Janka, kurs, dugnad......

Jeg er så ELENDIG med denne blogginga, altså!!!! Jeg tror problemet er at jeg så gjerne vil krydre innleggene med bilder, men hvis jeg ikke har tatt bilder, så blir det ingen blogging... Det har jeg funnet ut at jeg må slutte med! Men jeg vil gjerne ha noen tilbakemeldinger på det.... Er det greit med mange stemningsrapporter og få bilder, eller noen få og lange innlegg med bilder???? (Is there anyone out there???)

Denne gang begynner jeg med de nyeste event'ene! Jeg har vært på besøk hos Janka og Anita!!! Da jeg banket på døra, hørte jeg Janka på innsiden og Anita bak henne igjen. Jeg åpnet døra (Anita var jo så treg og jeg var så spent!) og Janka fikk nesten sjokk!! Hvem var denne uoppdragne dama som bare kom inn, sånn helt uten videre???!!! Foran meg sto ei lita tønne med bein! Magen sto som ei lita tromme og hun var bare så søt!! Jeg satte meg ned og begynte å fnise. Janka skjønte med en gang hvem denne gale dama var og måtte øyeblikkelig finne noe å holde i munnen. Så vimset hun frem og tilbake mens hun logret så hun slo seg selv og pep i fistel! Og det fortsatte hun med uendelig lenge. Bamsen hun holdt i munnen ble byttet ut med jevne mellomrom og Janka har mange bamser!
Anita og jeg fikk sjans til å kjase litt også og Janka roet seg så jeg kunne få tatt på maisen hennes! Den var virkelig stinn, akkurat som Lexies mage var på samme tidspunkt. Om en ukes tid vil magen bli mykere og melkeproduksjonen begynne. Da vil hun se enda større ut!
Det skal IKKE gå lange tiden før jeg må på besøk igjen, det er jaffal helt sikkert!!! Har stjålet noen bilder igjen:

Her er Janka 4 uker på vei

og her er hun 5 uker på vei!

Forskjellen er faktisk enda større når man ser henne forfra, men det er vanskelig å få tatt et ordentlig bilde av det.... Men, tro meg, her er småttiser på vei!!!!

Så er kursene igang igjen i Hundeklubben. Jeg meldte på Ayla og meg på Videregående/Appellkurs og målet er Appellmerket, eller bronsemerket, etter endt kurs. Jeg tror ikke det skal bli noe problem egentlig, for Ayla er veldig flink (når hun konsentrerer seg...), men vi fikk allerede første kurskveld en masse tips som krever MASSE trening hjemme!!! Tipsene jeg fikk gikk ut på å leke inn øvelsene og for Aylas del, betyr det at ballen skal være et aktivt innslag. Ayla blir spinnvill og SUPERVIMSETE med en gang ballen er i nærheten, så jeg ble ganske himmelfallen med tanke på å skulle kunne trene med henne i den tilstanden...... Men, er det ikke en spinnvill og giret hund jeg ønsker da?? Innenfor visse rammer, selvfølgelig, men spruten hennes ønsker jeg jo ikke å temme! Hva om jeg kan kanalisere forventningen hennes så hun vet at ballen kommer, bare hun jobber for den? Da kan jeg få en PRIMA lydighetshund en gang i tiden!!! Dette krever trening! Det er en helt ny måte å trene på for meg, så jeg må lære parallellt med Ayla. Vi må ta flere skritt tilbake i forhold til der jeg syns vi var etter forrige kurs, men jeg tror fremskrittene vil komme fort. Ayla vil så gjerne, hun må bare skjønne hvordan. Jeg gleder meg! Og aller best er at det er flere på kurset som ønsker å trene, så vi kan bli noen stykker som hjelper hverandre!

På lørdag var vi på en minidugnad på Strømme. Gresset måtte klippes og noen maurtuer skulle utraderes.... Jeg var mest spent på maurene! De har brukt banene som om det var deres egne og hundene har vært så plaget, kan du tro!!! Nå var hevnen søt, i form av spade og diesel..... Den første tua ble dynket med flere liter diesel og så satt fyr på. Jeg spadde og spadde og det brant ganske lystig! Maurene var i krigshumør og vi var til slutt dekket av iltre krigere.... Vi kavde oss ned på banene igjen og utførte en slags Død-over-maurene-dans mens vi plukket maur på de mest unevnelige steder!

