Nytt siden sist og Rally-kurs!

Nei nå er det på tide med en oppdatering, gitt!!
For det første: INGEN LØPETID PÅ LEXIE... Jonas er fremdeles interessert, men ikke så mye som før... Veldig frustrerende, men helt normalt! Lexie viser som regel tegn på løpetid ca en måned før hun faktisk får den og det har hun gjort bestandig. Hvorfor skulle noe bli annerledes denne gang? Kanskje fordi vi har gitt henne denne dyre medisinen som skulle sette fart på sakene? Ikke gidd å prøve det! Medisinen heter Galastop og brukes vanligvis i forbindelse med falsk drektighet og for å få stopp på melkeproduksjonen hvis valpene er døde. Visstnok virker den løpetidsfremmende på tisper i fasen mellom to løpetider, men jeg har min tvil... Den er dyr og smaker vondt, så det er ikke verd det! Lexie bør få løpetid en gang i løpet av februar/mars siden hun har vist tegn i noen uker nå.
Vi fikk tak i et eksemplar av Bondebladet og slik ser artikkelen ut:

Skrevet av samme dame som i Norsk Ukeblad, men litt mer utfyllende. En god artikkel og jeg kan godt skjønne at den vakte interesse hos bøndene rundtom. Vi har fått fire henvendelser og jeg måtte pronto maile til Østerrike for å få mer info om ØP'ens driveregenskaper på kveg. Kjempegøy!

Ellers er det fremdeles praktfullt vintervær her, men jeg begynner å føle meg ganske alene om den oppfatningen.... Alle andre gnaver om at de vil ha bar mark, vår og lange turer på tørr skogbunn..... Dere vet vel at det ikke kommer til å skje???? Forsvinner snøen og kulda nå, må vi holde ut med regn, frost, regn og typisk høstvær iblandet en sludda storm i et par måneder!!! Hvem kan nyte en skogstur i iskalde støvler mens regnet hamrer seg inn i alle klærne???!!! Jeg er GLAD det snør! Se så fin Petunia'en min er:

Et syn for øyet! Istedet for en våt, vissen og brun sak som burde vært kastet for lengst!

Da jeg hørte at KHK skulle ha Rally-kurs, meldte jeg meg på med en gang! Jeg har jo vært med på dette før, men det er lenge siden og det var jo egentlig Agility jeg ville holde på med. Men, så fikk Lexie vondt i bakbeinet og Agility'en ble lagt på hylla. Lexie er fin igjen i beinet, men jeg vil ikke risikere noe, så da fattet vi interesse for Rally igjen! Anita og Troja meldte seg også på og i helgen var vi på kurs! Kurset ble holdt i ridehuset på Vennesla og vi har jo kaldt vær, som nevnt.... Å være i et ridehus om vinteren, er som å være i en fryseboks!!! Herremiti, så kaldt!!! Her måtte planlegges masse med tanke på å overleve, altså! Ulla ble tatt fram og alt ble kledd på: ulltrøye, trøye, ullgenser og enda en ullgenser oventil. Ullstrømpebukse, ullbukse og tykk joggebukse nedentil, pluss ullstrømpe og to par ullsokker på beina... Og selvfølgelig min tykkeste boblejakke utenpå! Tepper ble pakket, dekkenet til Lexie og selvfølgelig hundeseng på bein! (Man kan jo ikke ligger rett på bakken i slik kulde!)

Camp'en vår!

Instruktør var Anne Haugland fra Farsund. Vi bygde bane og alle hjalp til:

Ja, jeg hjalp også til!

Anne forklarer og vi adlyder!

Slik ser skiltene ut.

Når banen er laget, må vi alle ut og lære den, akkurat som i Agility. Anne først og forklarer, vi etter som en lydig saueflokk...

Lang, lang rekke.....

Noen må gå banen flere ganger før den sitter......

"Hva gjør jeg nå...???"

"Jeg tror jeg skjønner det nå!!!"

Mens en går banen, venter de andre på tur. Her er noen av de andre på kurset:

Troja og Anita øver på "Sitt front"

Britt Elin og Demi bare koser seg!

