Stemninger på Dal

Forrige helg reiste vi til Dal rett etter jobb og vi fikk ei fantastisk helg der ute!!! Vinteren var på sitt beste og snøen lavet ned! Huset var ISKALDT, så fredags kvelden gikk stort sett med til å løpe i skytteltrafikk mellom stolen og ovnen for å lempe inn mer ved og fortelle Bissene at "Nei, vi skal ikke hjem enda!"
På lørdagen var vi først ute og akte på fua oppe ved sommerfloren! Det var KJEMPEGØY!!!! Jeg hadde regnbuksa på og den viste seg å være akkurat passe glatt. Jenny, Jonas og Lexie syns denne aktiviteten var bare passe gøy, så de forlot meg for musejakt istedet. Ayla derimot, syns det var like gøy som meg! Vi rant flere ganger og jeg fikk et saftig blåmerke etter et ublidt møte med en stubbe, men bortsett fra det var det en udelt morsom opplevelse! Hele affæren er festet til film, så etterhvert legger jeg inn en link. Husk bare å skru av lyden.... Her er linken: http://www.youtube.com/watch?v=JgPwjG_cBIo
På ettermiddagen gikk vi tur til Tånes.

 Tett snødrev og motvind... Vi måtte myse hele veien!!

 Utsikt over Svineholmen fra Flottorps hytte.

 

 Melkeviga er islagt..

 

 Store istapper!

 

 Jenny fant en pinne...

 

 og var så stolt av den!

 

 På vei til noe hun er mester i:

 

 "Aaah!! Godlukt!!!"

 

 Hun finner alltid noe å rulle seg i.....

 

 Lexie forsvinner nesten i snøværet..

 

 Man blir sliten av å kave i snøen...

 

Da skal det bli godt å komme seg inn igjen!

 

Vi hadde tenkt å reise hjem sent søndag ettermiddag, men det måtte vi revurdere. Det var blitt mildt og det sluddet tett... Vi reiste i siste liten!!! Det var så vidt vi kom opp Vemyrkleiva og E39 var ikke brøytet. Det gikk i 60 hele veien hjem og vi traff en av trailerne som hadde skapt kaos i Trybakken.

 

I dag var det et ganske annet vær og vi reiste ut på dagstur. Vi hadde planlagt å brenne kvist, rydde en hel del på Kjørklevvollen og grille pølser på glørne som en perfekt avslutning!

Mens Jarle drev med motorsaga, lekte vi andre med ball og pinne. Da blir det, som vanlig, noen aktionbilder.....

 

 Jonas vil ikke ha pinne, han vil ha Lexies ball!

 

 Og til slutt fikk han tak i den!

 

 Veldig fornøyd Duttebass!

 

 Lexie skjønner fort hva som har skjedd...

 

 Han skal ikke dø i synden!

 

"Jeg slipper ham ikke ut av syne!!"

 

 Kast pinnen da!!!

 

 Ayla er i himmelen!!! Dette er det gøyeste hun vet!

 

 Lykkelig Villbisse!

 

 Jenny har, som vanlig, ei lita flis..... Viktig å ikke få whiplash!

 

"Er det tid for mat??"

 

Plutselig kom det noen rare lyder fra motorsaga og den kunne ikke brukes mer.... Hrmf! Da blir man jo helt tiltaksløs!! Alle de planene vi hadde om rydding i stor skala og alt! Vi sagde noen kvister og hadde noen småtrær lagt i bakken, så bålet ble tent.

 

Mens vi lot oss hypnotisere av de spede første flammene, spiste Bissene middag.

 

Det viste seg at jeg ikke var en god fyrbøter i dag..... Flammene ble aldri annet enn spede og jeg ble litt motløs, ja.... Vi sparte pølsene til en senere anledning (de hadde sikkert ikke blitt varme engang...) og pakket sammen. Men vi kunne ikke reise hjem uten en tur til stranda!

 

 En frossen kvist i bekken

 

 En utrolig fargerik liten sopp på ei grein

 

 Isskulptur bak låven

 

 Kunst i veikanten

 

 Mønsteris i Sørstranda

 

 Kjempestilig!

