Besøk av Zico!

I dag fikk vi besøk av Bente, Frode og bedårende Zico!! Vi har ikke sett dem siden Dogs4All på Lillestrøm i november, så nå var det sannelig på tide! Dessuten har de flyttet fra Oslo til Tønsberg og det er jo så nærme at de kan ta en dagstur, mente de...
Dagen har vel vært en av de varmeste i hele år, så da Jarle hadde ryddet og spylt terrassen fant jeg ut at vi kunne ha kaffi og kake ute i solen!! Hvor lenge har man ikke lengtet etter det?? Zico ble godt mottatt av alle Bissene. Ayla elsket ham med en gang, mens Jonas var litt tvilende... Hmm.. En gutt i hans flokk.... Hmmm! Men Zico var veldig bevisst at Jonas er en stor og sterk gutt, så det gikk helt fint. Ayla og Zico begynte å leke med en gang og ga seg ikke før Zico reiste hjem igjen! De løp og løp da vi var på tur og herjet i hagen mens vi tobeinte grillet senere. Bare se som de koste seg:

De var like raske begge to og nærmest umulig å få tatt bilde av.... De vimset ivei og ville i allefall ikke stå stille for fotografen!

 "Hmm! En gutt som leker med Ayla.... Må jeg gripe inn..?"

"Jeg kunne aldri funnet på å løpe slik i dette terrenget!"

Vi gikk tur til Utsiktspunktet og jeg håpte på noen fine bilder der oppe... Det fikk jeg ikke! Våre gale ungdommer hadde ikke ro i fua...

 Bestevennene!

Zico gikk veldig fint sammen med alle Bissene, men Jonas var litt på vakt overfor denne unge jyplingen... Dessverre ble det litt bråk oppe på Utsiktspunktet idet Jonas mente han hadde rett til å drikke opp alt vannet til Zico, mens Zico fant det best å passe på mor.. Denne misforståelsen endte med at Jonas satte Zico grundig på plass og Zico fikk faktisk en rift i øret!!! Etter å ha blødd nærmest over hele Bente, var hendelsen glemt og alle Bissene ruslet rundt og fant godbiter. Tilbake sto Bente med blod på klærne, armen og den ene hånda og vi hadde verken papir eller vann.... (Vannet drakk jo Jonas opp..) Hun prøvde, med vekslende hell, å vaske seg med et appelsinskall.... Vel hjemme fikk hun vasket seg og så ikke lenger ut som om hun hadde vært i krigen...

Været var jo så nydelig at vi faktisk kunne sitte ute og nyte årets første grillgilde!! Vi hadde pølsefest og alskens godt på tallerkenen og koste oss storveies. Jeg tror til og med at jeg har fått ei fregne eller to!!!! O-LYKKE!

Vi koser oss så sammen med Bente og Frode og tiden går så altfor fort!!! Tiden kom da de måtte komme seg på hjemvei igjen... Ayla og Zico lekte sammen til siste minutt og nå ligger hun her og sover som en stein! Hun har tydeligvis hatt en like super dag som vi har, så tusen takk for et fantastisk besøk, Bente og Frode!! Vi gleder oss til vi sees igjen om ikke så lenge!

Monstere i skogen......

Dette har vært litt av en uke! Etter den fantastiske lørdagen hos Nina og Jimmy, ramlet hverdagen i hodet på igjen... På mandag hadde både Jenny og Lexie time hos dyrlegen... Etter mye tenking frem og tilbake og opp og i mente, var beslutningen nå tatt: Jenny og Lexie skulle steriliseres! Dette har ikke vært en lett beslutning (glemt er jo seks uker med sammenhengende løpetid i vinter... SEKS UKER!!!) og vi var jo egentlig midt i planleggingen av Lexies neste kull og alt. Men, så fant vi jo disse klumpene på henne og de ble fjernet og analysert. Det viste seg at Lexie langt fra var dødssyk, men nye klumper ville komme, på grunn av hormonene hennes... Dyrlegen vår, Sigurd, er veldig imot sterilisering. VELDIG! Skulle nesten tro han måtte ofre noe personlig i prossessen, så imot er han... Men når det gjaldt Lexie, så mente han at det var det eneste rette! Jepp, timen ble bestilt pronto!!
Så er det Jenny da, vår kjæreste lille Svime! Av alle ting i denne verden, så måtte akkurat hun bli rammet av en pytons lei sykdom!! Jenny får, med ujevne mellomrom, betennelse i musklene. Sykdommen kalles autoimmun og er arvelig fra mor til valpene... Eneste medisin er kortison og hun har allerede vært syk fire ganger. Skulle hun blitt gravid, så ville hun blitt syk, igjen på grunn av hormonene, og valget vi hadde hatt da er mildt sagt dødelig: Hadde vi gitt Jenny kortison, ville valpene dødd og hadde vi ikke gitt henne kortison, ville hun dødd... Vi måtte gå mange runder med oss selv før vi innså at det ikke var noen vei utenom. Jeg har vært i kontakt med dyrleger her i Norge, i Østerrike og i Tyskland og alle sier det samme: En autoimmun lidelse er livslang og arvelig...... Grr!
For å få grupperabatt, ble derfor Jenny og Lexie sterilisert på samme dag. Lexie først, mens jeg var på tur med Anita og Troja. Da hun var våken og utenfor fare, var det Jennys tur. Jenny sov tungt da jeg kjørte hjem med Lexie og etter fire timer, alt i alt, kunne jeg hente henne igjen. Hun var mye mer groggy enn Lexie og litt ute av humør.. Best å få henne hjem! Sigurd fikk instrukser om alt han måtte poengtere på skrivet han skulle sende til Agria (forsikringsselskapet) for regningen ville ikke JEG betale, i allefall!!! 11 500,-!!!!!!!! IIK!!!