Anita og Heidi gjør seg klare

Vi trener bakpartskontroll. Lexie var kjempeflink i ruta!!!!!!!

Nei, hun får ikke juling! Vi er helt gale fordi vi var så flinke!!

"Skal vi hjem?? Når er neste kurs??"

Dagen gikk faktisk veldig fort og på grunn av både nok tøy og aktivitet i banen, kom vi oss gjennom dagen uten å fryse!! Likevel kjente jeg at kjernen (margen) var ganske så frossen da jeg kom hjem, så ovnen ble matet flittig utover kvelden!

Ellers så sliter vi med forkjølelse her... Jarle var først ute og jeg fulgte trofast etter. Må jo for all del ikke gå glipp av en forkjølelse!!! UGH! Som vanlig er Jarle elendig i et par dager og så overvinner han basillene og fortsetter som før, barske mannen! Jeg er i utbryterfasen og kjenner bare som livet svinner... Jeg klarer aldri å utkonkurrere en eneste basill og kan se frem til ei god uke i sykdommens vold... Å sukk.....

Holdt på å daue, æ....

I går skulle jeg på tur med trugene igjen! Det var på tide å lage en ny sti, siden jeg begynner å bli så inderlig lei av den gamle vi har gått og gått i det siste! Jeg var supertrøtt på jobb og visste at jeg ville sovne dønn om jeg satte meg ned da jeg kom hjem... Derfor var det ut med Bissene og rett på badet for å finne ulla med en gang! Jeg var full av futt og pågangsmot og skulle bare svippe på trugene i ei fart! Jadda... Det er IKKE gjort i en fart, tenk!! Jeg skjønner ikke helt om jeg skal løsne reima bak og skubbe skoene inn i reimene foran, eller omvendt... Begge deler er noe forbaska knåv, uansett!! Det verste er jo selvfølgelig at jeg må bøye meg dobbel for å rekke ned til bindingene! Med lag på lag med tøy på, er ikke det så lett, nemlig! Endelig var trugene på og jeg kunne trekke pusten for første gang på en evighet!!! Var nesten litt svimmel, gitt! Der sto jeg, på toppen av trappa ned til grusbanen og innså fadesen: Trappa er lang og smal i trinnene og dårlig skuffet.... Jeg sto på toppen MED truger på.... Jeg fikk nesten litt dødsangst!
Jeg kom meg ned og la ivei! Jeg hadde tenkt meg ei runde som på sommerføre tar ca 1 time og 40 minutter. Da jeg var kommet til fotballbingen (ca 200 meter hjemmefra) hadde jeg forkastet den idèen! Snøen var som sukker og selv med trugene var det tungt å gå! Jeg ville heller improvisere, fant jeg ut. Først gikk vi inn til vannet. Jeg sto på bredden og så på det snødekte vannet. Isen var jo nødt til å være sikker!!! Det har jo vært minus hele tiden, selv om det har snødd oppå isen...?! Jeg labbet utover. Tenkte jeg skulle gå over et smalt sund og fortsette på land deretter. Om man bare går litt på isen, så er den sikker! Det var tydeligvis min filosofi der og da, og grunnen til at jeg gikk ut på den i det hele tatt! (Uten Jarle!) Etter tre meter falt jeg på kne og gravde febrilsk i snøen: Var det vann på isen, under snøen??? Nei, ikke noe vann... Betrygget gikk jeg videre. Fire meter fra land snudde jeg meg og så på sporene mine. HIMALAYA!!!!! DET VAR VANN I SPORENE!!!!! Aldri har noen noengang løpt så fort med truger på!!! Jeg var på land i løpet av sekunder! Jeg nekter herved å gå på isen igjen, bare så det er sagt!!!
