Og da vi ikke trodde det kunne bli verre......

Nå har jeg vært forferdelig treg her!!!!!!!!!!! Fy meg! Jeg må jo ta for meg hele uka..... Jaja, her kommer det kronologisk:
På tirsdag hadde vi komper til middag og jeg hadde avtalt tur med Anita... Vi bestemte oss for å gå på Møvig, så jeg så ikke helt svart på det. Komper har nemlig en tendens til å gjøre man kjempetung med bly i armer og bein, så aller helst burde man bare holde seg i ro etter en slik middag. Men nei, det går ikke an! Jeg tok med Jonas og lot de andre hormonene være igjen hjemme hos Jarle. Jonas trengte en pause og hvem er vel bedre enn Troja da?! På turen møtte vi en liten Dverg Schnauzer, en Engelsk Setter og en blanding. Setteren tilhørte forresten Lise. Hun var veldig aktiv i Hundeklubben før. Hun tok følge et stykke og vi fikk oppdatert oss og kjasa en haug! Koselig med sånne turer, altså!
På onsdag sendte Jarle melding: "Skal vi noe i ettermiddag?" NEI!!!!! PLEASE!!!! var min første reaksjon. Så kjedelig man blir i en hektisk hverdag.... Han ringte senere og gjentok spørsmålet på denne måten: "Har du lyst til å finne på noe i ettermiddag?" NEI!!!!! PLEASE!!!! tenkte jeg, men svarte: "Hva da?" Han spurte om vi skulle reise til Dal og ha med pølser og brenne bål og kose oss i sola!!! Så deilig!!!! Det ville jeg med en gang! Vi kjørte avsted sånn nesten rett etter jobb og ankom Dal like etter. Men hvor var sola???? Joda, den var laaangt oppe på toppene rundt oss... Det heter ikke "Dal" for ingenting.... Men, lot vi oss skremme? Neida! Vi kravlet oss et stykke opp i dalsiden og fant en kjempefin camp med utsikt og alt! På bar mark!!! Her hadde sola smeltet snøen, så vi kunne sitte i løvet og brenne bålet på en stein! Jarle tok bilder som jeg håper å få satt inn snart. :-) Kjempekoselig hadde vi det!
Etter maten tok vi en tur til stranda for å se at alt sto bra til der. Det gjorde det og det lå is i sjøbua!! Isen lå en halv meter over vannet, men jeg måtte jo teste den! Også dette finnes det bilder av, som kommer snart...
Ettersom denne uka har gått, har Jonas skiftet fokus... Han har nå glemt Lexie og konsentrerer seg fullt om Jenny... Hun er mer enn villig, så vi kan ikke ta øynene av dem! Den forsiktigheten han utviste overfor Lexie, er også helt borte nå. På Jenny er det tydeligvis fritt fram... Utrolig slitsomt for oss! Moralens voktere som vi er.... (Helt motsatt av forrige helgs hallikvirksomhet...)
på torsdag måtte jeg derfor ha Jonas i bånd da vi skulle på tur... Ikke skulle den lille flyfilla klare å lokke ham ut på grønne enger, nei! Jeg tok på trugene og skulle gå trugestien. Den lange runden, tenkte jeg. ALT gikk galt på denne turen!!! Jeg kan ikke huske sist jeg var så sur!!! Hva var det som gikk så galt, da? Jo: Det begynte da jeg tok Jonas i bånd... "Må jeg ha det der på??? Er du sint på meg?? Hva har jeg gjort??? Snufs..." Han skulle jaffal ikke gå foran meg! Han var jo så trist! Tjuppalong, prøvde jeg, med munter stemme... Han gjorde et tappert forsøk, men så strammet båndet og han ble like trist igjen.... Jeg fortsatte med munter-stemmen min og det gikk på et vis... Så var det denne snøen da... Etter dager med plussgrader og sol, var den heller råtten. Jeg prøvde å gå på stien men om jeg bommet med bare en millimeter, sank jeg helt ned til magma'en!!! Trugen måtte trekkes opp igjen, blytung av snø! Og dette skjedde hele tiden! Jonas gikk og gråt bak meg, lydløst, men psykisk prikkende på sjelen... Og han tråkket på trugene de gangene de ikke befant seg et sted i jordens indre.... "Tjppalng!!!" med sammenbitte tenner og ingen munter-stemme... Det var jo dømt til å mislykkes... Han ble sluppet fri og løp lykkelig opp til Jenny, men jeg ødela det med å ta henne i bånd istedet. Jeg fortsatte, halvveis krypende, mens Jenny eltet i enden av båndet og Jonas mer enn gjerne ville gå sammen med henne. "Jenny, vent!" sa jeg. Alle tre ventet... "Full fart!" sa jeg til Jonas og Lexie, men Jenny så ut til å være den eneste som skjønte norsk på dette tidspunkt... Hun løp avsted, med Jonas i hælene, til -BONK- båndet var stramt. "Hva har jeg gjort???" spurte hun mens hun så himmelfallen på meg... Argh!!! Jeg snublet meg videre, litt oppreist, mest krypende og hatet hver meter!!! Det ble IKKE den lange runden og da jeg kom hjem var jeg svett, sur og kommer ikke til å gå der mer før snøen er borte!!!
Jarle er ikke hjemme denne helgen. Han skulle til Sandnes med Heimevernsungdommene og HAN TOK MED JONAS!!!!! Danse-danse-synge-nynne! Her er fred i heimen!!!! Enn så lenge... De er hjemme igjen i morra, men det vil jeg ikke tenke på nå! De koser seg der oppe og jeg koser meg her nede, det er det viktigste!
I dag har vi vært på tur med Anita og Troja. Jeg skulle bare handle litt først. Jeg låner Loppa og skulle bare et par ærend. Det endte med at jeg kjørte til Sørlandssenteret, brukte masse penger og masse tid! Loppa var nesten dobbelt så tung da jeg endelig stoppet hos Anita... Vi skulle gå til Askedalsheia. Omsider! Alle de gangene Anita har spurt meg tidligere, har jeg ikke kunnet, men denne gang skulle vi! Igjen opplevde vi masse råtten snø... Stien var der, men slett ikke sikker så vi vinglet ivei. Mye gøyere å vingle når man er to! Lexie skulle egentlig gå i bånd, men det viste seg å være vanskelig så lenge jeg var like stødig som en med alvorlig MS...... Hun fikk derfor gå løs og det gikk greit. Jeg tenkte på henne og Troja og deres ville løping, derfor tenkte jeg det var bedre hun gikk i bånd. Men, da de prøvde å rase avsted, sa det bare FOMP og de lå i til halsen i snø... Nei det gadd de ikke, så turen foregikk rolig og fin!

