På stedet hvil....

Huff, sier jeg bare..... Jeg må, med skam i røsten, innrømme at de siste dagers vær ikke har vært helt etter mine ønsker..... Skogens stier var så vidt gangbare og turene kunne planlegges og gjennomføres uten altfor mye slit. Så kom snøen... Igjen.... Nå vasser jeg i ca 40 cm med puddersnø og alle skogens konturer er begravet i hvitt. Jeg blir utslitt av bare en liten runde og alt er i grunnen et kav. Selv om snøen er som pudder og hører hjemme i fjærvektsklassen, føles det som å vasse rundt med blylodd rundt anklene!

JEG ER LITT LEI AV SNØ NÅ!!!!!!!!!!!!

Sånn! Da var det sagt!
Forrige helg opplevde jeg noe mistenkelig!! Noen hadde gått på stien før meg!!! (Og dette er ikke et nytt blondine-innlegg slik som sist! For dem som ikke skjønte det den gang: Jeg gikk i mine egne spor og lovpriste meg selv som gjorde det så mye lettere for meg...) Nei, denne gangen var det noen andre! Jeg vet jo at det finnes andre som også bruker "min" skog, derfor finner jeg stadig nye ruter å gå, der jeg slipper å treffe disse andre. Skarturen er en slik tur, likesom Lårhøy-turen og turen til Utsiktspunktet. Forrige lørdag skulle jeg altså gå Skarturen og hadde med sekk med godsaker til både meg og Bissene. Sola skinte og jeg gledet meg til å nyte den på rasteplassen min. Jeg hadde lovet Jarle å ikke gå på isen, så da vi kom til Linddalstjønn valgte jeg å klatre opp på fjellet istedenfor å balansere på stien som går langs tjønna. (Da ville jo fristelsen til å heller gå på isen, være overhengende...) Oppe på fjellet går det ingen sti, hvilket er helt forståelig med tanke på terrenget.. Men, Bissene og jeg finner alltid en vei, om enn litt kronglete. :-) Vi gikk parallelt med stien langs Linddalstjønn og ville treffe på den et godt stykke lenger inne. Vi kom til ei myr og det var mens jeg prøvde å finne en grei vei over, at Bissene varslet høylytt "HER ER FOLK!!!!" Men i himmelens navn!!!! Her inne???!!! Joda, mot oss kom en mann! Jeg ropte Bissene inn og unnskyldte at jeg ikke hadde passet bedre på, men "Jeg hadde ikke ventet å treffe folk her..." Han tok det med et smil og sa "Ikke jeg heller." Og så gikk han videre, samme vei som vi hadde kommet! Tenk, en mann her oppe!!! På "mitt" øde og sti-løse fjell!!! Uhørt!!! Og verre skulle det bli! I bøttevis!!
Vi kom inn på den vanlige stien igjen og fulgte denne en liten stund før vi tok av på Skarturen. Denne turen følger et skar (selvfølgelig) og ender på en topp med fin utsikt over Voie og Rossevann. Ingen går der, så det er en av mine private og folkeløse steder. Deilig! Vi begynte klatringen i skaret og hva ser jeg?? SPOR!!!! Herrejemini!!!!! Noen hadde gått i MITT skar!!!!! Mannen på myra fikk selvfølgelig skylda for det. Tanken på at det skulle finnes andre utenom-sti-turgåere enn ham og meg, var jo utenkelig! Jeg fulgte sporene hans langt inn, men heldigvis hadde han ikke vært helt inne til rasteplassen min! takk og lov for at man får beholde noe for seg selv! Hrmf!
Veien tilbake ble lagt over Utsiktsplassen. Også her får vi gå i fred for andre folk. Trodde jeg.... Hva ser jeg? Spor her også!!!! Hva i all videste verden??!! (Eller som jeg hadde mest lyst til å si på dette tidspunkt: W... the F...!!!!!) Hele veien, fra den vanlige stien og nesten helt til Utsiktspunktet, hadde denne mannen gått før meg! (Måtte jo være samme insane mann!) Hvem er han og hva gjør han på mine stier???? Ikke hadde han hund heller..... Hmmm! Mistenkelig!! Men, om han tror at han skal få fred og ro på disse stiene, så må han tro om igjen! Her går jeg og Bissene og det er VÅRE stier, bare så det er sagt!!

Så kom altså snøen.. Igjen.. Og turene er gørrtunge og jeg er lei.... Ikke hjelper det å bruke trugene og ikke kan jeg gå på ski.... Sukk og dobbelt sukk!!!! Turene med Bissene er for min del redusert til kjedelige, små runder med avsluttende godbitsøk. Derfor har det vært ei laber uke her på bloggen... jeg må legge hodet i bløt og finne på noe lurt før vi kjeder oss ihjel alle mann!

Forrige fredag slukte Ayla en av sokkene mine. Det er lenge siden sist hun gjorde det, så jeg hadde slakket av på forsiktigheten med å legge sokkene en sted der hun kunne få tak i dem.. Sokken ble funnet og slukt før jeg fikk sukk for meg! Jaja, da var det bare å vente på resultatet... Tre muligheter: 1. Hun kom til å spy den opp igjen. 2. Den ville passere og komme ut i andre ende. 3. Den ville sette seg fast i overgangen mage/tarm og gjøre Ayla syk og lommeboka slunken.... Vi ventet og ventet, men ingenting skjedde på flere dager.. På onsdag fikk jeg sokken igjen! Den lå i sofaen og var full av mage-gugg! Lysegrønn og klissete etter 6 dager i magesekken til Ayla. Kunne den fremdeles brukes, tro?? Jeg tok sjansen og hev den med i en kokevask. Her er resultatet:

 Sokken ble rein og var like fin!

Muligens litt fargeforskjell.... Den gule sauen har vært i magen på Ayla, den hvite har, enn så lenge, sluppet syrebehandlingen..... Så er spørsmålet: Kommer jeg til å bruke sokkene???

Ellers koser jeg meg med fuglene i hagen! Hver gang sola titter frem, belønnes vi med fuglesang og får øyeblikkelig vårfornemmelse! Jeg har matet dem i hele vinter og har en solid flokk på daglige visitter. Å ta bilde av dem er ikke lett.. Det blir nemlig bilder i motlys og de blir aldri bra mot den hvite snøen... Her er likevel et lite knippe av gjestene våre:

 Meiser på peanøttene og Grønnfink og Bjørkefink på solsikkefrøene.

 Kjøttmeis og Blåmeis på peanøttene

 Bjørkefink og Bokfink på bakken

En flokk Bjørkefinker på bakken.
Vi har også besøk av Ringduer, Svarttrost, Dompap og diverse sisiker. Skikkelig koselig!!!!

Selv om jeg er oppgitt over turmulighetene så kan jeg fremdeles glede meg over hvor rent og lyst det er ute og spesielt over hvor gøy Bissene har det i snøen. Vinteren ER fin når den er slik som nå! Jeg må bare finne en måte å bli kvitt blyloddene på........................