Jeg labbet videre på min sedvanlige sti som jeg var så lei av... Da jeg kom inn til Lindalstjønn, kikket jeg opp på heia som ligger langsmed dette vannet. Kanskje var det fint å gå på toppen av den? JA! Det var en god idè! Jeg begynte friskt og la ivei over myra. Snøen var, som sagt, som sukker og selv med trugene sank jeg langt nedi... Så tungt... Og for ei bred myr! Grrrr!!! Endelig over! Jeg så opp på heia som nå skulle bestiges... Den var høy, gitt.... Jaja, ivei bar det! "Tjupp along!" sa jeg muntert til hundene og fikk et himmelfallent blikk tilbake! "Skal vi liksom gå der???" sa de "Ikke på vilkår!!!" Det endte med at jeg måtte gå først, mens de cruiset bak i mine spor!!! Late Bissedyr!! Det var så bratt!! Og så masse snø! Dyp snø!! Vet ikke om trugene var til noe hjelp i det hele tatt, men vi måtte jo komme opp en gang! PEEES! Noen steder måtte jeg bruke armene som støtte, så bratt var det! Og mine fisefine, røde hansker (ikke votter!) ble helt blaute og farga snøen rosa...... Uff, så ekkelt... Hundene var fremdeles bak meg og kunne ikke skjønne hvor vi var på vei... Nesten oppe fikk jeg den første trangen til å krølle meg sammen i fosterstilling og glemme hvor jeg var.... Jeg skulle få mange av dem før jeg var hjemme....
Toppen ble nådd og jeg oppdaget til min forferdelse at snøen var like dyp her oppe! HYL!!! Jeg orket ikke mer, hundene forsto fremdeles ikke vitsen og gadd ikke lete etter mus, engang! :-( Vi måtte finne en vei ned! Ikke samme vei vi kom opp, bedre å gå i ring enn å gå frem og tilbake! Etter mye kav, fant jeg en vei ned på andre siden av heia. Snøen skjuler mye, denne gang et hogstfelt... Prøvd å gå med truger over et pinnespill av småtrær? IKKE LETT!!!! For hvert skritt, satte trugen seg fast under et lite dritt-tre og jeg måtte vagge og hale for å komme løs!! FOR HVERT SKRITT!!!! Aaaaargh!!! Jeg kom meg omsider ned på en kjent sti igjen og kunne sette fart hjem! Her kom trugene til sin rett igjen og jeg likte dem riktig godt innen vi var hjemme!
Turen ble ikke akkurat som jeg hadde trodd, men hundene var fornøyde og det var jeg også! Jeg slapp å gå den kjedelige stien og fant en ny vei jeg IKKE vil gå igjen! Herlig!
I dag var vi på tur med Anita og Troja. Vi skulle bare loffe rundt på Møvig og jeg skulle vise henne hvor Jarle og jeg har gått noen ganger. Det viste seg at jeg har sett på ryggen til Jarle og diltet etter ham som et umælende lam, eller noe sånt... kanskje ikke akkurat umælende.... Ikke lam heller, men saken er den at da vi skulle begynne å gå i dag, ante jeg ikke hvor vi skulle!!! Så sløvt! Vi diskuterte litt om "frem og tilbake er like langt" eller om det er dobbelt så langt, for frem og tilbake ble det mange ganger, gitt! Men, vi gikk til slutt en slags runde og hundene herjet og koste seg! Takk igjen Anita, for fortreffelig selskap!