Juhu! Vi skal på tur!!!

Litt vinglete her....

Ups...

Jeg prøvde å filme Anitas vingling, men endte opp på fua sjøl...

Blir så sliten!!!

JUHUU!!! BAR MARK!!!

MIN bar mark!!!

Vi krabbet oss helt til toppen og det var en nydelig utsikt!! Anita har tatt alle bildene og sendt dem til meg! TUSEN TAKK, Anita!!!

Toppen, at last!

Og en velfortjent rast!

Koser litt med Tite Sentene...

Se her: http://s893.photobucket.com/albums/ac134/Mammasin/?action=view¤t=MOV00016.flv

Nå har roen senket seg, Thomas og jeg har spist hummer og jeg ser fram til en rolig kveld med grinefilm!
Når det gjelder Lexie, så har jeg ikke oppdaget noe utenom det vanlige enda.. Hun er jo bare ei uke på vei, tilsvarende en måned for oss, så det er nok for tidlig å se etter tegn enda. Men jeg prater med de små hver dag og forbereder dem på hvem de møter når de endelig ser dagens lys! Viktig! Tite Senta (Lexie) er nå Tite Sentene og magen blir kost med mange ganger om dagen! Gleder meg bare litt.... Kjempemasse!!!!!!!

Og hverdagen ramler i hodet på oss igjen...