Jarle tok Ayla og Jonas med på en lang tur mens jeg var hjemme med de nyopererte. Lexie var litt slapp og sov mye, Jenny vandret.... Og vandret.... Hun var kald og følte seg SÅ uggen! Da hun i tillegg begynte å pipe sårt, løp jeg for å finne smertestillende!!! Jenny er rar, egentlig. Uansett hvor redd hun er eller hvor vondt hun har, så klarer hun alltid å spise litt! Rimadyl tyggetablett gikk ned på høykant. Hun anså det nok for en hardt tiltrengt trøstespising..
Jeg la inn ei dyne og et lammeskinn i senga hun hadde valgt, men det skulle hun i allefall ikke ha noe av!!!! Dyna var grei nok, men det ville dyret måtte jeg bare se å få fjernet!!!!! Hun kunne jo bli SPIST av det store, hvite dyret, måtte jeg jo skjønne!!! I hennes tilstand!!! Bebreidelsen sto skrevet i ansiktet hennes!Lammeskinnet ble kastet ut av stua øyeblikkelig!! Jenny fortsatte sin vandring mer eller mindre hele kvelden og litt utover natta, men på tirsdag morgen var hun mye bedre! Lexie var frisk som en fisk og måtte passes på ute, ellers løp hun galmann med pinner og etter Jonas. Hun var, etter egen mening, IKKE nyoperert i allefall!

På onsdag delte vi oss da vi skulle på tur. Jarle tok seg av de "nyopererte" og skulle ta en rolig tur i nærområdet. Jeg tok bilen med VillBissene Ayla og Jonas og endte opp ved Terjevann. Jeg planla en litt lang tur for virkelig å avfutte dem! Vi la ivei med friskt mot, helt til veien var oversvømt... Dette er ikke uvanlig akkurat her og jeg har kronglet meg forbi mang en gang. Denne gangen ville jeg derimot ta en snarvei.... Jotakk, snarvei, lissom! Det ble en forferdelig lang og våt omvei, skal jeg si deg! Og midtveis ramlet Ayla gjennom isen!!! Bissen med vannskrekk hadde bestemt seg for å gå på isen, men det var ikke så lurt, gitt. Hun gikk gjennom helt inne ved land, men valgte å kravle opp på isen istedetfor å svømme til land... Dermed sto hun på isen og måtte hoppe over en god meter med vann før hun var på landjorda igjen... Dette var så umulig, mente hun, at hun ikke hadde tenkt å prøve engang! Jeg måtte begynne å gå inn i skogen før hun likevel valgte å prøve, men da kom hun, fortere enn lynet! Ikke skulle vel hun etterlates ved vannet, vel!!
da vi omsider kom inn på den opprinnelige stien igjen, gikk resten av turen strålende! Vi skulle rundt et stort vann og hele veien var fri for snø. Deilig!!! Jonas og Ayla løp og koste seg som bare det!
Da vi var kommet rundt vannet hørte jeg et sinnsykt PLASK noen meter ved siden av meg!! "Men i heiane heller!!! Ramla Ayla på vann igjen???!!!" tenkte jeg. Jeg så ringene i vannet, men ingen Ayla..... ?? Plutselig kom hun frem fra skogen. Var det Jonas som hadde ramlet uti og sank som en stein???? Nei, han kom frem like etter Ayla..... Jeg så meg skeptisk rundt... Var det noen her som kasta kjempesteiner i vannet???? Men, nei! Jeg fant "synderen":