 

 Stranda så alt annet enn varm ut!! Isflak fløt!!

 

Luftbobler fanget under isen

 

Temperaturen steg faktisk et par grader, men det føltes som om det ble kaldere likevel, så vi reiste hjemover.. Da opplevde vi helgens desiderte høydepunkt!!!!!!

 

 På isen i Trysfjorden satt en Havørn!!!!!

 

Dette er ikke et dagligdags syn og vi føler oss helt beæret!!!

 

Dette er andre gangen på kort tid hvor vi ser Havørn der ute om vinteren. Spennende!!! Vi så et par for noen år siden også, men man blir absolutt ikke vant til et slikt syn! En super avslutning på en kjempefin tur til Dal!









Ikke så verst å være barn likevel!

Vi var invitert på førjulsmiddag og bitte-bitte-julaften hos Thomas og Heidi lørdagen før jul. Jeg tok en del bilder, men kunne ikke finne dem.... O ARGH!!! Vår første jul med Sara og så kunne jeg ikke finne bildene!!!! Hadde jeg slettet dem??? Jeg gikk noen runder med meg selv og min udugelighet..... I dag fant jeg dem! I kameraet..... Jadda.....
Her er noen minner fra dagen hos Thomas:

 Bordet er dekket

 

 PERFEKT ribbe med sprø svor!!!!!

 

 Flott juletre!

 

 Pepperkakehus

 

 Sara i fin ny kjole!

 

 Spennende med presanger!!

 

 Akebrett!! "Dette skal vel brukes ute...??"

 

 Enda mer spennende!!

 

Til slutt satt Sara i akebrettet og pakket opp resten. :-)

 

Middagen var kjempegod og vi fikk masse dessert. Tusen takk for en kjempefin dag, Thomas og Heidi!!

 

I dag trosset jeg alle elementene og planla en lang tur på skaren!! Det måtte da være mulig å finne en grei plass å gå?? Jeg visste at begynnelsen av turen ville bli kavete, men jeg hadde god tid og en stor porsjon med pågangsmot! Jeg lurte litt på om det gikk an å ta snarveien over isen, men ville vente å kjenne på motet når vi kom inn til vannet.

Bissene vet ikke lengre hvordan turen vil bli... Av og til kommer vi ikke lengre enn inn til undergangen, andre ganger går  (eller går og går, fru Blom....) vi bare en liten runde i skogen. Derfor gjelder det å se positivt på det, uansett, mener Bissene.

 

 Dette er den MEGET fryktede Snøfreserbreen foran undergangen!! Jeg står foreløpig på trygg grunn, men foran meg hever den seg opp og strekker seg helt inn til åpningen, der Jonas skimtes. Det er mange meter i livsfare, syns jeg!!! "Tør du gå over i dag??" lurer Lexie på.

 Ayla sjekker om jeg kommer meg greit gjennom...

 

 "Har du ball med??? Skal vi leke i bingen??" Optimisten! :-)

 

 Men vi gikk til Herjemyra og lekte med pinner istedet! YES!!!!

 

 Når vi er så slitne at vi ikke orker å løpe mer (les: Mammasin orker ikke kaste mer..), så må alle bevis spises opp!! Viktig!

 

Jonas spiser også opp beviset....

 

Fra Herjemyra gikk jeg videre inn til Linddalstjønn og her gjorde jeg det utenkelige: Jeg gikk på isen!!!! Bare et par meter forbi et kinkig felt på stien og ca en halv meter fra land, men dog!! Følte meg veldig oppløftet da jeg var vel på land igjen!!!

Turen var planlagt å gå gjennom Lårhøydalen, via Beverdemningen og tilbake langs Linddalsheia. Sier dere ingenting for bortsett fra Linddalsheia finnes ingen av navnene på kartet, men det var altså der vi gikk!! Lårhøydalen fikk navnet fordi jeg en gang for noen år siden kavde meg gjennom lårhøy snø der. Denne gangen gikk jeg oppå snøen og det var enormt oppløftende!!! Bissene begynte endelig å tro på at turen skulle bli bra denne gang!

