Ikke lenge igjen nå!!

Så går vi endelig inn i siste uken og fødsel kan, i teorien, skje når som helst nå! Det betyr at skulle fødselen starte, så vil valpene kunne overleve! Det er godt å tenke på!!! Selv om man prøver å ta ting med ro og virke cool og alt, så er det ikke fritt for at hønemor-genet vokser i takt med Aylas mage.... Til å begynne med tar man det ikke så nøye om Ayla er litt gal når vi er på tur og sånt, men nå mot slutten, skulle man tro man luftet et skjørt egg... "Løper hun ikke litt for fort nå??" "Hun kan jo ikke hoppe over der!!!" "Kan bjeffing sette igang fødselen, tro??" Noen ganger er man jo nervøs bare hun setter seg på do. Hva om hun har hard mage og trykker for hardt???? Bite-negler-i-frykt! Men selvfølgelig skjer det ikke noe!! Jeg må si som Jarle har påpekt noen ganger: "Hun er jo ikke syk, heller!"
Tro nå endelig ikke at Jarle er så mye roligere enn meg, for det er helt feil! Jeg har fått streng beskjed om at fra og med denne helgen, så skal mobilen ligge i bh'en min HELE tiden, i tilfelle han trenger å få tak i meg! Puster Ayla på en uvanlig måte, så må jeg slippe det jeg har i hendene og komme hjem pronto!!! Jarle er nemlig hjemme for tiden, i påvente av ny jobb, mens jeg (som helst ville vært hjemme) må på jobb...
Når som helst nå kan altså fødselen starte, men vi får mest sannsynlig en pekepinn på at noe er på gang en god stund før det faktisk skjer. Man kan måle temperaturen til Ayla. Den vil falle med en grad eller to ca et døgn før fødselen starter. Når temperaturen er normal igjen, vil valpene komme i løpet av bare noen timer. Jeg har aldri målt tempen på hundene våre når de skal ha valper.... Hvorfor jeg ikke har gjort det, er nok mest det at jeg ikke vil plage dem unødig. (Bestemorgenet...)
Andre tegn på at noe er på gang, er at hun ikke vil spise. Ayla har en veldig god matlyst foreløpig, så om hun ikke vil spise en dag, så kan jeg garantere at dette er et tegn som vil få pulsen min til å stige! Hun kan også begynne å grave på liggeplassen sin. Det gjorde hun i natt, så nå er teppet i sofaen helt ussete.... Begynner hun å pese, stresse og grave, da er det et tegn på at noe er i gjære! Det er et type "ring til mammasin NÅ!"-tegn. Denne stressingen kan pågå en lang stund. Noen hunder stresser ikke i det hele tatt, men fotfølger deg og ser på deg med et litt skremt blikk. De kan også skjelve, som om de fryser.
Siden magen til Ayla ikke ser ut til å vokse like fort som før, tipper jeg at antallet valper ikke gir oss en ny Norgesrekord og derfor tror jeg det er noen dager igjen før noe skjer. Heldigvis er det fridag til onsdag, så fra tirsdag ettermiddag og til torsdags morgen, vil jeg følge Ayla med argusøyne! Terminen er jo ikke før til lørdag, men alt kan jo skje... Så er det to dager på jobb, som sikkert blir de lengste i manns minne, før det endelig er helg og vi kan regne med at noe skjer okke som!
Valpene er nå fiks ferdige der inne i magen og skal bare vokse denne siste uken. Nå, i begynnelsen av uken, veier de ca halvparten av normal fødselsvekt, så vi ønsker jo at de skal være der litt lengre og bli litt større. I løpet av uken vil de altså doble vekten sin og det er ikke verst.

 8 uker

 

Ikke kjempetykk, egentlig... 

Ellers deltar jeg på Figurantkurs denne helgen. Etter endt kurs vil jeg være godkjent figurant på Funksjonsanalyse og Karaktertest for hunder. Det er skikkelig spennende og man får gå testrunde med hundene!! Jenny gikk gjennom Karaktertesten og gjorde en finfin jobb! Hun var veldig fattet og aldeles ikke så skyhøy som jeg hadde sett for meg. Hun løste oppgavene på en rolig og grei måte og viste ingen tegn på aggressivitet. Vi tok ikke noe skudd på slutten og det var i grunnen like greit. Jeg vet jo at verken Jonas eller Jenny takler skudd på beste måte, så den belastningen trengte hun ikke. I begynnelsen av testen skulle jeg leke med henne, men hun var ikke så veldig interessert. Det var hun derimot på slutten av testen! Da rev og slet hun i filla og var helt Svimevill! Selvfølgelig var hun det, hun hadde jo overlevd!!
Jonas skulle bli med i Funksjonanalysen og like forbauset ble jeg over min feilbedømmelse av ham! Han gjorde en utrolig layback test!! Da kjeledressen spratt opp rett foran ham, hoppet han en halvmeter tilbake og sto bare og stirret på dressen. Jeg hadde forutsett bjeffing og kanskje et utfall, men neida, Duttebassen var kjempeflink!! Skrammelet reagerte han ikke på og heksa gadd han nesten ikke se på... Han tok fint kontakt da heksa ble avkledd og gikk rolig videre. Da spøkelsene kom, strammet han seg litt og knurret, men ingen utfall og ingen bjeffing. Han forholdt seg rolig til også disse var avkledd.
Så begynte det å regne/hagle masse og halen hans datt... Han ble så ulykkelig! Og litt skvetten... Kanskje hadde han med seg litt fra tidligere momenter likevel? Jeg visste at han ville ryke på skuddet og det gjorde han. Leken med ballen stoppet i samme øyeblikk som første skuddet og han gikk rett i kjelleren... Utrolig kjedelig!!! Det har jo ikke vært noe problem med skudd tidligere, men en dårlig opplevelse eller to, har ødelagt alt.... Med hjelp av Anita, fikk vi ham med litt halvhjertet i leken før vi gikk ned til bilen igjen.
Innen vi var ved bilen, lekte han fint med ballen igjen, så han klarte å legge skuddene bak seg i allefall. Og han er i allefall IKKE aggressiv!! Det er det beste resultat vi kan ønske! :-)
I morgen skal Lexie få prøve seg som testhund og det blir artig. Hun besto Funksjonsanalysen med glans for fem år siden, så det skal bli moro å se hvor flokkbunden hun er eller ikke er nå. Vi ser nemlig veldig godt hvor annerledes Jenny, Jonas og Ayla reagerer når de blir utsatt for noe nytt uten å ha flokken i ryggen. Lexie er jo eldst og mest selvstendig, tror vi. Hun var det før, men er hun det enda? Tiden vil vise. :-) Jeg har ingen tro på at Dronningen har forandret seg nevneverdig.

Bloggen kommer nå til å bli oppdatert hver gang jeg er taletrengt. ;-)