Nå har vi gått og ventet på løpetid i ukesvis, sukket over at den ALDRI kommer og gått rundt i ring i ren frustrasjon.... Så kommer den endelig og vi teller minutter fram mot "de viktige dagene". Og så er det vill action i et par døgn! Nå opplever vi det store antiklimakset... Ukene som skal snegle seg avsted mot synlige tegn på graviditet er bare en liten brøkdel av hverdagen her hjemme nå! Jonas var som sagt veldig glad for å se Lexie igjen og måtte ta igjen ALT det tapte med en gang! Dette vil jo ikke Lexie ha noe av og knurrer bare han ser på henne. Hun knurrer både på inn- og utpust, så det er en evigvarende bakgrunnslyd.. Jonas gjennomlever løpetidens maksimale helvete og er frustrert! Han piper på inn- og utpust.... Og selv om pipingen er sår og lav, er den likevel en gjennomtrengende bakgrunnslyd, blandet med Lexies knurring... Og så skjelver han. Og vil ikke spise.... Klapper vi ham, har vi han på fanget før vi får sukk for oss! En hastig klem rekker han før han må ned til Lexie for å se om hun er i bedre humør... Han befinner seg derfor 5 cm bak Lexie til enhver tid. Hva så med Jenny da? Henne bryr han seg overhode ikke om, enda hun er mer enn villig til å flørte. Stakkars Jenny!
I dag var vi på tur i Berthes. For de som ikke kjenner plassen, så er det en Campingplass om sommeren og et yndet hundeluftested om vinteren. Nå er det båndtvang hele året der, men ingen av de som pleier å gå der kan lese, så hundene løper fritt. Jeg må, med skam i røsten, innrømme at vi har vært der veldig lite på grunn av våre tre villbasser. De er ikke alltid like flinke til å møte andre hunder på en rolig og fattet måte, så vi har foretrukket steder med færre hunder eller med hunder de kjenner. Men i nøden spiser Fanden..... ett eller annet, husker ikke uttrykket, så i dag ville jeg sjekke ut mitt barndoms hundested! Egentlig hadde jeg jo bare to hunder å holde styr på, for Jonas henger fast i Lexie med en usynlig tråd...
Når jeg er forberedt på å få bevist hvorfor vi unngår visse plasser med Bissene våre, så motbeviser de meg hver gang! Traff vi folk, kom de snilt bort og stilte seg i kanten av stien. Folkene passerte mens hundene satt som englebarn og jeg fikk skryt for hvor flinke de er! De hundene vi traff, var snille og helt topp i Bissenes øyne, så også her høstet vi skryt! Turen ble derfor kjempefin og de fikk lest en ny avis og møtt noen nye venner! Jeg er selvfølgelig dødsstolt av dem! :-)
Etterpå var vi på besøk hos mamma og pappa. Pappa fikk det for seg at han ville ut en tur og jeg ble med bare for å passe på at han kom seg greit hjem igjen. Bissene ble selvfølgelig også med. Jenny og Jonas fikk båndet på, for det er ganske traffikert rundt om på Lund og dårlig brøyta fortau. Lexie fikk gå løs fordi hun er så eksemplarisk! Å gå med Jenny og Jonas i bånd, er som å gå med to åler!!! Jonas ville fram til Lexie og dro som bare det, Jenny vimset som en besatt hit og dit! ARGH!!! Merker at vi ikke har dem i bånd så ofte... Til slutt slapp jeg Jonas. Han diltet jo bare etter Lexie likevel. Jenny vimset videre, hit, dit, bak, foran, opp på snøfonna, ned igjen...... Og hver gang tok hun ei runde rundt meg. Det var jo et ork!!! Jeg slapp henne også til slutt og vi ble endelig en ryddig gjeng og jeg kunne konsentrere meg om pappa og gåstolen.... På Lund er det mange folk, både gående, syklende og med barnevogn. Det var først da vi var hjemme hos mamma og de at det gikk opp for meg hvor flinke hundene egentlig hadde vært! Alt av hva vi hadde møtt av rare folk (i hundenes øyne, trodde jeg) hadde de passert uten en lyd og uten å ta notis av!! Herremiti, for noen Bisser, altså!!!
Nå er vi hjemme igjen, etter flere timer på farten. Hundene har fått mat og Jonas ble matet. Lexie har lagt seg og Jonas er dyttet vekk, så nå ser det sannelig ut til at vi kan får litt ro i heimen!! Kan det bli bedre?? Og nå er det bare 14 dager igjen til vi er løpetidsfrie!!!!! 14 dager...... Det er lenge det................... Suuuuuukk!