Skaren var super hele veien forbi Beverdemningen (som ikke fins lenger fordi grunneieren gravde den i stykker.... Grr...). Den var ikke glatt og jeg kunne holde et fint tempo. Derfra går turen i en sving oppover langs begynnelsen av Linddalsheia og så bærer det nedover igjen. Bratt nedover! Man får vondt i knærne når man går ned denne bakken og får lyst til å skyte seg når man går den opp... Jeg sto nå på toppen og skulle ned en SINNSYK bratt bakke MED skare!! Skaren hadde til nå ikke vært glatt, men når man skal gå ned noe som virker like bratt som en husvegg, ja da hjelper det liksom ikke med tyngdekraften i tillegg.... Jeg prøvde å gå i kanten, men det var helt umulig! Jeg hadde bare ett valg.... Ned kommer man jo alltid.... Jeg kikket ned.... Oh... Det var langt og bratt, ja.... Jeg kravlet ut til midten av veien og grep fatt i en liten kvist... Og så satte jeg meg på fua og lot det stå til!! Følelsen da jeg slapp kvisten, var den samme jeg hadde da jeg lå på toppen av Magasuget og skulle slippe stanga: Redsel for mitt liv!!

OOOOOOOOOIIIIIIIII som det gikk!!!!!! Bissene ble helt ville og alle beit seg fast i meg!! Jeg raste ut i kanten og stoppet. Bissene var på meg alle fire og snakket i munnen på hverandre om hvor galen jeg var! Videre nedover i ei voldsom fart, akkompagnert av min hoisting og Bissenes bjeffing. Fort gikk det sikkert ikke, selv om jeg syns vi brøt lydmuren på et punkt, men fua ble mørbanket og iskald før jeg nådde bunnen. Jeg hadde ikke brukket noe og jeg overlevde!!! Jeg var helt høy!! Barnslig høy!! Dette var skikkelig gøy!!

Overstemtheten varte resten av kvelden og jammen tror jeg ikke at jeg må ha en tur til mens kulda varer! Jepp, det skal jeg!! Så gøy!!



Krype.... så gå!