Mindy, vår Kromi-venninne fra Bygda, kaller dette vesenet for et Pinnemonster, mens våre byvante Bisser (kremt!) kaller det en bever..... Overalt rundt oss så vi bevis på beverens harde arbeid. Trær i alle størrelser lå strødd og vi hadde altså fått en av dem til å utløse alarmen. Veldig gøy!
En bekk renner mellom det store vannet vi hadde gått rundt og ned til et annet vann. Hele veien mellom disse vannene, hadde beveren jobbet flittig. På et tidspunkt var det så vidt jeg kom videre! Beveren hadde laget en flott demning med det resultat at jeg måtte krabbe i fjellsiden for ikke å drukne! Igjen hørte jeg et stort PLASK, men denne gang var det ikke beveren.... Vår Bisse med vannskrekk trodde hun kunne gå på vannet og hadde ramlet uti... Igjen.... Ikke bare-bare med skyhøy selvtillit....
Vi nådde omsider tilbake til der jeg hadde tatt den sykt lange omveien og nå var vi snart hjemme! Det var blitt seint på dagen og skumringen begynte. Vi gikk langs en stor bekk og nøt skogen ro. PLASK!!!! rett ved!! Var det Jonas??? Nei, han sto på bredden og så ut i vannet. Beveren igjen, altså! Ska'sei! Vi gikk videre og skulle krysse bekken. Ett bein på broa og PLASK!!!!! Rett ved siden av!!!!! Det var da ikke måte på!!! Ble jo nesten litt mo i knærne av så mange sjokk når jeg skulle nyte skogens ro!!! Nå fant Jonas ut at nok fikk være nok! Han vadet ut i Pinnemonsterets land og vekselvis hoppet og svømte rundt, men han fant ingen bevere, dessverre.

Jenny og Lexie må vente litt før vi tar turen til beverne igjen, men de er friske og fine begge to! Jonas sitt sår i hodet gror fint og vi har sluppet unna infeksjoner og slik dritt, heldigvis! han er like fin og snill som alltid! Hvilket syn Ayla har på vann, etter de to traumatiske opplevelsene, vil tiden vise når sommeren kommer og både to- og firbeinte trenger å kjøle seg ned....

I morgen får vi besøk av Zico, Bente og Frode!!! Det gleder vi oss til!! Ayla spesielt, for Zico er jo så søøøøøøøt!  :-)

Mammasin, en potensiell terrorist....

Dette har vært en av de mer innholdsrike helgene på lenge!!
Nina, Lexies oppdretter og vår kjempegode venn i Danmark, fylte 50 år 1. april og vi hadde lenge avtalt med Jimmy, mannen til Nina, at vi skulle komme på overraskelsesbesøk. Nina ville ikke feire den store dagen sin, men Jimmy klarte å overtale henne til en lunsj med de nærmeste venner og familie på lørdagen. Heldigvis!! (Hvorfor gidder man ikke feire dagen sin, forresten?? Man får jo så mange fine gaver!!! Ubegripelig!)

Vi hadde ordnet med Thomas at han skulle passe Bissene. Han fant ut at han ville reise til Dal med ei venninne (Bare LITT nysgjerrig på henne!!!) og hente Bissene allerede på fredagen. Han kom, vi fikk hilst på Heidi (kjempetrivelig jente!) og så reiste de. Stillheten senket seg i huset..... Det var så stille at vi kunne høre vår egen puls...... En merkelig og høyst uvanlig følelse!!! Nå kunne vi faktisk sitte resten av kvelden!! Herremiti, det skjer ikke ofte!! Og ei heller denne gang.................................. Ikke før hadde Thomas kommet seg ut på Dal, så skjedde noe forferdelig!! De holdt på å bære inn av bilen og Bissene gikk foreløpig løse. Dette er ikke uvanlig og går som regel helt greit, det er lite folk og biler der ute på denne tiden. Thomas hørte bjeffing og løp ut for å sjekke. Der lå Jonas i bakken med en illsint hund over seg!! Han ble rett og slett filleristet og Thomas kunne ingenting gjøre for ham. Da de endelig fikk vekk den sinte hunden, viste det seg at Jonas hadde fått et ganske formidabelt sår i hodet... Dama med drittbikkja ble sendt avgårde og Thomas kunne få sett på skaden. Han syns det så ille ut og ringte meg. Jeg ringte videre til en dyrlege, i tilfelle han måtte sys. Det slapp vi, ihvertfall foreløpig, for på grunn av infeksjonsfaren ville ikke dyrlegen lukke såret. Vi kjørte raka vegen til Dal så vi med egne øyne kunne gjøre oss opp en mening. Såret var ikke så stort utvendig, men hoggtanna til drittbikkja hadde laget et ganske stort sår innvendig... Klorhexidin ble brukt for å skylle og så ble hele såret tutet fullt av Basimycin-salve. Nå kunne vi bare håpe på det beste og ta tiden til hjelp. Duttebassen tok dette med stor ro og var kjempeflink!

