I'm back!

Det er rart med det, jeg var veldig flink på bloggen, en liten stund..... Så sklir det ut og det går eeevigheter til neste innlegg kommer... Ja, sånn er det på høsten! Jeg har vært positivt innstilt til denne grimme årstiden, men jeg klarer ikke lure meg selv. Når temperaturen faller og været blir våtere, så henger jeg litt for mye igjen i sommeren og hva skjer da? Joda, forkjølelsen kommer på besøk.... Ugh! Noen (de fleste, egentlig) blir forkjølet i ca to dager. To dager med ubehag og så er det over. Likevel prøver de å fortelle meg at "Jeg var så elendig, du vil ikke tro det!" eller "Det er lenge siden jeg var så syk!" Javel? Skal jeg lissom finne noe medfølelse??? Nei du! Prøv en av mine forkjølelser, så kan vi prate etterpå. Jeg har også et par dager med ubehag, men det er bare peanuts i forhold til hva som er i vente! Jeg kan sammenlignes med en tyggis: Først er jeg noenlunde i form og ganske fresh. Så puttes jeg i munnen og tygges grundig... Etter overraskende kort tid har jeg mistet både fasong og freshness'en og spyttes ut. Jeg blir ikke skånsomt pakket inn i en serviett, nei, jeg blir spyttet brutalt ut i gata! Og så kommer veivalsen.............. Den skyggen av en engang fresh tyggis som ligger igjen i gata, det er meg når forkjølelsen herjer! Så ikke kom her og forvent medfølelse etter usle to-tre dager med ubehag.
I en slik tilstand kan man si jeg eksisterer, men lever ikke. Derfor går det en stund før jeg får noe å blogge om. Hvor gøy er det å høre om min innhalering av nesespray, utvalget av pytons vonde sugetabletter, eller blaffet av glede jeg følte da jeg fant nesepapir med balsam på?
Jarle tok seg godt av både meg og Bissene, så jeg har intet å klage på i så måte! Alt jeg klarte, var en liten luftetur rundt bingen og det er ikke nok for en vilter Bisseflokk. De var likevel veldig forståelsesfulle så lenge forkjølelsen herjet, selv om de lurte på om de noengang kunne få ligge i fanget igjen!

Men alt ondt har en ende, så også høstens første forkjølelse! Jeg kommer til å gå i fella igjen, bare vent. Jeg lærer aldri....
Vi har vært en tur i bingen:

 "YES!!!!! Vi skal i bingen!!!"

 

 Lexie mister aldri fokus, i motsetning til Svima:

 

"WOW!!!! Ballen!!"

 

Bissene elsker turene til bingen! De er elleville fra vi går hjemmefra og gleder seg enormt. Vi kunne sikkert gått dit hver dag, flere ganger, men det gjør vi altså ikke! Vi er, tro det eller ei, veldig oppmerksomme på stresset som følger med denne leken, så bingen besøkes bare med lange mellomrom. Bildene ble ikke så veldig bra denne gangen, takket være årstiden.... Lyset blir dårligere og dårligere, så heretter blir det lykt og ikke kamera når vi skal ut. Sukk.....

 

I går var det fint vær helt til vi skulle på tur.... Jeg kledde meg uten å se ut, men overraskelsen var jo ikke så veldig stor da jeg oppdaget at det regnet..... Jeg hadde selvfølgelig ikke regntøy på, det skulle jo ikke bli mye regn, eller? Vi gikk avsted med lykta i lomma. Det regnte mer og mer....... Jeg ble veldig bevisst at jeg ikke hadde regntøy på... Ugh.... Til slutt gikk jeg der i mørket og var søkk blaut til skinnet! Hodet forsvant mer og mer ned mellom skuldrene og jeg hverken hørte eller så noe særlig inne i hetta. Blikket var festet til det lille feltet med lys rett foran meg. PLUTSELIG EN HAUG MED BRÅK!!!!!!!!! WHAT????? Midt inne i skauen, i et forferdelig vær og i mørket, traff vi folk!! Er det mulig??!! Jeg hørte, over brølingen til Bissene, en damestemme og prøvde, med sammenbitte tenner, å rope inn Bissene..... Dama hørtes imidlertid veldig munter ut, så jeg skjønte ikke mye. Jeg kom frem til henne og i tankeløshet rettet jeg lykta rett på henne.... Det var jo snilt gjort av meg... Uff. Hun hadde med en Riesenschnauzer. Derfor var Bissene helt gale. Tenk, en stor sort hund!!!! Kjempestor!! Bissene var mildt sagt overveldet og alt ansvaret falt på Jonas, han måtte jo redde damene sine!! Da de omsider falt til ro og jeg kom på at jeg måtte rette lykta mot bakken, kunne jeg begynne min godt innøvde unnskyldning over ikke å ha hundene under kontroll... Det behøvde jeg ikke! Hun avfeide det galant og virket istedet glad for å treffe oss! (Himmalaya!! For ei tøff dame!!)

Det viste seg at mørket hadde falt litt for fort og hun hadde nå problemer med å finne raskeste vei hjem! Fy søren, for en ubehagelig situasjon!! Vi endte med å ta følge til Bråvann og det var skikkelig koselig! Bissene klarte ikke venne seg til denne enormt store sorte hunden, så Jonas måtte få beskjed om å gå bak. Han var jo så snill, denne store kjempen, men bare han så mye som så på jentene, gikk de helt i fistel! Pingler! Jonas var veldig bekymret!!

 

Til slutt noen bilder fra helgens tyggekos:

 

Rasmus har fått ny seng:



Han hater den..... Den er jo ikke ferdig oppvarmet, engang!!! At man kan være så hensynsløs! Vi burde tydeligvis vite bedre.... :-D