Tua brant i timesvis og røykla til slutt hele området.... Vi hadde gått hjem igjen for det var jo så vått i skogen, så brannen ville dø ut av seg selv på no time! IKKE!!!! Grunneieren lurte til slutt på hva som foregikk og Thor Helmer, klubbens kasserer, ble sendt ut igjen på brannvakt... Joda, tua brant fremdeles, så han måtte slukke den med vann.. Men det var ikke noen direkte fare for skogen rundt, for det var virkelig vått der, altså!

På tirsdag var jeg kjempespent på om destrueringen hadde hjulpet!! Vi var ikke plaget av maur på banen, så lys til sinns gikk jeg inn til tua. Et stort sort krater åpenbarte seg................. og MILLIONER av maur!!!! Det krydde av maur, både i krateret og i skogen rundt.... Brann og røyklegging hadde ikke hjulpet i det hele tatt! Maurene var intenst opptatt av å restaurere hjemmet sitt og kommer sikkert til å bygge ei tue som er dobbelt så stor.... Sukk....

Tips mottas med takk!!

Planene fremover er å få trent i allefall to ganger før neste kurskveld. kanskje kan vi få til ei fellestrening i løpet av helgen? Det hadde vært fint! Og -vips- så er nok ei uke gått og på tide med et besøk til Janka igjen! JUHUU!!

Oppdatering om Janka!

I morgen er det fire uker siden Caro og Jankas vellykkede møte og på tide med noen sammenligningsbilder!
Her er Jankas mage da hun var to uker på vei:

Og her er hun fire uker på vei! Større pupper og en anelse rosa!

Men, Anita har også tatt disse bildene:

Her er dagen etter møtet med Caro:

Og dette er Janka i dag!! Etter fem dager uten matlyst!!

Har du sett på maken???!!! Og magen.... (Hahahaha) Her bare MÅ det være noe(n) på gang! Så gøy!! Og for en lettelse!! Og SÅ spennende det blir fremover!! JUHUU!



Bobletilværelse....

Hverdagen er i gang og den kom som julaften på kjerringa, det er i allefall helt sikkert!!! Etter et par dager med tilvenning på jobb, kom elevene og det var fullt kjør! Jeg ble helt kjempesliten etter onsdagen og fikk vondt i ryggen og alt! Planlegger dermed en tur til Vilhelmsen på torget (som sikkert har flytta for mange år siden...) for å få kjøpt noen superdyre sko og dermed aldri mer merke kroppens forfall på jobb! Jepp. Men det blir ikke på denne lønninga, dessverre.....
Rutinene er i ferd med å innarbeides igjen etter ukesvis med ferie og jeg syns Bissene takler det bra!

Det som opptar tankene mest for tiden, er jo Jankas tilstand. (Derav bobletilværelsen...) Nå er det 3,5 uker siden hun hadde stevnemøtet med Caro og tiden for synlige tegn nærmer seg. Janka har endret oppførsel og Anita er overbevist om at her er småttiser på vei, men jeg venter likevel på de fysiske tegnene før jeg kan la jubelen stå i taket... Jeg har bestilt puppebilder, blant annet! Janka er jo korthåret, så endringene burde være lette å se. Dette bildet har jeg lånt fra "Jankas hjørne" og det viser Jankas mage etter ca to uker:

Når neste bilde kommer, vil hun være ca fire uker på vei og da kan man sammenligne!!!!! Spennende!!!

I natt skjedde noe som ikke har skjedd på veldig lang tid: JEG HADDE EN VALPEDRØM!!!!!!!!! Etter å ha hatt surrete ønskedrømmer de to siste gangene Lexie skulle hatt valper, hadde jeg i natt en fantastisk klar drøm!!! Jeg drømte om fødselen og har en viss formening om antallet. Jeg drømte også om kjønn på valpene, men er litt redd for at det skal "gå troll i ord", så jeg vet ikke om jeg vil avsløre det nå....

Det viktigste er at jeg har drømt og at det tidligere har vist seg å stemme! Nå kan jeg kanskje snart komme ut av boblen jeg føler jeg har vært i siden møtet med Caro! Neste uke planlegger jeg et besøk til Anita og Janka og det gleder jeg meg til!!

Janka tar livet med ro, men jeg syns jeg ser et glimt i øynene hennes: "Jeg har en hemmelighet, jeg!"

Og plutselig var sommeren over........