I det siste har jeg fått veldig god kontakt med mitt indre barn..... Kjempegod kontakt! Men nå syns jeg det er nok. Får da være måte på!!!
Problemet er årstiden.... Det begynte med snøen. Da hadde vi først vært forkjøla i det uendelige. Sykdommen kom i bølger.... Da den ene av oss følte oss halvveis i live, var den andre elendig! Og så byttet vi på det. Igjen og igjen... Bissene var forståelsesfulle, selv om de sikkert var spy lei av å gå tur med en tobeint som bare vaklet avgårde. Store deler av oktober og november gikk med til å sitte i en stol og prøve å finne tegn til bedring. Åsså måtte man trøstespise litt. Sjokolade er godt når man er elendig. :-) Men så blir man litt saltsugen etterpå..... Peanøtter ja... Og så smaker sjokoladen så godt etterpå! Veldig elendig! Veldig lenge! I en stol.... Eller subbende rundt på slett vei med Bissene...
Men omsider så vi lyset! Ikke Lyset, men lyset i enden av tunnelen!! :-D Vi følte oss bedre!!!!!! Livet vendte tilbake!!!
Så kom snøen.... Ca en meter likegodt... Puddersnø..... Jeg kavde og kavde mens jeg prøvde å komme gjennom all denne snøen. Bissene fikk beskjed om å pløye lom for jeg orket i allefall ikke det!!!! Jeg klarte knapt å løfte beina etter alle ukene i stolen. Med sjokolade....... Å sukk!! Gjett om jeg angret på det!
Jarle reddet forstanden min ved å gi meg julepresang på forskudd: Jeg fikk truger!!!!! Lett til sinns gikk vi ei runde i skogen med disse gudommelig fine oppfinnelsene!!! Jippi!!! Jeg så lyst på tilværelsen og gledet meg til laange turer på perfekt trugeføre!! Det varte ca en dag..... Kulda ga seg og snøen ble kram. Og så ble det kaldt igjen og jeg begynte å bli kjent med mitt indre barn..... Noen hadde gått i trugesporet mitt, så når jeg prøvde å gå, så virket det som om stien var en anelse for smal for trugene.... Jeg skled stadig inn mot midten av sporet og det var sinnsykt irriterende!!!!! Jeg gikk med armene rett ut og gjorde en slags sidelengs bølge mens jeg prøvde å forflytte meg fremover.... Arrgh!! Jeg tok av trugene og prøvde å gå i sporene. De var fulle av is...... Lårene hylte av smerte over den anstrengte gangen og jeg mer krøyp enn gikk.... Jeg prøvde å redde meg ut på skaren. Jotakk! Etter ukesvis i stolen (MED SJOKOLADE!!!!) var det ikke en skare i verden som kunne holdt meg!!! Jeg hadde ramlet gjennom i Antarktis!!!! To valg: Skli i sporet eller klampe i snø til over knærne.... Turen ble radikalt forkortet og jeg krøyp hjem til hjemmets lune hule..
Så kom mildvær og jeg så lysere på turene igjen! Nå måtte det vel gå an å gå igjen?? Jeg hadde ikke kommet lengre enn til grusbanen før jeg merket at isen i sporene var immun for varmen!! Skaren var jo fremdeles flortynn, så turen inn til undergangen gikk fort akkurat... Skulle tro jeg just hadde lært å gå.... Så kom jeg til undergangen og hva møtte jeg der?? Brøtebilisbreen!! Eller egentlig Snøfresisbreen!! Den var høy og bred og glasert!! Og steinhard! Her var det ikke snakk om å gå gjennom, nei, her følte man seg som ei ert på en ballong!!! I tankene så jeg hvert eneste bein i kroppen brekke som tennved i et fryktelig fall fra toppen!!! Skekk og gru!!!! Første forsøk på å forsere isbreen måtte jeg gi opp... Den var for glatt og jeg kom ikke engang opp på den.... Så bittert!!!!
I frustrasjon gikk jeg neste tur med Bissene på sykkelstien! Bissene i bånd og ivei det bar! Vi gikk lenge og Bissene syns det var helt forferdelig! Ayla var den eneste som syns turen var noe verd... De tre andre hengehuene syns alt var bånn i bøtta! "Vil ikke gå i bånd..." "Vil ikke snuse der.." "Vil ikke gå den veien..." "Bilene bråker så fælt..." "Når skal vi hjem?" "Kan du slippe oss løs snart?" "Jeg vil ikke dra deg opp denne bakken!" Bare syting.... Men vi kom omsider hjem igjen og fire gørrsvarte Bisser ble endelig fornøyde igjen!
I lange lange tider har det vært Status quo ute. Isen i sporene ligger like forbaska og skaren har ikke holdt meg... Men så kom det litt kulde igjen, gitt!!! Og i dag, på grusbanen, opplevde jeg den ultimate lykke: Skaren holdt meg!!!! Å så deilig dette skulle bli!!!! Lange turer på milevis med skare, blå himmel, lykkelige Bisser og Guds frie natur!!! For godt til å være sant? Jepp! jeg gikk på skaren, men hva er det med skogen??!! Den er jo ikke rett! Den bølger seg ivei i daler og topper... Gjerne heller den ned mot ei myr og der er det ikke snø igjen, bare vann..... Jeg gikk altså på skare som helte 45 grader ned, uansett hvor jeg prøvde å gå. Oppover er en ting, men det etterfølges som regel av nedover.... Som er sinnsykt bratt!!! IIIK!!!

Jeg har funnet ut at jeg mest av alt ligner en enorm baby på ca ett år... Jeg ramler i alle retninger, snubler og kaver... Enhver liten hindring, er som en liten Mount Everest.... Isbreen er like glatt og isene i sporene blir vel liggende til 17. mai.... Å sukk!

Men været er nydelig og Bissene trives selv om ikke Mammasin gjør det, så jeg kan jo ikke klage. men nå syns jeg det er på tide å bli voksen igjen! Jeg vil mestre elementene!!! Ønsk meg lykke til...