Vi kjørte hjem igjen og hadde plutselig fått litt dårlig tid til alt som måtte gjøres før reisen neste dag! (Er det typisk, eller...?!!)
Klokka ringte 04:00 neste morgen!!!! 04:00!!!!! AAAAARRGH!!!!! Det føltes som om jeg just hadde lukket øynene kvelden før.... Og nå måtte de opp igjen.... Og de var knusktørre og veldig uvillige!! Men, opp kom jeg og avsted bar det!! Vanligvis går det greit gjennom sikkerhetskontrollen........ Denne gangen var det rett før jeg ble lagt i jern og puttet i samme kategori som Osama bin Laden!!!! Veska mi gikk absolutt ikke gjennom sikkerhetskontrollen og måtte sjekkes!! Å nei! Jeg hadde glemt å ta ut lighterene mine!! Jeg har i en årrekke hatt en spesiell forkjærlighet for lightere og kjøper nye hver gang jeg ser en fin en.. Og alle må få være med i veska. Selvfølgelig må de det! Og det hadde jeg glemt!

Jeg har vanligvis flere enn dette, men det var likevel altfor mange! To stykker fikk jeg beholde... To! Jeg ble nesten litt engstelig...... Jeg valgte de to nyeste, de ville i allefall kunne vare det døgnet vi skulle være borte..
Det viste seg at lighterene var mitt minste problem... Veska ble gjennomgått enda grundigere, det var tydelig at de lette etter noe annet... Hun tok opp et etui fra "helseavdelingen" i veska. Hvorfor det?? Kan man kvele piloter med et bind??? (Det var nemlig et bind-etui som Libresse deler ut nå og da.) Nei, det var ikke det hun lette etter, men formen stemte for like etter fant hun denne:

Dette er en gnagenes grei sak Jarle kjøpte til meg i Amerika: En multitool!! Den har kompass, forstørrelsesglass og, ja du har kanskje gjettet det:

En superkul kniv som garantert kan kutte pulsåren på en hel flokk piloter!!!!! Dette er en typisk ting man IKKE tar med seg i veska, nå i disse terror-tider, men husket jeg det?? Neida! Ikke bare kunne jeg drepe alle autoriteter på flyet, jeg hadde nok lightere til å lage en formidabel bombe også! (Hadde jeg bare visst hvordan....) Disse forskrekkelige tingene ble lagt i en rosa hundepose og trygt plassert i bilen. Så kunne jeg passere sikkerhetskontrollen igjen, uten problemer! Jeg var renvasket! Og ble ikke lagt i jern! Yes!

Vi kom oss greit til København, fant hotellet og møtte endelig Nina! Overraskelsen ble akkurat så stor som vi håpte den ville bli og vi koste oss storveies!! Etter lunsj bar det hjem til Nina og Jimmy. Sammen med oss var Ninas sønner, Nick og Tim, og deres samboere, Anne og Katrine. Vi fikk møte Mila, Lucies datter, og hun var bare så sjarmerende!! Hun er halvsøster til vår egen Ayla. Hun var veldig lik Lucie og bare kjempeskjønn!
Jimmy lurte på om vi var interessert i noen tennisballer. Det var vi selvfølgelig! Med fire ballgale Bisser hjemme, er tennisballer alltid mangelvare! Jimmy gikk for å hente noen og kom tilbake med:

To bæreposer!!! To bæreposer fulle av tennisballer!!!! Jøss-bevare-meg-vel!! Hadde vi plass i bagasjen??? Jada! Hva gjør man ikke for at Bissene skal bli glade? Hvis vi gikk med lag-på-lag med tøy, så ville jo bag'en være nærmest tom og da hadde vi plass til ballene! :-)
På kvelden møttes vi igjen og tok toget til Bakken. Dette er faktisk verdens eldste forlystelsespark og vel verd et besøk!! Vi hadde vært der før, med Bissene. Det er en stor skog full av hjort og et stort tivoli. Sist gang fikk vi ikke sett mye av tivoliet for Jenny var OVERBEVIST om at dette var Kina og at hennes siste time var kommet!!!!! Denne gangen kunne vi gå rundt og virkelig oppleve tivoliet og jammenmeg ble vi ikke litt lekne også!! Vi hadde en god middag først og så gikk vi rundt i tivoliet. Vi prøvde skytingen og vant en bamsehund som var kjempesøt!

Vi var en tur i Hurlumhei-huset og kom så til diverse berg og dal-baner... Disse bare MÅTTE vi prøve og vi hadde det kjempegøy!!!!

Bildet er tatt midt i det skumleste, noe man vel kan se utav uttrykkene våre....... Kniiis! Det var gøy å være barn igjen!

