Julebilder lissom......

I dag har det vært heldagsprøver på skolen så vi skulle vaske ned kjøkkenet istedet. (Jippi....) Det gikk over all forventning og vi var ferdige før vi fikk sukk for oss!!! Dermed fikk vi gå hjem tidlig og det er som en julaften i seg selv!!! Jeg kjørte rett til Brennåsen senter og fikk sikret Bissemat langt inn i 2011 og kjørte så hjem. Det var sol og NYDELIG vær, så jeg planla en fotosesjon med nisselue og det hele! Vel.... Bissene hadde sin helt bestemte mening om hva nisseluen kunne brukes til..... Dessuten skyet det over, så sola uteble... Bildene er litt mørke, men jeg har prøvd å lysne dem. Derav den grusomt hvite snøen.... (sukk..)

                                                               Den datt av, gitt......

                                            "Hva ser dere på??? Det er MIN skatt!!"

                                                             "IIIIK!!! DE KOMMER OG TAR MEG!!!"

                                                              "Lexie... Hva skal du??"

                                              og vips, så hadde Lexie fått tak i lua.......

                                                    men hun fikk ikke beholde den helt uten videre...

                                            Lexie mister aldri skatten sin, så Jonas tapte det veddeløpet...

                                          Og så var dagene talte for den nisselua.....

Og det samme var det for batteriet i kameraet... Jeg gikk derfor resten av turen uten.. Typisk! Som alle kan kjenne, bare de stikker nesa på utsiden av døra, så er det fremdeles gørrkaldt ute. Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på isen som ligger der og lokker, så jeg mannet meg opp og gikk inn til Bråvann. Snøen på isen er nå så komprimert at den er som et litt knudrete teppe, helt perfekt for Bissene! De kan slippe bremsene og rase rundt uten å skli. Det er jo altfor fristende å ta en tur!! Jeg gikk selvsikker ut og satte kursen mot et hull. Der kunne jeg jo kanskje se hvor tykk isen egentlig er. Jeg nærmet meg forsiktig... Tenk om det var åpent vann??!! Men, hallo, minus de lux og sånt!! Nei, hullet var frosset igjen men jeg så ikke så mye av isens tykkelse... Hmm..... Best å gå mot land igjen... Jeg gikk videre til Lindalstjønn. Her var det spor på kryss og tvers. En mann (store spor...) hadde gått over isen da det var på det mildeste! Han må ha vasset ganske kraftig, men nå var vannet frosset og jeg vågde meg utpå. "Kunne han, så kan jeg!" tenkte jeg overmodig! Overflaten var, om mulig, enda mer perfekt for Bissene og de langet ut! Noen ganger var Ayla først, andre ganger var det Jonas som hadde hele jentegjengen i hælene. De koste seg masse og jeg bare nøt synet av dem! Isen oppførte seg fint, ingen ulyder av noen art. Denne tjønna er ikke så stor og det tok ikke lange tiden før vi var rundt. Igjen krysset jeg sporene til den vassende mannen... At han tør å gå på en sånn slapsete is!!! Men jeg tror jeg har sett ham før. Når jeg anser isen som bare snerk, kommer han gående med setteren sin midt ute på vannet!! Jeg tror han er i familie med Jesus! Minst!! Han og pappa må være de eneste jeg vet om som kan oppveie tyngdekraften på den måten...
Vi ruslet tilbake til Bråvann og jeg planla en tur rundt her også. Nå hadde jeg jo liksom bevist at isen var sikker, så her var det bare å gå ivei! Plutselig så jeg et ganske stort hull i isen og satte kurset mot det. Det var også frosset igjen, men jeg kunne ane tykkelsen likevel.. Ca 10-15 cm så det ut som... Det er ca en meter tynnere enn hva jeg foretrekker og jeg hadde ikke før tenkt tanken, så sa det KNEPP! "IIIK!!! VI DØR!!!" sa Jenny og hoppet opp på ryggen min!!! I den nå så vanlige, lekne stilen jumpet vi mot land mens vi lallet en Bissesang..................... Det er godt jeg er alene der inne!!!

