Tålmodighet er en dyd.....

Tålmodighet er en dyd som hos meg er veldig liten.. Veldig liten. Og nå har jeg snart brukt opp all den tålmodigheten jeg klarer å stable på beina! Jeg har fremdeles ikke fått tilbake dataen! Nå venter vi på deler..... Lyset i enden av verdens lengste tunnel, betyr dermed at jeg får tilbake dataen til slutt! Halleluja!!! :-D I mellomtiden får jeg bruke Jarles data, men det blir liksom ikke det samme... Og det går tydeligvis ut over blogginga! O sukk! (Ikke misforstå!! Jeg er UENDELIG takknemlig overfor den som fikser data'en!!!)

Mye har skjedd siden sist! Jeg begynner med utstillingen på Orre. Vi skulle sist inn i ringen, så for en gangs skyld hadde vi godt tid og slapp å starte turen mens det enda var natt. Kjersti ville være med og se på, så jeg fikk selskap i bilen. Deilig!! Mye av turen gikk med til å kjefte på gps-dama.... Vi har Garmin, nemlig..... Nyere versjon....... Før den lånte vi Thomas sin TomTom. Inne i den lille TomTom-gps'en bor Jørgen. Han forteller med en mørk og behagelig stemme hvor vi skal kjøre. Han sier høyre, venstre eller rett frem og maser aldri. Kjører vi feil, har han forståelse for det og finner stille en rute som passer. I den lille Garmin-gps'en bor ei masete dame som til stadighet rekalkulerer og prøver å fortelle oss mer enn bare høyre eller venstre... Hun prøver å si gatenavnet, men who gives a shit?! Jeg vil vite hvor jeg skal og bryr meg midt i ryggen hva gaten heter! Dessuten kan hun ikke uttale gatenavnet likevel, så om man prøver å høre etter, blir man sittende med et ullfôret uttrykk i fjeset, type "Que??" og absolutt ikke klokere! Og jeg er sikker på at hun sier "Ryndkjøring"!! Nevnte jeg rekalkuleringen? Jørgen gjør ikke det.... Åsså har han mørk stemme og sier "Rundkjøring". Selv om Jarle liker Garmin-dama aldri så godt, så vil jeg ha Jørgen i min lille røde bil med Bisser på! (Pleide å si "min lille røde bil med blomster på" men hallo! Jeg vil jo ha Bisser, ikke blomster!)
Nok om gps'er! Kjersti vet i allefall forskjellen, etter 3,5 timer med Garmin.....
På avtalt sted ventet Anita og Aust-Bissene på oss. Det ble et heftig møte! Bak tre gale Bisser, prøvde Anita å holde en viss kontroll..... Ikke lett, men de er heldigvis ikke like gale hver gang hun treffer folk, det var visst spesielt med oss... :-) Vi kjørte videre i følge og kom til Orre i god tid.
Da vi fant ringen, så vi at det sto vi skulle i ringen ca kl 13:00. Fint, tid til å gå ut og kikke litt. Vi hadde ikke verdens beste følelse for denne utstillingen, siden alle Bissene viste dårlige tendenser i forkant... Ayla har jo funnet ut at hun ikke like dommere, så hun trekker seg. Jeg har prøvd å trene, men med vekslende hell... Anitas Bisser liker heller ikk dommere, så hun så for seg et aldri så lite mareritt...
Vi tustet rundt litt ute og da klokka var kvart på ett, gikk vi inn igjen til ringen. Den var tom..... TOM??? Bordet var ryddet og ringen var forlatt!! Magen min datt rett ned i golvet! Vi ilte ut til sekretariatet, forklarte ståa og de sjekket. Mine verste anelser var riktige: Mens vi var ute og tustet, ble vi ropt opp inne i ringen, gjentatte ganger, og fikk så "Ikke møtt" og case closed! WHAT??!!! Hvilken dommer klarer å gjøre seg ferdig med 70 hunder på under fire timer????? Jeg har aldri vært ute for en så effektiv dommer på alle de årene vi har stilt ut!! Selvtilliten jeg hadde, basert på erfaring, datt helt ned på lavmål og jeg følte meg helt sykt skyldig i fadesen.... Men så kom Gro! Hun er en aktiv hundedame og jobbet på utstillingen denne dagen. Både Kjersti og jeg kjenner henne og vi forklrte fadesen til henne. Hun ordnet opp!! Jadda! Fortere enn svint ble det gitt beskjed til dommer og ringsekretær og vi fikk beskjed om å vente ved ringen. Vi måtte vente i 45 minutter, men det gjorde ingenting!Vi sto som tente lys og beveget oss ikke en centimeter! Dommeren kom og Anita gikk i ringen med Sambo. I en faderlig fart ble hundene bedømt og vi var ikke helt sikre på hvordan det gikk, engang... Ayla var faktisk mye flinkere enn hun har vært på lenge!! Hun sto i ro og lot ham til og med ta på kroppen uten å trekke seg! Hun var kanskje like overveldet over effektiviteten som jeg var? Det endte i allefall med at Sassi og Sambo fikk sine første Cert, stor-Cert til og med, og Ayla fikk Cacib og ble BIR!!! Sambo ble BIM. Dommeren fikk ikke ta på Sassi og Sambo, men det gjorde visst ikke noe. Snille snille dommeren!!! Anita ga ham en klem etter bedømmelsen og hun fikk et kyss på kinnet tilbake. Snille snille dommeren!
Dette gjorde jo at vi kunne kjøre hjem i lykkerus! (Men kjeftet litt på gps'en likevel...) Vel hjemme gikk vi en tur med alle Aust- og Vest-Bissene og det var deilig! Godt å løpe litt og være gale etter mil på mil i bil.