Men, alt godt tar slutt...... Vi måtte tilbake til hotellet og begynne å tenke på hjemreisen..... Det var først da vi fikk lagt oss at vi for alvor merket at vi ikke er barn lengre! Vi var dødstrøtte!! Jeg kan ikke huske at jeg la hodet på puten engang, før jeg sovnet.
Tiiiidlig i dag morges begynte Jarle å organisere pakkingen... Hvordan i all verden skulle vi få med oss hjem to bæreposer med baller?? Men, alt går og med litt hjelp til glidelåsen, så var bag'en pakket og vi kunne reise! Vi ba en bønn til høyere makter om at de ikke gjennomlyste den på flyplassen! Hva hadde de ikke tenkt når de så en bag full av runde dingser?? Grøss... Jeg så for meg lenker og fengsel igjen.... Men, vi kom oss hjem og gjennom tollen uten å bli overfalt og lagt i bakken!!

Her er fangsten og Bissenes våte drøm: 104 tennisballer!!!

Nå er Bissene vel hjemme igjen og vi prøver å fordøye det siste døgnet. Kjempegøy har vi hatt det!!

Tusen millioner takk til Nina og Jimmy for at dere er som dere er og for å ha gitt oss en uforglemmelig lørdag! Jeg lo så mye at jeg er tørr i halsen fremdeles!!

Endelig bar mark!!! Og et lik i lasten...

Nå er våren for alvor på fremmarsj og jeg kan ikke annet enn fryde meg!!! Sola varmer og det er ikke bare et slit å gå yur lengre! Herlig!
I helgen reiste vi til Dal. Selv om varmen begynner å merkes i en frossen marg, så må vi begynne å tenke alvorlig på neste vinter... Forrige gang vi var der ute for å gjøre MASSE vedrelatert, opplevde vi bly i både armer, bein og vilje, så det var ikke mye vi fikk gjort... Men ferie hadde vi! Denne gangen skulle det bli andre boller! Vi formelig sprutet av energi!! Vel.... Det var nok en smule overdrevet, men vi følte oss bedre enn sist uansett.
Etter å ha kommet i orden på fredagen, gikk vi til skogs rett etter brunsj på lørdag. Jarle skulle felle trær og jeg skulle brenne kvist. Jeg hadde med litt tyrived for å få en fin start på bålet. Etter å ha funnet masse tørt gress, mose og småkvist, bygget jeg opp et nydelig, lite bål og det brant lystig. NEI TENK FOR AT DET GJORDE IKKE DET!!!!!! Jeg måtte tenne på mange ganger og hver gang skjedde dette: Gresset brant FOFF opp og så dødde det.... Gang på gang på gang........... Grrrrr! Jeg fant brenneren! Drit i gress og småkvist! Brenneren ble satt på full guffe og endelig brant det! Jeg lesset på med kvister og det brant ikke så aller verst. Lesse på mer og mer. .....hvor var flammene??? Innerst i haugen var det noen bittesmå flammer som helt hadde mistet lysten på å leve........ AAAARRGH!!!! Jeg tenkte på den gangen jeg IKKE skulle brenne og endte opp med å brenne ned omtrent hele skogen!!! Hvor hadde de evnene tatt veien??!! GRR!
"JAAAARLEEEE!" Han kom, så og gikk for å fikse! Han hentet diesel og jeg ble helt djevelsk ivrig! Til å begynne med var jeg litt forsiktig.. Skvette-skvette... Hmm.. Ikke så altfor effektivt... Etterhvert pøste jeg på og flammene ble kjempehøye! Etter ca fire liter diesel brant det endelig!!! Jarle kunne fortsette med sitt og jeg kunne mate bålet.
Vi fikk gjort masse og kvisthaugen ble litt mindre! Etter fire timer i bålrøyk, vaklet vi hjem igjen. Håret var som stålull og hendene så svarte at jeg tror det tar årevis å bli ren igjen, men du kan tro vi var fornøyde!!
På søndagen regnet det, så jeg gadd ikke engang prøve å tenne bålet igjen.. Vi ryddet litt mer kvist og Jarle la ned noen flere trær, men så var det tid for å vende hjem til byen igjen.

På mandag skulle jeg egentlig på tur med Kjersti som jeg jobber med, men hun måtte melde avbud. Jeg fant ut at jeg måtte teste en av turene mine for å se om det var blitt bart. Jeg valgte runden rundt Linddalstjønn. Det er en fin tur på ca halvannen time. Jeg vet fra i fjor, at deler av turen ligger i skyggesiden, så jeg var ganske spent. Jeg har ikke døpt den ene dalen for "Lårhøy-dalen" for ingenting... Turen var bar helt frem til denne dalen! Klok av skade fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå langs fjellet istedet for å tro at jeg kunne gå på skaren. (HA! Gå på skaren, lissom!) Jeg endte med å kravle langs fjellet..... Kunne jo ikke ta Kjersti med her!! Sukk! Men omsider kom jeg forbi Lårhøydalen og ut på bar mark igjen. Så skjønt!!! Bissene løp galmann og ble skikkelig sølete, men hva gjør vel det? Det er jo bar mark!! Siste del av turen går på skyggesiden av Linddalsheia og her var det MASSE snø! Dyp snø! Men undere over alle undere: Jeg kunne gå på skaren!!!! Midtveis i en bakke måtte jeg ha en pustestopp.... Elendig kondis!!! Herremiti, kunne jo ihvertfall ikke ta Kjersti med hit!! Pust-pes!
Men opp kom jeg og nedover bar det! Jonas fant en pinne og løp stolt rundt med den. Det var i grunnen litt rart.. Han pleier ikke å løpe rundt med pinner sånn helt uten videre... Han er vanligvis mer opptatt av manneting, ikke leking... Jeg tenkte ikke mer på det, for nå bar det oppover igjen.. Labbe-labbe... Endelig oppe og Jonas passerte meg, fremdeles med pinnen. Men, hva var det??? Jeg så nøyere på den prektige pinnen hans... Var det en klov???? "Jonas, kom." sa jeg, med min aller minst interesserte stemme... Han kom og joda! Det var ikke en pinne, men et elgbein!!! Ikke rart han var stolt og passet så godt på! Det var kjempe-ekkelt og bar preg av å ha ligget ute hele vinteren... Det var bare bein med litt gugg på... Jaja, han var jo så stolt, så han fikk lov til å ta det med helt hjem. Nå ligger det på hagebordet og planen er at jeg skal kaste det en dag han ikke følger med.... Jepp.

Nå er det igjen sommertid og jeg sliter hver morra!!! At en liten time kan gjøre så mye! Når jeg står opp om morraen, går det mange minutter før jeg i det hele tatt klarer å åpne øynene! I går var jeg så trøtt at jeg måtte sove middag!! Før middag, til og med! Jarle var en engel og tok Bissene med på tur. Det var så stille da jeg endelig våknet at jeg trodde det var midt på natta! Det var det jo ikke, men jeg gjorde ikke en eneste fornuftig ting resten av kvelden... Jeg bare satt der og hang i stolen min.. Men det var deilig!

I dag har vi gått på isen! Ja, gått på isen!! Etter jobb gikk jeg inn til Bråvann for å se om solen hadde hatt noen innvirkning på vannet. Nei, det er fremdeles is på Bråvann.. Vi skulle gå langs vannet, men med masse råtten snø og på joggesko, var det ikke så lett... Midtveis kom vi til et parti der jeg hadde bare to valg: Vasse i snøen eller gå på isen. Og hva gjør jeg? Jeg som kvier meg for å gå på isen i sprengkulda! Jeg gikk ut på isen!!! Lette tanker!!! Isen duvet inne ved land og jeg begriper ikke hva jeg tenkte på!!! Men, isen holdt den og jeg kom meg på land igjen! Ukas adrenalin-kick!!
Siden det ikke ble tur på mandag med Kjersti, skulle vi heller gå i dag. Jeg hadde skarturen i tankene, men forkastet den da jeg kjente den kalde vinden. Ikke mye koselig å sitte på en topp for å nyte utsikten når vinden blåser gjennom marg og bein!! Nei, jeg tok sjansen på samme turen som på mandag. Glemt var snøen og alle de bratte bakkene... Kanskje vi kunne gå så seint at kondisen min ikke ble merket...??
Bissene møtte Nikki mye bedre denne gang, det var tydelig at de kjente henne igjen. Ayla likte det spesielt godt! Hun og Nikki lekte nesten hele tiden. Jenny prøvde seg litt innimellom, men Nikki er jo stor og sort og spiser garantert små brune Bisser til middag! Grøss! Mye bedre å holde seg på avstand!
Turen gikk fint helt til vi kom til Lårhøydalen. Skaren holdt litt og holdt ikke.... Utrolig mye fnising og dalen var kjempelang! Resten av runden gikk som en lek! Jeg kom meg opp alle bakkene, men tror du vi gikk seint? Neida, Kjersti tok det som en trening og langet ut, kan du tro! Men jeg hang på!! Jeg hang på!!! YESS!! Her er dama med kondis!!! (Shake-boogie-woogie!)

Tusen takk for turen Kjersti! Håper det ikke er lenge til neste gang! :-) Bissene ligger rett ut og er strålende fornøyde!

Når den halte leder den blinde.......