I dag er Lexie 39 dager på vei og jeg tok et bilde av henne:

Ikke mye mage å skryte av, syns jeg....................... :-( Til sammenligning: 5 ukers-bildet fra 2008:

             Det er ikke så mye mage her heller, syns jeg! Og den gang var det 10 små Bisser der inne!!
Jeg tillater meg å være optimist en stund til!!

og vi venter................

Bare en liten kommentar om Lexies mage: Den er ikke stor! Men, optimismen må vedvare!! Sitat fra den ene boka mi: "Dag 40. Valpene er større. Tispas patter er nå rosa farget og magen endrer form." Sitat slutt. Lexie er på dag 38............. Det kan hende jeg griper halmstrå her, men jeg velger å være optimist et par dager til! Puppene kommer nok aldri til å bli rosafarget, det skjedde nok bare første gangen, men de strutter enda!
Sånn! Nå er Lexies tilstand kommentert og som dere skjønner så er jeg møkklei den lange ventetiden! Ultralyden kommer nærmere og nærmere.............

Ellers koser vi oss i det fine været! Jeg har ikke vært ute på trugene enda, men lurer på om ikke det hadde vært lurt innimellom... Etter mildværet vi hadde, er nemlig stien såpeglatt!!! Og med min eminente balanse, sier det seg selv at jeg sliter...... Det ligger også et islag i trappa ned til grusbanen og jeg er livredd hver gang jeg skal ned!!! Ser for meg brukne lårhalser, armer, rygg og nakke hver gang! Derfor går jeg baklengs mens jeg henger i rekkverket.. Bissene vet jo ikke om jeg kommer eller går...
Og så er det isen da..... Hver vinter gleder jeg meg til isen kommer og vi plutselig får en alternativ tur som ikke er mulig å gå på sommeren. Nå har isen ligget i ukesvis, men tør jeg gå på den? Nei! Noen ganger er jeg tøff og sprader utover. Bissene løper som gale en stund, men så er det som om de husker hvor de er og kommer til meg med et spørrende blikk.. Spør de meg om isen er sikker??? Eller lurer de på hvorfor jeg står helt stille med et beklemt uttrykk i fjeset?? Og jeg er slett ikke sikker på om dette var en god idè i det hele tatt! I dag kom jeg ca 7 meter fra land før tvilen skyllet over meg.... Jeg syns isen gynget når Bissene løp forbi!!! Den kunne da ikke gynge?? Jeg ble stående helt stille og tenke lette tanker.... KABANG!!!!! sa det og jeg kunne formelig føle hvordan isen sprakk tvers over!!! Nå vet jeg at slike sprekker oftest oppstår når isen fryser til, men prøv å fortelle meg det når jeg står midt utpå!! "JUHUU!!" hoiet jeg og løp innover mot land. Du lurer kanskje på hvorfor jeg hørtes så munter ut? Jo, i fjor klarte jeg å skremme Bissene noe veldig med min sinnsyke reaksjon hver gang isen sa noe... Jeg var sammen med Anita og Vibeke den gangen og det er ikke noen hemmelighet at meg og Anita sammen, på isen, er sikre på at vi kunne falt gjennom og druknet til og med på Idda.... Vi klarte, i løpet av ganske få minutter, å lære hundene våre at et lite "spjong" i isen betyr "løpe fort til land og hyle samtidig!"... Vibeke sto igjen på isen og var like rolig..... Det som skjer nå, er jo at Bissene oppdager enhver liten lyd i isen og kommer til meg: "Er det nå vi skal bli livredde og løpe på land??" Derfor må jo jeg være den fornuftige og vise at her er ingen fare! Min reaksjon på knallet i isen i dag, var dermed "Juhuu så gøy vi har det!" og så løp vi tøysete mot land......................... For det var jo mye gøyere der!! Jepp!!

Nå sitter vi og venter på Vibeke og Lilo!! Så koselig!!! Jeg aner ikke hvor vi skal gå, men vi kommer nok på noe!

5 uker på vei!

