikk, var at det var blitt mørkt og ingen av oss hadde lykt med.... Ellers hadde jeg jo hjulpet henne!! Eller hun hadde selv sett at det var et dårlig veivalg.....
Jeg håper at solen og temperaturen vil fortsette å tine isen så det blir greiere å gå tur! Broddene er greie nok, men lengselen etter bar mark er ganske påtrengende nå! Og hva skuer mine øyne i gatelyset??? SNØ?? Jepp, et lett dryss med nysnø er jo bare det som mangler oppå isen..............................
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar