Monstere i skogen......

Dette har vært litt av en uke! Etter den fantastiske lørdagen hos Nina og Jimmy, ramlet hverdagen i hodet på igjen... På mandag hadde både Jenny og Lexie time hos dyrlegen... Etter mye tenking frem og tilbake og opp og i mente, var beslutningen nå tatt: Jenny og Lexie skulle steriliseres! Dette har ikke vært en lett beslutning (glemt er jo seks uker med sammenhengende løpetid i vinter... SEKS UKER!!!) og vi var jo egentlig midt i planleggingen av Lexies neste kull og alt. Men, så fant vi jo disse klumpene på henne og de ble fjernet og analysert. Det viste seg at Lexie langt fra var dødssyk, men nye klumper ville komme, på grunn av hormonene hennes... Dyrlegen vår, Sigurd, er veldig imot sterilisering. VELDIG! Skulle nesten tro han måtte ofre noe personlig i prossessen, så imot er han... Men når det gjaldt Lexie, så mente han at det var det eneste rette! Jepp, timen ble bestilt pronto!!
Så er det Jenny da, vår kjæreste lille Svime! Av alle ting i denne verden, så måtte akkurat hun bli rammet av en pytons lei sykdom!! Jenny får, med ujevne mellomrom, betennelse i musklene. Sykdommen kalles autoimmun og er arvelig fra mor til valpene... Eneste medisin er kortison og hun har allerede vært syk fire ganger. Skulle hun blitt gravid, så ville hun blitt syk, igjen på grunn av hormonene, og valget vi hadde hatt da er mildt sagt dødelig: Hadde vi gitt Jenny kortison, ville valpene dødd og hadde vi ikke gitt henne kortison, ville hun dødd... Vi måtte gå mange runder med oss selv før vi innså at det ikke var noen vei utenom. Jeg har vært i kontakt med dyrleger her i Norge, i Østerrike og i Tyskland og alle sier det samme: En autoimmun lidelse er livslang og arvelig...... Grr!
For å få grupperabatt, ble derfor Jenny og Lexie sterilisert på samme dag. Lexie først, mens jeg var på tur med Anita og Troja. Da hun var våken og utenfor fare, var det Jennys tur. Jenny sov tungt da jeg kjørte hjem med Lexie og etter fire timer, alt i alt, kunne jeg hente henne igjen. Hun var mye mer groggy enn Lexie og litt ute av humør.. Best å få henne hjem! Sigurd fikk instrukser om alt han måtte poengtere på skrivet han skulle sende til Agria (forsikringsselskapet) for regningen ville ikke JEG betale, i allefall!!! 11 500,-!!!!!!!! IIK!!!

Jarle tok Ayla og Jonas med på en lang tur mens jeg var hjemme med de nyopererte. Lexie var litt slapp og sov mye, Jenny vandret.... Og vandret.... Hun var kald og følte seg SÅ uggen! Da hun i tillegg begynte å pipe sårt, løp jeg for å finne smertestillende!!! Jenny er rar, egentlig. Uansett hvor redd hun er eller hvor vondt hun har, så klarer hun alltid å spise litt! Rimadyl tyggetablett gikk ned på høykant. Hun anså det nok for en hardt tiltrengt trøstespising..
Jeg la inn ei dyne og et lammeskinn i senga hun hadde valgt, men det skulle hun i allefall ikke ha noe av!!!! Dyna var grei nok, men det ville dyret måtte jeg bare se å få fjernet!!!!! Hun kunne jo bli SPIST av det store, hvite dyret, måtte jeg jo skjønne!!! I hennes tilstand!!! Bebreidelsen sto skrevet i ansiktet hennes!Lammeskinnet ble kastet ut av stua øyeblikkelig!! Jenny fortsatte sin vandring mer eller mindre hele kvelden og litt utover natta, men på tirsdag morgen var hun mye bedre! Lexie var frisk som en fisk og måtte passes på ute, ellers løp hun galmann med pinner og etter Jonas. Hun var, etter egen mening, IKKE nyoperert i allefall!