Så er Lexie 5 uker på vei og vi går nå inn i perioden hvor hun vil begynne å vise fysiske tegn. ENDELIG sier jeg bare!!!! Aldri har jeg vel tvunnet (heter det det???) tommeltotter som i de siste ukene!! Jeg kan ikke med min beste vilje se at Lexie er noe tykkere enn hun pleier, så jeg var jo helt klart SÅ pessimistisk!! Derfor fant jeg ut at jeg måtte søke visdom i bøkene! Alle bøkene mine ble pløyd gjennom og samtlige sier: Tispen begynner først i uke 6 å vise tegn på drektighet. Sitat slutt. Que????? Inn på dataen og finne frem 5 ukers-bildet fra 2008! Jeg studerte det nøye! Men, hun så jammenmeg ikke mye tykk ut da heller!! For å overbevise meg helt, fant jeg fram 6 ukers-bildet også og der var hun tykk!! Det helt store kommer altså til å skje i løpet av kommende uke! O SUKK!!! Enda mer tålmodighet må graves frem fra dypest i sjelen! Men, nå er jeg i det minste veldig optimistisk igjen! Det er jo ikke meningen at Lexie skal være trill rund og supertung enda, så hun er helt som hun skal være! (Bare med en liten-liten kul på magen!!! I en heldig vinkel!) De neste dagene blir spennende!!!!

Endelig er løpetiden over!!!

Nå er det like før vi kan senke skuldrene og trekke et lettelsens sukk! Jeg tror Ayla er ferdig med løpetiden!! I allefall så ferdig at Jonas har mistet interessen. Endelig og ikke ett sekund for tidlig!! Ayla er litt mellom barken og veden akkurat nå.. Hun vil gjerne flørte, men så vil hun ikke likevel.. Ikke lett for en ung sjel i sin første løpetid!

Jeg har prøvd hele helgen å få logget meg på hjemmesiden min, men det er helt umulig!!! Jeg mener ikke selve hjemmesiden, men der jeg kan redigere og oppdatere. Derfor skjer det ingenting der for tiden og jeg er skikkelig frustrert!! I morra kontakter jeg Telenor, for nå er min tålmodighet slutt!!

Ellers går jeg fremdeles rundt og hoster... I går skulle vi på klubbturen, men vi hadde ikke gått langt før jeg måtte melde pass... Snøen hjalp jo ikke heller til akkurat.. Jeg fant derfor minste motstands vei: Over isen.. Vi kunne jo møte de andre der og se om jeg orket å dilte med et stykke. Den eneste som kom, var Anita og Troja. Hun kom ut på isen og vi fant ut at vi heller skulle gå Bråvann rundt mens hundene herjet. Jeg er vanligvis skikkelig pysete på isen, men i går var jeg helt avslappet. Jeg følte meg elendig og orket ikke en eneste bakke, så isen fikk værsågod holde!! Det hadde jo vært minusgrader i det uendelige også, så hva kunne gå galt? Det var litt vann under snøen, men jeg hadde jo sett med egne øyne dagen før, at isen var tykk og god, så litt vann skremte ikke meg! Anita var ikke fullt så sikker.. Da vi hadde gått nesten rundt vannet, kom det en hel haug med folk!! Av "de andre"-sorten, attpåtil! (Altså sånne uten hund..) En av dem hadde med et sånn isbor og skulle fiske litt. Så greit! Vi gikk videre og hørte at han begynte å bore. "Bor-bor" sa det og så var han gjennom....................... MEN HERREMITI, SÅ FORT DET GIKK DA!!!! "Hvor tykk er egentlig isen??" spurte jeg og han viste noe som lignet 7 cm!!!! Ett blikk på Anita var nok, her kunne vi IKKE bli!!!!! Trekke pusten og trippe fort mot bredden!!!! Fiskeren hadde med en gutt og han lekte seg nå med dette boret. Det ene hullet etter det andre lagde han og vi trippet enda fortere mot bredden. Han lagde jo rene perforeringen og det var sikkert bare snakk om sekunder før hele isflaten ville gi etter!! Det føltes ihvertfall sånn... Vi kom oss på land og isen holdt. Både fiskeren, den boregale gutten og alle de andre folkene holdt på med sitt og den ville slett ikke sprekke, men gikk vi over isen hjem? Nei! Vi holdt oss på land. Jarle var nok litt overbærende oppgitt og tenkte sitt om hysteriske kvinnfolk, men akkurat når det gjelder Anita og meg og is, så har han ikke stemmerett...
Vi trøstet oss med at vi tross alt hadde gått en stund før vi fant ut at vi svevde i livsfare og hundene hadde både herjet og løpt, så alle var fornøyde!