Hjemme igjen!!!

Så er vi hjemme fra det store utland igjen. I rekordfart! Vi reiste med ettermiddagsbåten fra Kristiansand og kjørte til tyskegrensen hvor vi overnattet på ei kro. Etter litt handling på et par butikker, begynte ferden mot Glen. Vi trodde på forhånd at turen ville ta ca 13 timer fra Hirtshals, men det viste seg at GPS'en mente noe annet. Turen ville ta ca 9 timer alt i alt og det så vi lyst på!!! På grunn av skiboksen kunne vi ikke kjøre så fort vi ville, men vi holdt da en marsjfart på 110 km/t i snitt. Veiarbeide og flere soner med 80 km/t irriterte oss noe veldig, men vi slapp i det minste kø! På radioen meldte de om køer på opptil 6 kilometer enkelte steder, men vi klarte å unngå samtlige. Ikke det at turen ikke var lang! Bevares, den varte og rakk og vi var rimelig lei av bilen da vi endelig svingte inn utenfor hotellet.
Jeg ville hilse på Glen så fort som mulig. Lexie har ikke hatt det beste humøret i denne løpetiden og jeg var kjempespent på om hun kom til å like Glen. Hun gjorde det, men ikke godt nok.... Etter litt flørting prøvde Glen å avansere, men der sa Lexie stopp! Etter det var hun skikkelig bitchy og Glen ble fryktelig frustrert... Vi måtte bare avbryte og håpe at morgendagen ville bli bedre. Femke, som eier Glen, ville snakke med dyrlegen sin så vi kunne ha det i bakhånd hvis alt gikk galt...
Problemet vårt var nemlig det at vi hadde fått beskjed om at Jenny var syk igjen.... Thomas var litt redd for ansvaret og redd for at Jenny bare skulle bli verre og verre. Dermed ville vi hjem igjen så fort som mulig og kunne ikke drøye det for lenge ut på lørdagen.... Ville Lexie endre innstilling???
Etter en god natts søvn på hotellet var hun i bedre humør og møtet med Glen var helt annerledes nå!!! Lexie flørtet og diltet etter Glen hvor enn han gikk! Problemet nå var bare at Glen så altfor godt husket det monsteret han hadde hatt besøk av dagen før... Flørten avanserte men nådde ikke helt målet. Det var tydelig at Lexie ville, men Glen turde ikke å gå hele veien. Så nærme var de:

Flørting

O-lala!

Offisielt forlova!

Fine Glen!!!

Vi endte med å gå til dyrlegen. Hadde vi hatt tid til å la dem møtes til og fra utover dagen, hadde de fått det til til slutt, det er jeg overbevist om! Hos dyrlegen leverte Glen rikelig mengde av god kvalitet, så nå er det bare å vente på resultatet! Det vil nok gå bortimot 5 uker før jeg kan se sikre tegn, så det er bare å smøre seg med tålmodighet! Suuuukk! For det har man så mye av............................................................

Hjemturen startet og GPS'en kunne fortelle at vi hadde mulighet for å rekke kveldsferja!!!! JUHUU!!! Vi kjørte på så fort skiboksen kunne tåle!

På vei ned hadde jeg lagt merke til utrolig mange rådyr på jordene rundtom. Midt på dagen! Nå begynte jeg å telle.. Her i Norge ser man aldri rådyr midt på dagen, men i Tyskland er det annerledes: 143 stk!!!! WOW! I Danmark så vi 40, så alt i alt 183 stk! Og selvfølgelig kikket jeg på høyspentmastene.... Kjedelige i Tyskland, gitt!!! Men, det er vel sånn "ordnung muss sein"... De var alle like og grå... Unntatt denne:

Malt i rosa!!! I Tyskland!!! Hva skjer?????

Her er den tøffeste vi så i Danmark:

En liten Devils fork! De finnes større, men da utenfor København!

Utrolig sær interesse jeg har......