På onsdag delte vi oss da vi skulle på tur. Jarle tok seg av de "nyopererte" og skulle ta en rolig tur i nærområdet. Jeg tok bilen med VillBissene Ayla og Jonas og endte opp ved Terjevann. Jeg planla en litt lang tur for virkelig å avfutte dem! Vi la ivei med friskt mot, helt til veien var oversvømt... Dette er ikke uvanlig akkurat her og jeg har kronglet meg forbi mang en gang. Denne gangen ville jeg derimot ta en snarvei.... Jotakk, snarvei, lissom! Det ble en forferdelig lang og våt omvei, skal jeg si deg! Og midtveis ramlet Ayla gjennom isen!!! Bissen med vannskrekk hadde bestemt seg for å gå på isen, men det var ikke så lurt, gitt. Hun gikk gjennom helt inne ved land, men valgte å kravle opp på isen istedetfor å svømme til land... Dermed sto hun på isen og måtte hoppe over en god meter med vann før hun var på landjorda igjen... Dette var så umulig, mente hun, at hun ikke hadde tenkt å prøve engang! Jeg måtte begynne å gå inn i skogen før hun likevel valgte å prøve, men da kom hun, fortere enn lynet! Ikke skulle vel hun etterlates ved vannet, vel!!
da vi omsider kom inn på den opprinnelige stien igjen, gikk resten av turen strålende! Vi skulle rundt et stort vann og hele veien var fri for snø. Deilig!!! Jonas og Ayla løp og koste seg som bare det!
Da vi var kommet rundt vannet hørte jeg et sinnsykt PLASK noen meter ved siden av meg!! "Men i heiane heller!!! Ramla Ayla på vann igjen???!!!" tenkte jeg. Jeg så ringene i vannet, men ingen Ayla..... ?? Plutselig kom hun frem fra skogen. Var det Jonas som hadde ramlet uti og sank som en stein???? Nei, han kom frem like etter Ayla..... Jeg så meg skeptisk rundt... Var det noen her som kasta kjempesteiner i vannet???? Men, nei! Jeg fant "synderen":

Mindy, vår Kromi-venninne fra Bygda, kaller dette vesenet for et Pinnemonster, mens våre byvante Bisser (kremt!) kaller det en bever..... Overalt rundt oss så vi bevis på beverens harde arbeid. Trær i alle størrelser lå strødd og vi hadde altså fått en av dem til å utløse alarmen. Veldig gøy!
En bekk renner mellom det store vannet vi hadde gått rundt og ned til et annet vann. Hele veien mellom disse vannene, hadde beveren jobbet flittig. På et tidspunkt var det så vidt jeg kom videre! Beveren hadde laget en flott demning med det resultat at jeg måtte krabbe i fjellsiden for ikke å drukne! Igjen hørte jeg et stort PLASK, men denne gang var det ikke beveren.... Vår Bisse med vannskrekk trodde hun kunne gå på vannet og hadde ramlet uti... Igjen.... Ikke bare-bare med skyhøy selvtillit....
Vi nådde omsider tilbake til der jeg hadde tatt den sykt lange omveien og nå var vi snart hjemme! Det var blitt seint på dagen og skumringen begynte. Vi gikk langs en stor bekk og nøt skogen ro. PLASK!!!! rett ved!! Var det Jonas??? Nei, han sto på bredden og så ut i vannet. Beveren igjen, altså! Ska'sei! Vi gikk videre og skulle krysse bekken. Ett bein på broa og PLASK!!!!! Rett ved siden av!!!!! Det var da ikke måte på!!! Ble jo nesten litt mo i knærne av så mange sjokk når jeg skulle nyte skogens ro!!! Nå fant Jonas ut at nok fikk være nok! Han vadet ut i Pinnemonsterets land og vekselvis hoppet og svømte rundt, men han fant ingen bevere, dessverre.

Jenny og Lexie må vente litt før vi tar turen til beverne igjen, men de er friske og fine begge to! Jonas sitt sår i hodet gror fint og vi har sluppet unna infeksjoner og slik dritt, heldigvis! han er like fin og snill som alltid! Hvilket syn Ayla har på vann, etter de to traumatiske opplevelsene, vil tiden vise når sommeren kommer og både to- og firbeinte trenger å kjøle seg ned....

I morgen får vi besøk av Zico, Bente og Frode!!! Det gleder vi oss til!! Ayla spesielt, for Zico er jo så søøøøøøøt!  :-)