I går var jeg sikker på at Lexie holdt på å få melk!! Det var liksom en substans under puppene hennes og det kunne jo bare være melkekjertler som våknet til liv??!! I dag har hun nesten innoverpupper............. Suuukk!! Tålmodighet er en dyd, heter det...... Jeg er ikke mye dydig, gitt........

4 uker på vei!

Lexie viser fremdeles tegn på å være gravid, så jeg krysser fingrene og er positiv! Valpene er enda bittesmå og har inntil nå vært frittsvevende i livmoren. Disse første fire ukene er ganske kritiske siden mye kan skje med dem. De kan bli skadet av medisiner eller skadelige ting mammaen spiser, men det har vi passet godt på og kan garantere for at ikke har skjedd! En mye skumlere ting i denne perioden, er såkalt fosterabsorbsjon. Det betyr at fostrene absorberes av tispen og svangerskapet er dermed over... Hva som forårsaker en slik hendelse, er man vel ikke helt sikre på, men en teori går ut på at tispens kropp ikke klarer å opprettholde hormonnivået og kroppen reagerer med å "kvitte seg" med fremmedelementer... En tredje ting som kan skje, er at tispen aborterer. Dette kan skyldes mange ting, som oftest ting man ikke kan kontrollere, men stress kan også være en utløsende faktor. Derfor bestemte jeg meg for at det ikke blir foretatt en ultralyd av Lexie enda. Stresset hos dyrlegen og den redselen Lexie føler hos ham, kunne ha gjort at hun aborterte. SÅ viktig er det tross alt ikke å vite ting i forkant!
Nå er svangerskapet fire uker gammelt og valpene der inne fester seg og begynner å få næring via morkaken. Dermed stiger hormonnivået hos Lexie og ting begynner å skje! I løpet av de neste ukene vil hun legge på seg og miste fasongen. Melkeproduksjonen vil også komme igang og vi vil endelig kunne se fysiske tegn etter uker med tålmodig venting! Akkurat nå er jeg bare glad for at de første kritiske fire ukene er bak oss!

Da jeg skulle lufte hundene i dag morges, syns jeg Jonas virket roligere enn på lenge!! Kunne det stemme?? Jeg tok båndet med, men lot han gå løs.. Lommelykta ble nærmest låst på ham og Ayla, men det gikk fint!! Mesteparten av tiden gikk de hver for seg og snuste, men om de falt tilbake i "gamle" kjæresterier, kunne jeg bare snakke til dem og så løp de videre! Deilig!!! Jeg var spent på om det ville være det samme da jeg kom hjem fra jobb. Jonas er i ganga mens vi er på jobb og de siste ukene har han ikke vært så interessert i å hilse på oss. Han har derimot vært villt opptatt av jentene etter tur.... I dag ble han sluppet inn i stua og han hoppet rett opp på puffen for å gi meg sitt karakteristiske karslige dytt!!! Han så ikke på Ayla, engang! Ut med oss og han fikk gå løs. Alle Bissene løp som gale!!!! For det meste med Jonas først og han var helt vill av glede! Ingen kjæresterier, bare vill Bisselek! For en lettelse!!!!! Ayla er ikke ferdig med løpetiden enda, men ferdig nok til at Jonas er sitt gamle jeg igjen! Av og til faller de tilbake til nussingen, men det er ikke den samme gløden lenger og de lar seg avlede uten problemer. Jeg gikk tur på Møvig i kveld og behøvde ikke passe på i det hele tatt! Jonas var langt foran og leste avisen i rekordfart, mens vi jentene gikk bak og hadde bedre tid. Det var så fint ute, selv om det var knakende kaldt!!! Jeg var glad for både skjerf og selbuvotter! Siden det var så fint, gikk jeg opp på toppen for å nyte utsikten. Dette var i 19-tiden i kveld og jeg måtte selvfølgelig gå med lykt på grunn av mørket.. Vel oppe på toppen, slo jeg av lykta for å kunne nyte utsikten uten forstyrrelser.. Jeg så rett inn i en sort vegg!! Det var mørkt som i en sekk!!! Ja, hva hadde jeg ventet??? Ikke er det måne heller nå..... Utover havet var det derfor ingenting å se, så jeg vendte blikket mot byen istedet. Ikke like flott, men skal man nyte utsikten, så skal man!! FLASH!!!!! Og så ble jeg helt blendet av Oksøy fyr................ Nok med utsikt og flott kveld og alt det der! Lykta ble tent og vi loffet mot bilen og ei varm stue istedet.
I kveld har verken Jonas eller Ayla vært i buret. Der har Lexie ligget, av helt fri vilje! :-) De to turtelduene har ligget rolig på hver sin plass, eller ved siden av hverandre og sovet i hele kveld! Det er som fløyel på nervene, plysj i nakkemusklene og bomull i ørene!!! Ubeskrivelig fredelig etter uker med piping og skjelving fra Jonas og årvåkenhet 24/7 fra oss!!
Om jeg nå bare kan bli kvitt hosten om natta (og om dagen også, selvfølgelig!) så er alt perfekt igjen!!