Vi rakk kveldsferja!!!! Vi var hjemme bortimot kl 01:00 i natt, så i dag føler vi det begge som om vi har hangover.... Jonas syns det var herlig å få Lexie hjem, Lexie er ikke helt enig.. Hun er like sur på stakkars Duttebassen, så han har begynt å grine... Lavt, men GJENNOMTRENGENDE!!! Og sårt... Daaaaakkar! Jenny er frisk igjen, kortisonen er magisk i så måte! Hun er også høyløpsk nå og leker Girlpower med Lexie i hagen, til Jonas' store fortvilelse... Han må være inne og får bare gå ut alene. Feigt!

Snart på langtur.....

Uff.... Her blir ikke sagt mye for tiden... Men, det er fordi jeg er reisesyk så det holder!!! Nå er alt klar til langtur og vi reiser i morra! Som vanlig syns jeg ikke noe er på plass, men tiden stopper ikke fordi om jeg henger etter...
For det første er Lexie fremdeles kniggsur på Jonas.. Det er IKKE vanlig! Hun syns jo at han blir bare søtere og søtere jo lenger løpetiden varer, men ikke denne gang! Er hun frigid????? Jepp, helt sikkert noe sånt på gang.... Hun er jaffal hoven nok baki der! Huff og huff! Men flørting? Nei se det vil hun ikke være med på! ARGH!
Jenny har også fått løpetid og Thomas tok ikke den nyheten med glede... Han skal jo være hundepasser fra torsdag til søndag og hadde slett ikke lyst til å passe to hormoner! Jeg kunne berolige ham med at Jenny enda er så tidlig i løpetiden, så han trengte ikke passe så på. Nå er jeg ikke helt sikker lenger... Jenny syns nemlig at Jonas er en grepa kar av dimensjoner! Hun er mer enn gjerne med på en flørt, så jeg lurer på om hun har speedet opp sin løpetid mens Lexie har tonet ned sin... ARGH igjen!!! Nei, vi må bare komme oss avgårde slik at vi er fortere hjemme igjen! Jeg skal være så glad når jeg kan legge meg i min egen seng på søndag!
I dag fikk jeg tak i tablettene Lexie skal ha i Danmark før vi kan ta henne inn i Norge igjen. Papirene som skal undertegnes ligger klar i Beauty-bag'en hennes, sammen med passet. Jeg har da fikset litt! Bilen er klar til å fylles med diverse dyner og puter og alskens overlevelsesutstyr, i tilfelle en ny snøstorm. Vi kan nok overleve, innesnødd i bilen, i et par måneder. Mye lagret å ta av......... Knegg! Tita kommer til å ligge som prinsessa på erten baki der!
I dag var jeg ute på trugene igjen. Må jo holde stien vedlike! I dag fant jeg ut at jeg skulle gå hele runden, ikke bare den lille jeg gikk tidligere i uka. Hundene trengte en litt lengre tur, så avsted bar det. Det gikk faktisk an å se hvor stien hadde gått en gang i tiden. Det var et lite søkk i alt det hvite. Fint! Der kunne jeg gå! Liksom!! Søkket var ca 5 cm bredt og prøv å gå på truger i noe så smalt!!! Ikke har jeg steglengde nok til å sette den ene trugen foran den andre heller, så jeg måtte trø på kanten og løfte det andre beinet mens det første skled ned i søkket! Etter ca tre minutter hadde jeg krampe i leggene! Men, staheten min, ikke sant? Jeg kjempet meg videre og runden har aldri vært så lang! På sommerføre tar det 40 minutter å gå den, så det er ikke så langt, men greit nok som en nødløsning. I dag føltes den som et ukesoppdrag og jeg var helt gåen da jeg kom hjem! Stolt etter to timers kaving i elementene! Trodde jeg... Jeg hadde brukt bare en time på runden!!!! Er det mulig?? Så mye slit og svetting for en skarve time??? Så fort jeg hadde gått!!! All right!!! Jeg måtte bare briske meg over min egen fart altså! Slik blir det når man er alene hjemme og ikke kan skryte til noen andre enn hundene.... De var bare måtelig imponert.... Dumme Bissene, de må jo skjønne at jeg gjorde en bragd! I en fart! Juhu!
Nå sitter jeg og tenker på at jeg burde pakke ned litt tøy til turen. Og gjøre klar maten til hundene så Thomas slipper å skjønne vårt innviklede system.... Ikke så vanskelig egentlig. Jenny og Lexie får 100g om morraen og 100g om kvelden, Jonas får litt mer for han har forbrenning. Om kvelden får de litt leverpostei i maten på grunn av god smak og litt varmt vann i. Godt med et varmt måltid i løpet av dagen! Men, Thomas foretrekker oppveide, ferdige porsjoner... Ikke snakker han til dem heller... Jeg gjør det, hele tiden. Forteller at Tita får mat, og Svima og til slutt blander jeg til Duttebassen. De følger spent med og venter på gourmetmåltidet. Tita er så sulten at hun ikke kan holde hodet opp engang og ligger paddeflat på golvet, Svima har så vidt krefter igjen og kan klare å sitte, Duttebassen står og passer på å fange det som muligens kan finne på å dette på golvet. Så får de endelig maten, i riktig rekkefølge: Lexie først, Jenny og Jonas samtidig. Endelig kan de spise i ro og fred!
Nei, jeg må pakke!!!! Sukk.... Litt reisesyk nå ja.....