Mord på Strømme...

I dag ble jeg forskrekket, kan dere tro!!! Dere husker annonsen i Norsk Ukeblad? Det viser seg at det ikke er det eneste bladet som har en artikkel om hundene våre! To kjempekoselige telefoner har jeg hatt i dag etter en artikkel i Norsk Bondeblad!!! Jarle er nå på jakt etter en åpen Narvesen-kiosk, så vi kan få sett dette med egne øyne! Venter i spenning!! Det var visst bilde der også!
Jarle har tatt seg av hundene de siste dagene fordi jeg har vært så opptatt. På torsdag skulle jeg ha styremøte og siden jeg hadde plapret ut om at jeg skulle gjøre det så voldsomt fint her i den anledning, så måtte Jarle rømme med hundene... Jeg skulle tørke støv, støvsuge, rydde og vaske, men istedet satt jeg som bedøvd i stolen... "Arbeidslyst kom, bank på! Her skal du motstand finne!!" Jadda... Og så måtte jeg jo lage mat!! Heldigvis hadde jeg just smakt Taco-suppe og det er enkelt, det! Arbeidet er i grunnen bare å steke kjøttdeigen og det kan jo til og med jeg klare! Maten var ferdig og rett før gjestene kom, eltet jeg rundt med en mopp og -VIPS- så var jeg klar for besøk!
I går skulle jeg hente bilen etter jobb. Den måtte på verksted fordi bakruten gikk i tusen knas... Ikke vet vi hva som skjedde! Da Jarle skulle børste snøen av bilen torsdag morgen, børstet han tvers gjennom, gitt! Åsså med den pusemyke børsten! Det viste seg at hele ruten var pulverisert og vi måtte ringe verkstedet pronto. Jeg skulle altså hente bilen på fredag etter jobb. Jeg kom på busstoppet i god tid og ventet og ventet... Og ventet.... Og ventet... Kaldere og kaldere ble jeg... Jeg prøvde å stå "rett opp og ned" i tøyet, for det skal visstnok hjelpe. Man står så rett man kan og da vil tøyet kun ligge inntil kroppen oppe på skuldrene, over hele resten av kroppen vil det danne seg et luftrom mellom tøyet og kroppen og man vil holde varmen uansett! Genialt! JASSÅ???!!! Hørt om pupper??? Eller valker???? Jeg kan stå så rett jeg vil, tøyet henger aldeles ikke "bare" på skuldrene!!!!! Og mine luftlommer er ikke store nok til å holde meg varm!! Der sto jeg altså, som en ispinne og ventet på den f.......... bussen! I EN TIME!!!!! Da den endelig kom, måtte jeg stå i midtgangen helt til Sørlandsparken og attpåtil betale for det!!! Jeg hater å ta buss......... Vel fremme på verkstedet, viste det seg at bilen sto på karosseriverkstedet... "Bare ta meg ut og skyt meg!" sa jeg og mannen bak skranken fant en som kunne kjøre meg fortere enn svint! For en service! Endelig fant jeg bilen og skulle bare inn og hente nøklene. Der traff jeg mannen til Britt Elin og han skulle ha masse penger! Ikke hans feil, det var snakk om egenandelen på ruta og det fikk han. En tur innom Lund ble det også tid til og der var Inger. Igjen hadde hun ordnet 1000 ting for mamma og pappa på no time. Hva skulle vi gjort uten henne?!
I dag møtte jeg Anita og Trine på Strømme. Vi skulle sjekke hundeklubbens forslag til lørdagstur. Jeg var litt sent ute, så Anita og Trine hadde testet litt på forhånd. Snøen var en halv meter dyp og de hadde måttet gå i sporene til hundene..... De kom ikke langt før min ankomst gjorde at de med glede snudde... Vi holdt oss istedet på området vårt og hundene løp rundt mens vi drakk kaffi og kjaste. Anita tok noen bilder:

Shakira, Lexie og Troja

"Jeg er på vei!!!"

Pust-pes... "Ikke lett i all snøen...."

"Troja! Snuppa mi!!!"

Vi bestemte oss for å ta en tur for å holde varmen.

Vi legger ivei..

Hundene måtte brøyte sti.. "Jasså?! Hvorfor må vi gjøre all jobben???"

Da vi var på vei ned igjen for å varme oss i brakka, tok Jonas ei mus!!

"Er jeg best, eller? Den er MIN!! Hvis noen lurer..."

Jonas sitt trofè!

Nå ligger hundene rett ut etter å ha mast ute i snøen i et par timer! Deilig! Vi har tent i peisen og satt oss godt til rette og gleder oss til en rolig hjemmekveld! Thomas skal ut og gjøre byen utrygg og kan ikke fatte at vi orker å ha det så kjedelig kveld etter kveld... Jaja, den ungdommen....

Over skyene er himmelen alltid blå!