3,5 uker på vei!

Nå har jeg vært treg her, gitt... Helgen i Lillestrøm ligger nå bak oss og den må ta mye av skylden for manglende oppdatering her! Siden vi skulle ha egen stand på rasetorget, var det mye som skulle ordnes i forkant. Kulisser, utstyr, bilder og jeg vet ikke hva, men det falt på plass!
Da jeg våknet torsdag morgen med sår hals, ble jeg en smule oppgitt! Var det mulig?? Skulle jeg virkelig igang med en ny runde allerede?? Det er jo ikke så lenge siden høstferien, for søren.... Men joda, utover torsdagen skyllet det innover meg og jeg fikk beskjed av sjefen om å holde meg hjemme fredagen. Jarle var helt enig og ba meg sitte i ro og pleie mitt sønnlige legeme, mens han pakket alt vi skulle ha med oss.
Da vi var klar, hentet vi Anita Lo og satte kursen mot Arendal og Anita La. Bilene ble pakket litt om og så var vi på tur!! Veiene var fine, så dette skulle gå greit! helt til vi kom på at vi hadde glemt banneret..... For anledningen hadde vi bestilt nytt banner som skulle henge i standen og vise alle hvem vi er og det lå altså igjen hjemme........ AAAARRGGHH!!!! Jarle foreslo selvfølgelig at han skulle kjøre tilbake mens vi jentene skulle fortsette til Bogstad. Snille-snille Jarle, men det var nok ikke den mest effektive idèen. Han hadde alt utstyret på hengeren, pluss alle musklene som skal til for å få utstyret inn i hallen og stand'en, så om han skulle kjøre tilbake etter banneret ville vi bli forsinket med mange timer når det gjalt å få standen klar til lørdag morgen.. Dermed ble det til at jentene kjørte tilbake etter banneret, mens Jarle suste videre mot Lillestrøm.
Jeg syns vi endte opp med en riktig fin stand:

                                                   Tenk om vi ikke hadde hatt banneret!!

                                 De snille, snille hjelperne: Bente (i front), Anita La og Anita Lo!

Hundene hadde sitt eget hjørne hvor de kunne slappe av mellom slagene:

Til tross for Aylas langt fremskredne løpetid, oppførte de seg veldig fint så lenge vi var på messa, heldigvis! Som nevnt tidligere, fikk vi besøk av Bente og Frode begge dagene og de hadde selvfølgelig med sin skjønne Zico! Han er nå en kjekkas på 7 måneder og oppførte seg superbra hele helgen!!