Ny trugetur igjen.

I dag bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk på stien "min" inne i skogen her. Jeg er alvorlig lei Rossevannsveien, så trugene kom på og jeg startet friskt! Etter noen meter var jeg ikke fullt så frisk, men staheten seiret over kondisen!! (Som nå for tiden er like sterk som viljestyrken................. Ugh...) Snøen skulle liksom være kram, men likevel sank jeg i nesten til knærne!! (Kan det være tyngden???) Takk igjen, Anita, for trugene!!!! Ellers hadde jeg nok sunket i til halsen og dødd! Jeg kom meg inn til Linddalstjønn og gjorde ei sløyfe tilbake og gledet meg villt til jeg kunne gå et stykke i mine egne spor!!! Men, man lager ikke sti med å gå i egne spor! Dermed måtte jeg passe på å tråkke mellom sporene, så hjemturen ble like tung som bortturen.. (Heter det det??) Jeg var SVETT da jeg kom hjem, men en sti er laget!!! Ikke ferdig, men halvt påbegynt... osv.! Stolt!! :-)
Nå har Jenny også fått løpetid så vi har noen masete uker foran oss. Regner med at det begynner på mandag og varer til midten av mars.... Griiiiin! Aner dere hvor heldige dere er, dere som bare har alenehund????? Men ville jeg byttet bort Duttebassen? IKKE PÅ VILKÅR!!!!! Jeg tar de nye rynkene, frynsete nervene og det grå håret på strak arm!!!!
I dag lette jeg litt på nettet etter et sitat som kunne passe på meg. Et av innfallene jeg kan få på en søndag... Lette selvfølgelig etter hundesitater og fant bare ett som jeg likte... Av Hitler, av alle.... Kan man bruke det når man er så imot opphavsmannen??? Slik lyder det: "Jo mer jeg lærer om menneskeheten, jo mer foretrekker jeg hunder!" Jeg tror ikke det blir "mitt" sitat..... Men, jeg fant denne historien og den stiller jeg meg bak 100%!!!

En mann og hans hund

En mann og hunden hans kom gående langs en vei. Mannen gikk og beundret omgivelsene da det plutselig gikk opp for ham at han hadde dødd natten før.
Han husket klart og tydelig at hunden som gikk ved hans side hadde dødd for flere år siden. Han begynte å fundere på hvor veien ville føre dem.
Etter en stund kom de til en høy hvit steinvegg som gikk langs den ene siden av veien. Veggen var laget av den fineste marmor. På toppen av en lang åsrygg var veggen brutt med en høy portal som glødet i sollyset. Mannen gikk av veien, og opp en brolagt sti som førte til buegangen. Der var det en port av perlemor, og innenfor kunne han skimte en sti som ledet til en ny port av ren gull.
Mannen og hunden gikk mot porten, og da han kom nærmere så han at ved den ene siden av porten satt det en mann ved et lite bord.