Noen ganger lurer jeg på hvor dum jeg egentlig er.... Jepp, det gjør jeg!
Jeg har lengtet etter vår og bar mark i lange tider nå og endelig ser det ut til at jeg blir bønnhørt!!! Snøen må vike for herlige dagtemperaturer og ei sol med MASSE varme i! Jeg blir jo helt ekstatisk og ser for meg turene i skogen. Endelig! E-N-D-E-L-I-G!!!! Og i siste liten! Hvor lei jeg var av is og sølete snø uten fotfeste, er det ingen som aner! Jeg har gått rundt som en edru fyllik i mange måneder og har vært lemster og støl så lenge at jeg lurte på om tilstanden var blitt permanent....
Nå skulle jeg jaffal ut og gå tur på bar mark igjen! Jeg ville teste Skarturen, tenkte jeg. Store deler av den ligger på solsiden, så det var håp om bar mark. Først stoppet vi på Herjemyra og skulle leke med pinner. Bissene var fulle av yrhet i vårsola og måtte få lov til å være litt gale. Og gale var de! Alle fire hadde hver sin pinne, men det er bare to av dem som kommer tilbake for å få et nytt kast.. Jonas og Ayla løper med pinnen sin i munnen og passer på at Lexie og Jenny finner sine pinner.. Jeg kaster til Jenny den ene veien og til Lexie den andre veien. Dermed løper Jonas og Ayla galmann mellom disse og passer på at de ikke går glipp av et eneste kast. Så skjedde ulykken.... Ayla kom i full fart bakfra for å bli med på Lexies kappløp etter pinnen, jeg skal til å kaste og dermed løper Ayla rett i pinnen!!! Et lite pip og hun hopper unna! Hun holder det ene øyet lukket og de verste anelser raser gjennom hodet mitt!!! Hva har skjedd??? Er hun skadet?? Blør hun??? Å få det lille trollet til å stå stille så det går an å få undersøkt henne, er ikke lett!! Hun vrimlet og susset og ville absolutt IKKE bli sett på!! I brøkdelen av et sekund fikk jeg et glimt av øyet hennes og kunne konstatere at hun i allefall ikke blødde. Jeg bestemte meg for å gå videre og se det an.
Første del av Skarturen var, ganske riktig, snøfri og jeg koste meg til og med i oppoverbakken! Da vi skulle inn i selve skaret, var det ikke fullt så snøfritt og jeg endte med å smyge meg langs fjellveggen, i en smaaal snøfri sprekk..... Innen jeg kom inn til pauseplassen min, var jeg nesten litt gretten....... Snøfritt, lissom! Kanskje til 17. mai... Grrr! Men, etter en pause i sola, var jeg klar for hjemturen og i strålende humør igjen!
Nesten ute av skaret, måtte jeg rundt en liten fjellskrent. Jeg nektet å trø i snøen, men akkurat her måtte jeg.. Snøen ga etter og jeg raste inn i fjellet med kneet først!!!! Å MEN I HIMMELENS NAVN så vondt det var!!!!!!!!! Biiiite tennene sammen og mumle noe i skjegget!!!!! Jeg haltet meg videre og vondordene haglet over snøen til jeg vel var nede på den snøfrie stien igjen!!
I går kveld satt jeg med stivt, verkende kne, mens Ayla slet med øyet sitt..... Hun var hoven og tårene rant, men jeg kunne ikke se noe sår og hun blødde heller ikke. Jeg dryppet henne med saltvannsdråper og håpte det beste.

Da jeg kom på jobb i dag, haltende med et semistivt og vondt kne, viste det seg at jeg var i godt selskap: Kjersti hadde vondt i ryggen og gikk rundt som en skjønnhetsoperert Quasimodo, Inger hadde kink i nakken og lignet på 3CP0 fra Star Wars... Selv vet jeg ikke hva jeg lignet, humpende rundt på stivt bein, men vi var litt av et syn når vi prøvde å skynde oss til kassa! :-D
Og som om ikke det var nok: Hjemme har Jarle fått kink i ryggen!!!! Joda, her er elendighet i lange baner!!

I dag er øyet til Ayla mye bedre! Hun er rød og litt sår, men det ser ikke så plagsomt ut. Når hun føler for litt ekstra TLC, går hun til Jenny. Jenny vasker henne grundig og det er tydelig at Ayla nyter det! Innimellom får jeg dryppet en dråpe i øyet hennes, men det er ikke brøkdelen så godt som Jennys behandling. De Bissene! de er jo så skjønne!!
Kneet mitt er mirakuløst bedre og finværet holder seg hele uka!! Nå er det like før det spirer og gror og alt er bare helt topp!!

Månetur

I kveld var månen så stor som den ikke har vært siden i 1983 og det måtte vi oppleve! Vi kjørte ut til Møvig fort i god tid og skulle møte Jarles kamerat, Jan Inge. Han er kjempegod på fotografering og på en kveld som denne ville vi gjerne ha noen tips!
Vi var, som sagt, tidlig ute og benyttet ventetiden med å ta bilder av Bissene.... De eltet rundt og lekte, gravde noen huller i gresset og fant selvfølgelig en pinne.