                                                         Zico (Horslev's Alfred)

Det var fire ØP'ere påmeldt til utstillingen: Jonas, Janka, Jenny og Jazza. Hadde håpt på noen flere, men Norge er visst et avskrekkende land å reise til...... Dommeren var finsk og jeg husker ikke navnet hans... Han var veldig nøye på alle hundene han dømte og man måtte løpe og løpe... Dette var ikke noe jeg så frem til, med feber og det hele, så jeg krysset fingrene for at han endret taktikk med oss... Det gjorde han ikke... Jonas var førstemann i ringen og ble grundig undersøkt. Til og med jekslene ble sett på! Kroppen likeså, faktisk til det punkt at Jonas begynte å trekke seg og det har han ikke gjort på lenge! Men det gikk fint og løpingen begynte. Dommeren hadde flere turer bort for å sjekke pels, uttrykk og slikt, men det endte med full pott! Han sammenlignet våre hunder med dem han hadde dømt tidligere i Finland og det viser seg at våre er ganske forskjellige fra dem. "Men de er sikkert døde nå!" sa han.... Det stemmer nesten, Golden Legend er fortsatt i live, så vidt jeg vet, men han er 15 år gammel...
Jazza var nestemann og hun gikk for det norske Cert'et!! Også hun reagerte på dommeren og Anki valgte å vise tennene på henne. Dommeren kunne sjekke resten uten protester og jeg syns hun gjorde det bra i ringen. Stor var derfor forbauselsen da dommeren sendte henne ut med en slett rød! Dårlig gjort!!
Jenny og Janka var så inne i Championklassen og det gikk bra for oss begge! Janka var som vanlig litt betuttet, men Anita var proffere enn noengang og viste Janka på en veldig fin måte! Jenny var mer sjarmerende enn på lenge og "eide" ringen! dermed vant hun og ble BIM i konkurransen med Jonas!! Var vi stolte, eller???

                                                       Jonas bedømmes

                                                      Jenny står så fint!

                                                      Janka måler dommeren...

                                          Jenny i fint driv!

                                                                 BIR og BIM!!

Etter utstillingen var vi med i raseparaden og det er alltid gøy! Ikke det at vi gjør så mye, men vi får i allefall vist frem alle hundene våre! Lexie gikk løs i år. Hun er jo i lykkelige omstendigheter, så vi kunne jo ikke belemre henne med et bånd! Hun oppførte seg selvfølgelig som den dronningen hun er og flere sperret øynene opp da de så en løs hund midt i folkevrimmelen!
På søndagen var det Trojas tur i ringen og i timen vi sto og ventet på hennes tur, ble vi mer og mer nedstemte... Dommeren var finsk, Elena Tan Hiertalahti (eller noe sånt) og var kjempestreng!!! Hun sendte flotte hunder ut med blått og gult og det virket helt håpløst!! Anita Lo fryktet etterhvert at det ikke fantes en farge for den bedømmelsen hun kom til å få.... Men det er mer i Troja enn hva vi tror!! Hun fikk en fin blå sløyfe og beviste dermed at hun er bedre enn mange av de andre som røk ut med gult!

Alt i alt hadde vi nok en vellykket helg på Dogs4All, takket være alle andre enn meg! Jeg har ikke vært så elendig på lenge og slet med både motivasjon og humør... Feberen lurte rundt hjørnet hele tiden og den minste anstrengelse opplevde jeg som en bestigning av Everest... Jeg kan bare bøye meg i støvet for humøret og gåpåviljen til mine medreisende!! Tusen takk for at dere finnes!!!!
Vi pakket og reiste ganske tidlig på søndagen, både på grunn av dødvekten (meg..) og været: Snøfokk og VIND!! Det ble en anstrengende tur for Jarle, med null sikt og irriterende snorking fra meg.... Stakkars mann! Men vi kom trygt hjem, til hverdagen og en stue som holdt 9 grader!!! 9 GRADER!!! UGH!!!

Jonas kunne nå konsentrere seg om løpetiden til Ayla igjen og hun gjør det på ingen måte vanskelig for ham..... Det er ikke lett å være Duttebass i disse dager.....

                                                 "Det er ingen som forstår meg.........................." 

Buret i stua brukes så godt som hele tiden og en av dem må alltid være i bånd på tur. Vi begynner å bli så vant dette nå, så den dagen det blir normalt igjen, så vil vel det føles rart..