Da han kom nær nok sa han: "Unnskyld meg min herre, men hvor er vi?"
"Dette er Himmelen, " fikk han fikk til svar.
"Utrolig! Du skulle vel ikke ha litt vann å avse?" spurte mannen som kjente seg litt tørst.
"Selvfølgelig min gode mann, kom bare inn så skal jeg få servert deg litt isvann."
Mannen ved porten gjorde en håndbevegelse og porten begynte å åpne seg. Mannen som hadde gått den lange veien pekte på hunden sin og sa: "Kan min venn også komme inn?"
"Beklager, men vi slipper ikke inn kjæledyr", var svaret han fikk.

Mannen tenkte seg om et lite øyeblikk, snudde, og gikk tilbake til veien. Han fortsatte på den veien han hadde gått på sammen med sin hund. De gikk en lang stund og kom til slutt til en annen åsrygg. En skitten sølete vei førte opp til en åpen gårdsgrind som så ut som den aldri hadde vært lukket. Det var ikke noe gjerde der heller, og bakenfor var det grønne enger. Da han nærmet seg porten så han en mann innenfor som lente seg mot et tre mens han leste en bok.
"Unnskyld meg!" ropte han til bokleseren, "har du noe vann å avse?"
"Ja selvfølgelig, det er en vannpumpe rett der borte". Han pekte over til den andre siden av den grønne engen, "kom inn!"
"Hva med min venn?" sa mannen og klappet hunden på hodet.
"Det skal stå en bolle ved pumpen", svarte bokleseren.
De gikk gjennom porten, over den store engen, og ved en gammel håndpumpe sto det en bolle. Mannen fylte bollen og ga den til hunden sin, og drakk seg selv utørst.
Da de var ferdig, gikk han og hunden tilbake til mannen som fremdeles sto ved treet og leste. "Hva kaller du denne plassen?" spurte mannen.
"Dette er Himmelen, " fikk han til svar.
"Hmm, dette er forvirrende", kommenterte mannen – "for en annen lenger nede i veien sa at det var Himmelen!"
"Å, du mener den plassen med gull, brostein og den flotte porten? Å nei, det er Helvete det!" svarte han under treet.
"Men blir du ikke sint når de misbruker navnet på den måten?" kom det fra mannen.
"Nei, jeg kan forstå at du tror det, men vi er bare glad for at de siler ut mennesker som er villige til å forlate sin beste venn for et glass vann."

Er ikke det en flott historie? Jepp!! Slikt liker man!!!

Fikk forresten svar fra Femke i går, så nå er alt klart til turen neste helg! Jarle har bestilt båt og overnatting i Danmark og Femke har reservert plass på hotell i Nederland! Yr melder om fint vær og ingen bølger!!
Helmaks altså!!!

Besøk og generell oppdatering.

I dag har vi hatt besøk fra Oslo. Bente og Frode kom for å hilse på hundene og det gikk fint, gitt!! Frode og Jonas kom veldig godt overens i allefall! Jonas satt faktisk på fanget hans en stund... Bente var omringet av Lexie og Jenny. Timene gikk fort og vi koste oss alle sammen! Gleder oss til vi sees igjen. :-)
Lexies løpetid utvikler seg, men hun er ikke helt blid på Jonas enda.. Han begynner å bli litt frustrert og syns det er så urettferdig at han ikke får lov til å snuse! Det er nok ikke så lenge til...

Jenny har sine egne problemer:

"Altså, han sitter i sofaen!!!! Han kan vel ikke det???!!!"

Jeg har lagt merke til noe rart i fugletreet en stund. Vanligvis er der et yrende liv, men innimellom er alle fuglene borte, unntatt en eller to. Disse to fuglene sitter dønn stille. Og da mener jeg som om de var utstoppet. Jeg har lurt på om rovfugl kan være årsaken og det er det!!

I går satt denne i toppen av treet: En spurvehauk!

Ikke det beste bildet... Fuglen med ryggen til og bildet tatt gjennom et SKITTENT vindu, men dog...

Dette forklarer jo fuglenes rare oppførsel og gjør det hele skikkelig spennende for oss! Spurvehauken var her i dag også og det samme skjedde; to-tre fugler satt som isstøtter og lekte usynlige til hauken lettet og forsvant.