Forrige helg var det Funksjonsanalyse i Hundeklubben. Der var Ayla påmeldt og jeg var veldig spent. For fire år siden gjorde Lexie en knalltest og fikk en masse skryt, men nå var det Villbissens tur... Ayla gjorde en litt dårlig test, dessverre. Hun er veldig avhengig av flokken sin og trengte mye hjelp for å løse momentene. Hele situasjonen var uvant for henne og jeg var ikke den beste føreren heller. Da vi kom til skuddet ville hun ikke leke og fikk dermed "Skuddberørt" og "Ikke godkjent" på testen... Dette er veldig overraskende, for Ayla er så skuddfast som bare det vanligvis. Nettopp vanligvis. Ingenting var vanlig med denne dagen, syns Ayla. Hun trenger nok et år til på baken før hun er klar for en slik omfattende test, men vi fant ut av det viktigste: Villbissen er hverken aggressiv eller skarp! Ingen av momentene viste noen som helst tegn på forsvar av dårlig sort. Hun varslet intenst og trakk seg. "Best at Mammasin ordner opp her!" tenkte hun. Og det gjorde jeg! Og Ayla hilste fint på alle figurantene etter at jeg hadde avmystifisert dem. :-)
Det var to lange dager med mange prøver. Utrolig interessant å se på!! Neste nå er at jeg vil ta et figurantkurs slik at jeg kan bli med neste gang klubben holder prøve.

Innimellom travle helger har jeg frekventert Strømme flere ganger i uka... Agilitykurset mitt nærmer seg slutten. Det har vært utrolig gøy! Deltagerne er så flinke atte!
Jeg har også fått tatt bilder av hundene på Lp-kursene, så nær som to stykker. Nå skal snart over 60 kursbevis skrives ut, med et fint portrett av deltagende hund på! Det blir gøy!

Ellers går nu dagan... Vi går på tur og prøver å få tiden til å strekke til... Ikke lett! Bissene er flinke til å mase om det ikke skjer noe, men å gå ut en tur i hagen alene? På syregresset??? NO WAY!! Vet ikke hva det er med gresset der ute, men de vil i allefall ikke gå på det!!! Skulle tro det var gjødslet med syre..... Kanskje vi må vaske det med jevne mellomrom...?

Nå står høstferien for døren og det ikke et minutt for tidlig!!! Utrolig så godt vant man blir når man jobber på skolen! Før kunne jeg, etter sommerferien, bare drømme om neste sommerferie. Nå er det et slit når det går halvannen måned mellom feriene!!! Sikkert ikke veldig karakterbyggende, men pyttsann! Vi har planlagt noen dager på Dal, men ikke før i slutten av uka. Først må Bissene ha den årlige vaksinen og så skal vi på kjøttsanking... Etter at vi begynte med delvis råfôring har vi vært på utkikk etter billig kjøtt av forskjellig art. Nå for tiden er det mulig å få tak i billig fårekjøtt og snart er det ribber i frysediskene overalt. Prima Bissemat! Til uka skal vi hente noe mer uvanlig: Hest, kanin og hval.... Jepp! Her tas hverken hensyn til Fola fola Blakken, Kalle Kanin eller Moby Dick...... Huff! Hva gjør man ikke for Bissene... Og de elsker det! Ihvertfall mesteparten av tiden. Lexie, Jenny og Jonas er altetende, mens Villbissen fremdeles er litt sær. Hun kan ha kyllinglår og vinger, men bryst? Neitakk!! Hun vil heller ikke ha lever, men der har jeg funnet løsningen: Halvveis frysetørket er det jummy! Oppmalt kjøtt/innmat i blokker vil hun bare ha hvis det er halvtint... Men hun blir bedre!

Nå er Ayla på vei inn i en litt deprimert periode... Etter løpetiden får hun et snev av innbildt svangerskap og blir fryktelig deprimert.... Selv om det går mot en mørk og dyster tid for min del, så må jeg nok ta opp igjen treningen med henne. Det liker hun og det hjelper henne gjennom denne hormonelle perioden. Og så kan jeg trøste meg med at neste gang, da vil det ikke være innbildt!!! Så gøy det skal bli!!!! Med små-små Bissebein i heimen!!!