Jeg kontaktet dyrlegen angående ultralyd på Lexie, men det anbefalte han ikke! Lexie er som en nerveklump der og stresset i forbindelse med ultralyden kunne, på et så tidlig tidspunkt, gjøre at hun aborterer!! Det blir derfor ikke snakk om ultralyd på lenge!!! Her skal vi bare pusle rundt henne og passe på at hun er lykkelig og håpe på at det bærer frukter! Selvfølgelig kunne jeg ønsket meg en sikker beskjed om der er valper eller ikke, men om det innebærer bare en LITEN risiko, så foretrekker jeg lykkelig uvitenhet!
Lexie viser alle tegn på tidlig svangerskap. Hun er ekstremt kosete, veldig var for bråk og veldig interessert i mat. Jeg mener også at puppene hennes har begynt å endre seg, så jeg krysser fingrene og ser ammetåken i det fjerne!!

Halleluja!!!! Og ikke.................

Vi hadde en kjempefin tur med hundeklubben i går! Jarle tok med Jenny og Lexie på en annen tur, mens jeg tok villbissen Ayla og hormonvraket Jonas med på klubbturen. Dette for at Lexie og Jenny skulle få litt fred og for at Jonas og Ayla skulle få ut litt futt.
Det var faktisk ny rekord på klubbturen i går!! 18 hunder!! Fire Salukis: Ozzy, Zarik, Knud og Lydia. En Cairn: Lilo. En Cairnblanding: Tjorven. En Aussie: Vala. En Schäfer jeg ikke vet navnet på. To Rottis blandinger: Kompis og Maja. To Staff'er: Cæsar og Daisy (?) En Flat. To Greyhounds: Ciara og Peder. En Whippet jeg heller ikke husker navnet på... Og så Ayla og Jonas! Jonas så ut til å elske et par timer uten Jenny i nærheten og var litt overalt! Han herjet rundt og var bare SÅ lykkelig! Ayla fikk en frier!! Forrige uke fant Knud ut at Jenny luktet godt.. Ifølge eieren, hadde ikke Knud noen hjerne, så han kunne man ikke regne med... I løpet av turen forrige uke, så det ut som om Knud plutselig fikk et par hjerneceller og det gikk opp et lite lys for ham! Denne søndagen var ikke Jenny med, men Knud fant ut at Ayla luktet nesten like godt! (Ser ut som om de to hjernecellene plasserte seg ikke i hjernen, for å si det slik...) Ayla ble litt satt ut av denne veldige oppmerksomheten og syns først det var gøy, så litt skummelt men så ble det gøy igjen. Knud er vel den minst skremmende Salukien i hele Norge, egentlig....
Da vi kom hjem og hele familien var samlet igjen, var Jonas roligere enn på lenge! O-lykke! Jeg var spent på om dette ville vare!
I dag kunne faktisk både Jenny og Jonas gå løse på turen!!! Til å begynne med, var jeg himla skeptisk! Det kunne jo være at de lurte meg!! I mørket og alt! Jeg var veldig aktiv med lommelykta! Men, gang på gang viste det seg at Jenny og Jonas var på hver sin plass i skogen og absolutt ikke opptatt av hverandre! Jippi-jippi-jippi!!! Turen gikk fint, uten amorøse utskeielser. Å så godt å endelig kunne slappe av igjen!! Inne er de heller ikke spesielt opptatt av hverandre, men vi skal jo ikke sløve helt bort, heller.
Jonas lekte faktisk med Ayla i dag! I sofaen. Og Ayla syns det var så gøy! Hun hoppet rundt og var så... kokett??? Hvaslags lek var det egentlig????? Jeg ble VELDIG mistenksom og måtte fram med papiret.... Joda: Ayla har fått sin første løpetid............................. Jiiiiipiiii.................................... Å SUKK!!! På 'an igjen..... Raskt regnet vil vi denne høsten ha hatt 7 uker sammenhengende løpetid....... 7 UKER!!!!!

Jeg bare sier det: Er det rart at jeg blir grå og Jarle snart vokser gjennom håret???!!!!
Men litt stolte er vi jo også! Vår lille Snupseplupse er snart voksen!! Så skjønn!