Jazza i Sverige bor sammen med den Tyske Pinscheren Prizma som har valper!

Alle de skjønne valpene!!!

Hun har fremdeles noen til salgs, så om du vil eie en av disse søtnosene eller kjenner noen som er interessert, ta kontakt via hjemmesiden: http://www.frozzies.se/

Ellers går dagene med til å planlegge neste helgs tur til Nederland. Jeg tror alle detaljene er på plass, men det hadde hjulpet om Femke hadde svart på mailene mine og bekreftet at hun er hjemme den helgen... Hmm! Thomas skal passe Jenny og Jonas til han reiser til Hemsedal med klassen, søndag morgen. Inger sa at hun kunne passe dem den søndagen og det var flott!!! Tusen, tusen takk Inger! Kanskje får hun overtalt Anita og Janka til å holde henne med selskap også. Uansett så kan vi slappe av og vite at hundene er i de beste hender mens vi er borte og det føles godt!

PR og kroppslig velvære...

Jammenmeg har vi ikke vært i pressen igjen!!! Denne gang i Hund og Fritid:

Tosiders reportasje og greier!!! Ska' sei! Finnes også på nett: hundogfritid.no

Og så ble vi jo ikke så lite stolte da vi fikk Hundesport i posten i dag:

På side70, nederst til høyre:

DUTTEBASSEN!!!!!!!

ÅÅÅÅÅ, så skjønn han er!!!! Og så gøy med bilde i Hundesport!!!

Og når vi først er i gang med å skryte:

ANITA Å MÆ VANT KUNNSKAPSKONKURRANSEN TIL NKK AVD. AGDER!!!!

Vandrepokalen er derfor for evig og alltid i Hundeklubbens eie og det er vi kry av!!!

Så til det mer dagligdagse! Da vi var ute med Lexie i dag, sjekket vi (som vanlig) om det var blod når hun tisset. Veldig greit å se på den hvite snøen. Trodde vi. Men her var ikke blod!!!! Himmalaya!!! Var det falsk alarm??? Skrekkslagen sjekket jeg i full fart!!!! Joda, hun blør! Bare ikke når hun tisser....

Vi har vært hos hundemassør med Lexie i dag. Hun har jo vært litt stiv etter å ha maset rundt i snøen og jeg gjorde det ikke bedre da jeg smørte labbene inn med potesalve... Golvet ble såpeglatt og det hjalp jo ikke på Lexies stølhet... Derfor tok vi turen til Maylinn på Froland. Lexie var i overkant skeptisk til å begynne med, så vi tok likegodt en tur på vibratorgolvet. Jeg fikk lov til å være med siden jeg har hatt så vondt i ryggen og sånt. :-) I 5 minutter satt vi og kjente hvordan "vibbene" løste opp alle knutene. Så fikk vi Lexie opp på bordet og massasjen kunne begynne. Hun var litt anspent først, men etterhvert slappet hun så godt av at hun begynte å snorke!! Spesielt deilig var det rundt skuldrene og nakken. Et par punkter nederst i ryggen var ikke noe gode, men Lexie var flink og prøvde bare å drepe med blikket.. Etter litt jobbing var også disse punktene greie og Lexie snorket videre. Hun er øm i bakbeina, men ikke verre enn at Maylinn mener hun kan hjelpe henne. Dermed skal vi flere turer til Froland før Lexie møter Glenn og jeg er sikker på at hun kommer til å like dette bedre og bedre!

Jeg har, naturlig nok, skrevet mails som en gal siden i går. Alle som har ventet på den gode nyheten om løpetid, burde ha fått beskjed nå. Nå tenker jeg selvfølgelig på alle dere som forhåpentligvis skal overta et av våre hjertebarn. Men, ingen er uten feil, så hvis det sitter noen der ute og nå tenker "HAR HUN GLEMT MEG????!!!" så vær så snill å ta kontakt!!!

Ellers er alt som vanlig her. Jonas prøver å flørte, men det faller ikke i god jord. Han tar det fint foreløpig, men det er nok ikke så mange dagene før han blir en smule oppgitt... Ikke lett å være Duttebass da, gitt...