 Jenny leker med skatten sin..

Ayla er på røvertokt..

 "Hmmm... Jeg må finne min egen pinne..."

 "Noen tok pinnen min!!"

Jarle fant en stor pinne og Jonas lurer på om Lexie vil dele...

 Pinnen kastes og Lexie ligger bak! Hva skjer??

 Fokuset hennes er på topp og hun gir jernet!

 Hun tar innpå..

og vinner kappløpet om pinnen!

 "Kommer månen??? Gulp.."

"Kan jeg ule mot den?? Kan jeg? Kan jeg??"

 Endelig kom månen!!! Grønningen fyr skimtes i forkant.

 Fargen var bare nydelig!!

Månen sier godnatt til oss i et slør av trolsk stemning

Det var, til tross for noen skyer, en flott opplevelse! Været var bare nydelig med fire plussgrader og ingen vind. Vi var faktisk ute i tre timer og nå venter mat og varme i ovnen! Deilig!!

I dag ble Ayla 1 år!!!

Tenk, den lille Snupseplupsa er ett år gammel allerede!!! På en måte har tiden flydd, selv om hun langt fra er voksen enda.... Neida, hun er full av liv og leven og passer på at vi ikke hviler på våre laurbær!
Da Ayla kom til oss merket vi fort at hun var av et annet kaliber enn de andre Bissene. Hun har, fra den dagen hun kom hjem til oss, vært ei selvstendig dame med egne meninger. Hun er mye mer selvstendig enn de andre Bissene og kan gjerne være i hagen alene mens hun finner på masse rare ting. Hun leker med alt mulig og kan holde på lenge! De andre Bissene er mer som "Jeg vil være der du er!" og "Lek med meg!" Vi håper at Ayla lærer dem opp litt etterhvert.. :-)
Da hun var liten valp skulle man tro hun ville ligge i senga sammen med oss, for trygghet og sånt.. Neida, den lille proppen skulle såvisst IKKE ligge i senga!! Vi måtte ligge i stua.... Lenge lå vi i stua og ble våknet grytidlig av skarpe valpetenner. Da vi til slutt satte foten ned og sa at vi var lei av å sove i stua, valgte hun fortsatt å være der. Heller alene enn i den ekle senga! For å gjøre overgangen myk for henne, lå vi med åpen dør. Ikke at det hjalp noe.... Om natta sov hun, alene eller ikke, og like tidlig våknet hun... Til slutt lukket vi døra og Ayla brydde seg ikke en døyt om det.. Og vi fortsatte å bli våknet i otta... Ei dør var ingen hinder når Snupseplupsa var klar for en ny dag! Hun skrapte på den, hoppet på den og boffet ivei helt til vi ga opp. (Nå, nesten ett år senere, gjør hun det fremdeles... Men ikke like tidlig!)

En Østerriksk Pinscher levde opprinnelig som en gårdshund ute. Vår erfaring, med Lexie, Jenny og Jonas, var at "Det må ha vært for lenge siden!" Våre Bisser elsket varme og ville gjerne ligge under dyna hele natten. Så kom Ayla.... Med sin tette og fine pels elsker hun kulden!! Hun vandrer hvileløst rundt når vi fyrer og ligger mer enn gjerne og koser seg i snøen! Det er ingen tvil om at vi her har en "ekte" ØP!

Alt som er annerledes med Ayla er bare positivt! Hun er så snill som dagen er lang og full av futt og gå-på-vilje! Jeg tror hun kan bli noe stort og gleder meg til å bli enda bedre kjent med henne fremover! Vi har meldt oss på kurs nå i vår og jeg tror hun har evner innen lydighet. Hun elsker å jobbe for oss og mister aldri motet! Ikke energien heller.... (Puh!)
Etterhvert skal vi prøve oss i utstillingsringen også. Her kan det gå begge veier... Ayla har et avslappet forhold til fremmede, men hun lar seg ikke pille på nesen! Hun kan godta dommeren som den selvfølgeligste ting i verden, men hun kan også sette seg helt på bakbeina! Spennende. Tror jeg.....

I dag har vi feiret henne med brask og bram!

Bursdagskaken var is!

Nam-nam!

Presangen var en tøffel med noe godt i.

Hele selskapet

Endelig kan de spise!

Veldig godt, altså!!

Alle måtte få presang for det må da være måte på hvor mye bursdagsbarnet skulle få!

Godteriet i tøffelen ble spist og tøffelen ble tygd litt på, men så var det nok festing for denne gang. Bursdagsbarnet sover nå, i godt selskap av de andre Bissene og roen har senket seg etter en travel dag!

Gratulerer med dagen, Snupseplupsa vår!