I natt lå Jenny under dynen hos meg igjen. Hun skalv ikke og var i det hele tatt roligere. (Jeg sov likevel ikke noe bedre, enhver bevegelse og jeg var tilnærmet lys våken!) Hun ble med på morgenturen og hun spiste frokosten sin. Vi var SÅ spente da vi kom hjem fra jobb!! Ville hun hilse oss tilnærmet normalt, eller..? Vi pleier å høre hundene når vi parkerer bilen. De kjenner den og vet at vi kommer når motoren slås av. Joda, vi hørte dem og jammenmeg var det ikke litt Svime-sang også!!! Da vi åpnet døra kom hun i full fart, akkurat som hun pleier! Hopp og sprett og sang i fistel, frem og tilbake, høyt og lavt!! Gjett om vi var glade!!! På fotballbanen fant hun en pinne og ville gjerne leke, hun eltet etter Lexie og småbet henne i nakken, AKKURAT SOM NORMALT!!! Vi kunne puste lettet ut, for nå hadde hun ikke vondt iallefall!
Det verste med dette, er at det skulle bare tre kortison-piller til og så var hun som ny igjen... Dette beviser i grunnen dyrlegens grimme diagnose og vi må bare godta det, det er ikke noe vi kan gjøre for å bli kvitt det.
Men, problemene hører fremtiden til, dem vil vi ikke tenke på nå! Nå nyter vi Jenny i full vigør og gleder oss så lenge det varer, uansett!!
Tusen takk for alle støttende ord vi har fått! Det er så godt å vite at noen bryr seg. :-)
Lexie drøyer løpetiden akkurat som hun pleier... Fremdeles ikke noe blod.. ARGH!!! Jonas har mistet litt interesse, til og med, for nabohunden Kelly har MYE mer løpetid enn Lexie, så da gidder han ikke kaste bort tid på henne! DOBBELT-AARGH!!!!

En litt kjedelig dag..............

I dag måtte vi til dyrlegen med Jenny igjen.. Hun har vært litt tufs i en ukes tid og jeg kom frem til at det var kjeven hennes som var vond. I går kveld trakk hun seg bort fra oss alle og var litt mer enn tufs. Da vi skulle legge oss ville eller kunne hun ikke hoppe opp i senga. Med god hjelp kom hun seg opp og lå under dyna mi. Det var som å ha en liten vibrator ved siden av meg! Jenny ristet og skalv og vi bestemte oss der og da for å gå til dyrlegen så fort vi hadde mulighet i dag. I dag morges ble Jennys feber målt til 40,2 så det var helt klart at hun igjen var blitt syk. Sigurd hadde ikke tid til å ta imot oss før på ettermiddagen, men så lenge Jenny fikk være i ro så hadde hun det greit. Igjen var hun så snill og tapper hos dyrlegen! Hun finner seg i alt uten å kny, så hjertene våre svulmer helt over av stolthet! Dessverre måtte Sigurd igjen fortelle oss om denne forferdelige tilstanden som kalles Autoimmun lidelse... Jenny viser alle tegn på å ha det, hun har bare vært frisk i litt over to måneder og er nå syk igjen med lignende symptomer.. Denne gang er det ikke nakken som er vond, men musklene i hodet. Neste gang kan det være andre muskler som rammes, mest alvorlig er det om hjertemuskelen rammes. Det er dødelig...
Det er blitt tatt blodprøver spesielt for autoimmune lidelser, som nå sendes til Tyskland for analyse. En gang i neste uke får vi svaret. Om det skulle vise seg at Jenny lider av dette svineriet, er det flere ting vi kan forvente oss: Hun kan ikke brukes i avl. Hun vil bli syk med ujevne mellomrom og medisinen er kortison. Etter en tid kan hun få bivirkninger av kortisonen. Tiden mellom sykdom kan bli kortere og kortere.
Forrige gang Jenny var syk, valgte vi å ikke tro på disse dystre spådommene, men nå kan vi ikke la være lenger. Å se vår viltre, muntre og deilige Svime bli redusert til en skygge av seg selv, skjelvende og elendig, er litt av en belastnig! Vi lider med henne og skulle ønske vi kunne overta hele dritten!

Jenny, 6 uker gammel

Jenny på Dal

Fine Svima....

La oss håpe dyrlegen tar feil..... Sukk!

