Når ting endrer seg fra den ene dagen til den neste....

På siste styremøte i Hundeklubben, diskuterte vi hvor vi skal legge fellesturen fra nå av. I årevis har vi hatt en fellestur hver lørdag i Jegersberg, men for en stund siden vedtok kommunen (eller en annen idiot) båndtvang i hele området!!! Formålet med turen ble jo himla begrenset og vi måtte finne et nytt område. Flere steder ble nevnt, men problemet var det samme overalt: For mange utenforstående folk i samme løype..... Så nevnte et genialt menneske (tror det var Lene...) at i Bråvannstraktene er det lite folk!! Kunne vi gå der? Jeg la entusiastisk ut om flere turmuligheter med null utenforstående, godt backet opp av Anita! Jepp, her kunne KHK's medlemmer la hundene sine løpe fritt og ikke sjenere noen! Jeg fikk i oppgave å teste et par av løypene mine og så invitere Lene og hundene for godkjenning.
Som sagt, så gjort! Jeg har nå vært på lange, lange turer med hundene og hatt det herlig i min søken etter den perfekte runde! Men, hver gang jeg tror jeg har funnet det perfekte sted, så endrer det karakter neste gang jeg går der!! Omtrent som når man tror man har det ryddig hjemme og så får beskjed om at man får besøk om kort tid.. Da ser man leiligheten med andre øyne plutselig, og den er slett ikke ryddig!!! Og så får man panikk og lurer på hvorfor man ikke så det før...
For eksempel: Jeg gikk og lurte på hvor vi kunne gå med klubben og samtidig ikke treffe folk.. Jeg tok utgangspunkt i hytta til Allys venner, siden den er siste sted man treffer folk i skogene her. Jeg gikk opp et skar og kom inn i en dal dekket med blåbærlyng. Muligens hadde bærene gjæret eller noe, for jeg så en bred og fin dal hvor det var helt uproblematisk å gå utenom stien. Jeg gikk der og spiste bær mens jeg lovpriste denne fine dalen og hundene løp hit og dit i lykkerus! Da denne dalen begynte å smalne, gikk jeg opp på fjellet, også det helt uproblematisk, og kunne gå på flate fjellet fra det ene utsiktspunktet etter det andre!! Dette er det samme fjellet jeg kommer opp på når jeg går skarturen, så jeg visste jo at her var fint. For en flott plass å ha pause på!!! Med utsikt og alt!!! Det kunne jo ikke bli bedre! Jeg kavde litt for å finne en grei vei ned igjen, men vel nede fant jeg stien jeg går når vi er på myr-hoppe-turen! Genialt!! Da kunne jeg jo bare følge den tilbake til Allys venner og jeg hadde dermed funnet nesten hele runden til klubben! Jippi! Eller..?? Jeg var nå på stien til myr-hoppe-turen og den heter så på grunn av alle myrene man er innom.. Myrene var helt forferdelig våte, så jeg fant ut at det var best å finne en annen vei tilbake til Allys venner. I hodet mitt fant jeg en annen vei og så igjen lyst på oppdraget! Hjem og entusiastisk fortelle Jarle om den perfekte runden!! Som sagt så hadde jeg nå funnet cirka halve runden jeg mente ville passe klubbens medlemmer. Det er nemlig noen skogsveier som er SÅ fine å gå, så de måtte flettes inn i denne runden! Jeg bestemte meg derfor for å gå motsatt vei for å få med disse skogsveiene også. Det var da jeg oppdaget endringene..... Fra skogsveien måtte jeg finne en grei vei opp på fjellet med utsikt og pauseplass. Jeg kom opp, men ruten må finjusteres for det var ikke måte på som jeg kavet!! Tror jeg har krympet siden jeg var der sist... (Dagen før..) Vel oppe gledet jeg meg til å se disse flate partiene med utsikten og alt, igjen, men hva fant jeg? Ikke var de så store som jeg husket og de var slett ikke så flate heller!! Kan et fjell rynke seg på bare et døgn??? Og kan det se så annerledes ut bare fordi man går motsatt vei??? Jeg ble i allefall ikke på langt nær så imponert denne gangen... Javel, så fikk jeg gå ned i dalen da og bli overveldet av den istedet! Ned i dalen og bortover bar det. Hundene koste seg like mye som sist, men jeg følte at dalen hadde både krympet og krøllet seg.... Joda, det var en fin plass enda, men med tanke på å skulle vise den frem til klubbens medlemmer..... Hmmm... Og så var det det lille skaret jeg hadde gått opp for å komme til dalen dagen før! Denne gangen skulle jeg gå ned dette skaret og plutselig var det ikke noe greit i det hele tatt!!! Kunne jeg la andre gå her???? Jo, kanskje hvis Jarle lagde en trapp med gelender.... Himmalaya....... Fra skaret går man så over ei myr for å komme til Allys venner. Behøver jeg å si at myra også hadde endret karakter??? Den var SØKK våt og en bever hadde gravd livsfarlige fallhull rett ved stien!!!! Herremiti, sier jeg bare!!!
Nå føler jeg at jeg er tilbake på nullpunktet igjen..... Skogen "min" består av urskog, stup og søkkvåte myrer... SUKK!!! Ikke et sted for pingler altså, men det er vel ingen i klubben som er det?? Med machete, øks, våtdrakt og svømmevest som standardutstyr så vil det gå bra! Det er vel noe alle har liggende....?
Jeg får gå på med nytt mot til uka igjen og kanskje finner jeg den perfekte turen da??
Jepp! Alt går! :-D Ha ei fantastisk fin helg!