Vårmåneden har begynt.....

Nå skal liksom Kong Vinter begynne å slippe taket og vi går lysere tider i møte. Det sier i allefall kalenderen, men jeg syns det går litt seint altså!!!!! Sola skinner og det drypper fra takene, så det er vel lys i tunnelen... Som dere skjønner så ser jeg litt svart på tingenes tilstand for tiden...
Jeg har i lange tider nå, hatt problemer med turene med Bissene. Skogen ligger full av snø og er så og si stifri... Jeg har kavet meg en tur inn til vannet, så dit går det an å gå, men det er ikke lange svippen. En fin luftetur etter jobb og jeg kan klare å drøye den så mye som mulig når Bissene leter etter mus, men noen tur blir det ikke uansett. Når ettermiddagen kommer er Bissene fulle av liv og det er da probleme starter. Hvor kan man gå?? Jeg føler vi har testet alle muligheter og jeg er ikke mye fornøyd. :-(
På søndag kjørte vi rett og slett ut til Sørlandsparken. De fleste butikkene er jo stengt på søndagen, så vi benyttet tomme parkeringsplasser og bilfrie bakveier. Bissene likte seg og tok inn alle de nye luktene. Vi avsluttet med ei runde med tennisballer før vi kjørte hjem igjen.
På mandag ble det å gå her igjen. Jeg kavet meg helt inn til Linddalstjønn, men gadd ikke gå ett skritt lengre! På veien hjem lurte jeg på om jeg rett og slett skulle ta en bånd-tur på sykkelstiene, men så ringte Vibecke og reddet kvelden for oss alle! Vi gikk inn til Fiskåvann og der sluttet stien... Jaja, ikke den lengste turen, men Bissene storkoste seg og vi brukte god tid på turen tilbake.
I går ble det til at båndene kom på og vi skulle gå tur på sykkelstiene. Bissene er ikke vant til å gå i bånd og jeg har helt mistet evnen til å holde styr på fire bånd og Bisser som ikke kan gå rett fram..... Lexie fikk derfor gå løs, hun er jo en perfekt hund uansett. Jonas syns det er grusomt å gå i bånd, så han går som regel å sutrer ved siden av eller bak meg, så han ble festet i joggebåndet. (Strikkbånd festet rundt magen min.) Jenny har alltid dårlig tid og Ayla er gal, så de to ble koblet i hver sitt flexibånd. Ok, da var vi klare! Da vi kom ned på sykkelstien, kom en hest i friskt trav oppover. De voksne Bissene bryr seg ikke om hester, men Ayla syns dette var sinnsykt spennende! Sykkelstien var full av is og jeg hadde problemer med fotfestet, ingen av Bissene visste hvilken vei vi skulle og -vips- så hoppet Ayla over autovernet....... Fullt kaos, med andre ord.. Jonas og Ayla byttet plass, hun kunne jo ikke gå i flexi sånn som hun vimset... Jonas syns flexibånd er forferdelig.... Han går helst i slakt bånd, men det er ikke lett i flexi... Etter masse oppmuntring gikk han fremover og så sånn tålig lykkelig ut. Ayla gikk nå i joggebåndet og det er ikke så langt. Hun fikk derfor følelsen av å ligge etter de andre og det er jo uhørt!!! Hun la all sin tyngde i båndet og vi var på vei nedover på en islagt sykkelsti og broddene mine lå i bilen og jeg hadde ikke fotfeste i det hele tatt!!! Og så ringte Thomas....................... Med telefonen i ei hånd, to flexibånd i den andre, Ayla langflat i joggebåndet og Lexie langt foran, fikk jeg øye på en mann med Boxer på vei oppover!!! Lexie ble ropt inn, Jenny og Jonas fikk beskjed om å gå inn i siden, Ayla fikk øye på Boxeren og SKULLE SPISE HAM!!! (Hun er "litt" psyko i bånd....) Jeg prøvde å holde telefonen med skuldra mens jeg tok tak i Ayla, men den datt i snøen... Jeg var bare litt stressa og ga Bissene morderiske blikk, nå manglet det jo bare at hele gjengen skulle bestemme seg for å ta denne Boxeren... Men, bortsett fra Ayla (som skulle TA HAM!!!) satt de som tente lys da mannen og hunden passerte! "Du har jo bedre kontroll på dine fire enn jeg har på min ene!" sa han imponert. Han skulle bare vite hvor god kontroll jeg følte jeg hadde der og da, uten fotfeste med en gal Ayla i strikkbånd og mobilen liggende begravd i snøen................... Mannen passerte, mobilen ble gravd opp og vi kunne fortsette. Ayla dro for livet får å ta igjen de andre og jeg måtte bruke alle mine krefter på å holde henne igjen og å holde meg på beina på dette islagte underlaget. Samtalen med Thomas ble avsluttet og jeg kunne holde flexibåndene med to hender igjen. Og så ringte Jarle..... Da stoppet jeg opp og snakket ferdig før vi fortsatte. Jeg håpte turen skulle bli bedre etterhvert, men tilstanden på sykkelstiene nå for tiden er helt forferdelig!!! Full av is! Ikke slett is, men is som vitner om at folk på et tidspunkt har vasset i sørpe. Dermed var isen full av bulker og enda vanskeligere å få feste på... Tungt i utgangspunktet, men med Ayla i strikkbånd ble det verre enn verst. Da jeg kom til Voie kirke, gikk jeg inn et lite stykke i skogen og slapp alle Bissene. Der kunne de løpe litt og gå på do og sånt, tenkte jeg. Det var blitt mørkt, så jeg hadde ikke tenkt å vakle meg innover, de kunne løpe mens jeg sto og tenkte på de ømme hoftene.. Løp de, tror du? Nei, de sto og hang rundt meg og lurte hva dette var for slags påfunn. Vi kunne likegodt gå videre.. Innen jeg kom hjem hadde jeg vondt i hele kroppen. Jeg hadde sluttet å telle alle gangene jeg nesten gikk på ryggen og bakken hjem har aldri vært så lang!
Da Jarle kom hjem fant han et vrak, rød i kinnene og full av vondord om den helsikes isen!! (Ja, unnskyld uttrykket, men det var på sin plass, syns jeg!) Han kjørte rett til byen og kom hjem med Lotus-mat til meg. Bissene lå langflate og var utslitte etter en tur som var helt utenom det vanlige og jeg kjente ikke alle de ømme punktene på min miserable kropp når jeg satt helt stille, så det ble en fin kveld!

I dag skal jeg bare inn til vannet igjen! Jeg skal ha med godbiter og mens Bissene leter høyt og lavt, skal jeg nyte sola og drømme om vår og barmark!!! Jeg gleder meg!