Besøk, tur og bursdag

Så er enda en helg over og like fort har det gått.... Sukk!
På lørdag fikk vi besøk fra Oslo! To kjempekoselige par kom for å møte hundene. Jeg var, mens jeg gjorde rent som en gal, spent på hvordan hundene ville oppføre seg. Man vil jo at "barna" skal vise seg fra sin beste side, når folk kommer langveis fra for å hilse på dem! Det gikk veldig fint og Bissene slappet fort av, dette var jo ikke dyrleger likevel! Daniel tok noen bilder og de ble kjempefine!!!

Lexie VIL ha tak i ballen!

Full fart i snøen

Søte Jenny.

Anders unnskyldte det dårlige lyset men tilføyde: "Bildene blir jo fine uansett, med så flotte motiver." Hvor smigret blir jeg av sånt??!! Så herlig!!

I dag hadde vi besøk av Janka og Anita. Kjempekoselig! Vi gikk en tur og ble så svette! Snøen er, med mildværet vi nå har, som sukker! Vi vinglet ivei og jeg lovte der og da at enkelte stier MÅ få besøk av trugene. Det er jo helt umulig å gå i skogen nå... Dobbeltsukk! Og vi turde jo ikke gå på isen! Den er sikkert helt råtten nå og jeg tør ikke prøve den uten redningsmannskapet mitt, Jarle, det er helt sikkert! Vi hadde kake og kakao da vi kom hjem igjen. Så godt!

En tur til Lund fikk jeg også til i dag og de hadde det helt fint! Mamma fortalte litt om siste dagers opplevelser med hjemmesykepleien... Jeg blir bare irritert om jeg skriver alle detaljene, men jeg kan jo nevne at de færreste som kommer, kjenner pappa, fordi de ikke har vært der før.. Pappa har ikke blitt vasket på lenge, antageligvis fordi den som kommer den ene dagen, tror de andre gjorde det dagen før.. Posen på kateteret blir ikke byttet med mindre mamma minner dem på det.... En av dem ville ikke se på posen engang, fordi hun aldri hadde vært borti slikt før! Jeg blir så irritert! Norge er bare fint utad, på innsiden er det helt råttent!!!

Jenny har vondt i kjeven... Jeg trodde først det var noe i munnen som gjorde vondt, men kunne hverken se eller finne noe galt. Ingenting i veien med tennene, ganen, tunga eller leppene... Merkelig.. Jeg har nå kommet frem til at det må være kjeven. Hun vil ikke åpne munnen og må hun gjespe, blir det ganske halvhjertet.. Blir det ikke bedre snart, må vi en tur til dyrlegen med henne. Uff.

Jeg tror endelig medisinen til Lexie virker!!! I dag har Jonas vært på frierføtter!! Det er ikke blod enda, men det er jo helt tydelig at hun lukter bedre!!! OH YES!!! Endelig skjer her noe!!!!

Vi har fått en ny gjest i fugletreet:

Nøtteskrike

Vi har ikke sett mer til rotta og håper og tror at Kattugla vi hørte en tidlig morgen har gjort det Rasmus (inne-nevrosen) ikke klarte! Håhå! Ikke verst!!!

Helt på tampen her må jeg bare nevne:

GRATULERER MED DAGEN JORUNN!!!!

Jeg fikk ikke pratet med deg, men jeg har tenkt på deg i hele dag!!! Vi må sees snart og så må du jo få både bursdagspresang og veddemålsgaven!! Klem fra meg til deg!!!

Litt om ved og sånt..

Hundene sover, pusen sover, det er fyr i peisen og jeg sitter her, mett og trøtt og nyter fredagen! Hva kan bli bedre enn det?! Men, det har kostet en del..... Da vi la parkett på golvet i leiligheten, mistet varmekablene en del effekt og vi bestemte oss for å sette inn en vedovn. Genialt, siden vi jo har egen skog og alt! Nå har vi hogd vår egen ved i flere år og vi begynner å få dreisen på det. Begynner å få, ikke sant... Før trodde jeg at ved var ved og at man foretrakk bjørk på grunn av den fine barken... Jeg skjønte ikke hvorfor blandingsved alltid var billigst, eller hvorfor man ikke burde fyre bare med furu. Jeg er klokere i dag! Vi begynte ved-karrieren med å tynne ut en liten furuskog. Alt var ved, ingenting ble kastet. Dette resulterte i at vi hadde mål på mål med pinnestor furuved og trodde vi hadde vært flinke...... Da fyringen startet var det like før vi måtte flytte salongen inntil ovnen for i det hele tatt å kunne sitte ned! Vi måtte mate ovnen med ved HELE tiden og det sa bare "POFF" så var den "vedkubben" oppbrent... Et slit! Året etter hogde vi stort sett bare eik og veldig lite ble kløyvd....... Denne vinteren fant du meg stort sett på kne foran ovnen, kavende med peispusteren for å få tent opp eikeveden.. Vi har nå prøvd alt som finnes av trær i skogen vår, vi har kløyvd mye ett år, lite et annet og sakte men sikkert så lærer man, gitt! I år fikk ikke Jarle lov til å felle ei eneste eik!!! Ikke om det snødde en viss plass, så skulle jeg slite mer med den fordømte tunge greia!! (Eika, altså..) Jeg har, med veden Jarle fikk lov til å felle, vært nøye med kløyvingen: Noe stort, noe lite. Veldig fornøyd! Men så kom kuldeperioden og jeg følte vi igjen flyttet bort til ovnen... Min fine, lette ved brenner som bare juling, så vi elter frem og tilbake helt til vi ikke orker mer og går og legger oss... Jarle kjørte dermed til Dal og hentet noe av fjorårets blyved. Planen er at vi skal tenne opp med den lette veden og brenne videre på den blytunge utover kvelden. Igjen, genialt!! Men, den blytunge veden må inn først... Jeg har jo aldri vært tilhenger av å gå mange ganger, så alt må med i en vending! Jeg stappet vedkurven full og skulle svippe inn med den i full fart. KADUNK!!! Vedkorven smalt i bakken fortere enn jeg fikk tenkt "Hepp"!!! Den veide ca 200 kg!!! Aaarrgh! Hva gjør man?? Musklene i ryggen gråter enda... Men her er varmt og jeg trenger ikke elte frem og tilbake, takket være lønn fra Dal! Så fornøyd!! I vår skal vi felle litt av alt: Litt furu fordi den tenner så lett, litt bjørk på grunn av barken og knitringen, litt lind fordi den er så myk å kløyve, litt lønn fordi den brenner så lenge og litt eik fordi vi drukner i den på Dal. Jeg skal kløyve hver og en perfekt og vi kommer til å elske hvert vedtre neste vinter! Ja, det gjør vi!!
I kveld hadde jeg gourmet-mat helt alene! Jarle er i Oslo og Thomas er ute en sted. Menyen besto av ris, salat og elgskav i fløtesaus med løk, sopp og paprika. Jummy!! Sikkert ikke sunt, men hvem var hjemme og kunne stoppe meg?? OA-HAHA! (Min djevelske latter!) Nå skal jeg sjekke Se&Hør og hvis det ikke går noe bra på tv i kveld, så har jeg noen dvd'er jeg kan se: "Maximum Overdrive" av Stephen King, "28 weeks later" grøsser med 18 års-grense og "The Devil's Rejects" også en grøsser. Disse filmene fikk jeg til jul av Thomas. Han gir meg filmer han i sin villeste fantasi ikke ville sett selv. Hehe, så pysete! Ingenting er som litt grøss og gru en sen vinterkveld alene hjemme!!! Ønsker alle en fortsatt fin fredag!
Noen bilder fra Jarles tur til Naspetjønn og den siste bålturen vår:

Fremdeles eventyrlig vinter på Drivenesheia!

"Her er mus!!! Tror jeg..."

Alle hjelper til...

Bålkos på Lindalstjønn.

Hva gjør jeg??? Faller i staver over stjernene, eller...??

Julehilsen fra Lino, pappa'en til Jenny og Jonas

Peiskos i vinterkulda er fint!

Var veldig gøy å få bilder av Lino igjen og jeg gleder meg til å treffe ham igjen til sommeren! Han er så skjønn og det er som å se en eldre utgave av Duttebassen!

Sånn, nå er jeg ferdig for denne gang!