I år har jeg hatt verdens lengste sommerferie ever!! For første gang siden jeg fikk jobb på en skole, har ferien vært som skolens; 7,5 herlige uker!! Nå nærmer det seg slutten på alle disse herlige ukene og vet du hva? Jeg syns de har gått fort!! Jepp, noen blir aldri fornøyde.......
Jarle, den stakkars mann, har jobbet i to uker allerede, så vi er hjemme nå og prøver å finne tilbake til hverdagen... Jeg burde ha brukt tiden på å venne hundene til en hverdagslig rutine igjen, men det er vanskelig! Etter å ha vært med oss døgnet rundt i nesten to måneder, er det vårt (mitt) ansvar å forberede dem på lange timer alene hjemme igjen..... Jeg har ikke vært flink! Mange grunner til det: Vi har vært på farten on and off hele ferien, Frankrike, Holland, Danmark, Dal.... Hjemmet ble veldig forsømt, så da Jarle begynte på jobb igjen, begynte jeg på nedvask hjemme..... Jeg valgte en av de varmeste dagene å begynne på... Etter en liten stund svettet jeg ut all arbeidslyst og gikk til Bråvann med Bissene istedet. Dagen etter fortsatte jeg prosjektet, men det var en like varm dag og jeg endte i Bråvann igjen. Nedvasken tok mange dager, faktisk, men til slutt var jeg fornøyd! Oppussingsprosjektene står i kø, noe som kommer veldig godt til overflaten når jeg gjør reint... Kjøkkeninnredningen får meg nesten til å spy! Den er gammel, billig og krekselig.... Jeg ønsker meg nytt kjøkken!! Hva ville jeg ikke gjort for litt mer benkeplass...??!! Spisestua er kjempefin, mens stua er et sorgens kapittel....... For mange år siden satte jeg opp brystpanel for å skjule noen feil i tapeten. Hvor lei er jeg av brystpanelet nå, tror du..?? PJUUUK! Så er det badet....... Sukk... For ikke å snakke om yttergangen.... Her er nok av ting å ta tak i, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Med en tur i banken, kanskje?
Da nedvasken var ferdig hadde jeg tenkt å begynne på hjemme-alene-treningen. Jeg tenker fremdeles på det... Kontoen er tom, så jeg er nesten litt livredd for å gå ut i den kommersielle verdenen! Hva kan man finne på uten penger???? Grrr!! Kunne tenkt meg en tur på Plantasjen, Jysk, Sparkjøp... Nei, veldig dum idè.
Og så var plutselig sommeren over!! Jeg har hatt hagedøra åpen hele dagen og Bissene har kunnet vandre ut og inn som de ville. (Det gjør de selvfølgelig ikke, med mindre jeg også går ut, men de har hatt anledning til det!) Plutselig viste gradestokken UNDER 10 GRADER og den friske luften var i overkant frisk!! Døra er nå lukket og jeg lurer på om det virkelig er høsten som er kommet, eller om det bare er en midlertidig hilsen fra nord.... Vi har bare vært i Bråvann et par ganger denne uken. Ayla har funnet en plass hvor hun nesten svømmer, men nå ser det ut til at den store eventen må utsettes til neste år... Det er nemlig ikke like gøy å ta sine første svømmetak når den tobeinte delen av flokken står på land og pyser... Istedet har vi gått noen av de vanlige turene igjen. Siden temperaturen begynner å bli så nippy, kan vi likegodt gå for å holde varmen! Det vil si, Bissene digger temperaturen, det er meg som sliter med frostriene... I går tok jeg med rosesaksa og ryddet meg vei gjennom Lår-høy-dalen. Nesten fornøyd nå! Fremdeles noen stikkerdritter jeg må få meid ned, men det går an å gå der nå! Lexie, Jenny og Jonas benytter min klippetid til å grave etter mus eller scanne området for ekorn. Ayla står og ser på meg.... "Kan vi gå nå?" "Kjeeedeliiig!!!" "SUKK!" Ferdig snart?!" "Skal vi bare stå her???" Jadda, tålmodigheten lenge leve..... Hun har det med å kjede seg på tur. Midt i tykkeste skogen, med lukter og liv på alle kanter og Bisser i fri utfoldelse, står hun bak meg med en pinne..... "Kaste??" spør hun forventningsfull. "Nei, løp og snus!" svarer jeg. Vi går videre til jeg hører et dump bak meg. Der står hun med pinnen igjen... "Kaste??" "Nei! Tjupp along!" Et stykke til, dump, "Kaste??" "Nei! Full fart!" Jeg går videre og like før jeg forventer neste dump, snur jeg meg og sier "Nei Ayla! Tjupp along!" Ayla slipper pinnen og løper avsted. Hun har ikke skjønt hva et ekorn er og har bare såvidt hatt ferten av mus, så Bissenes scanning av omgivelsene finner hun ulidelig kjedelig... Da er det MYE gøyere å leke!! Men ikke med Bissene, de er jo dødskjedelige!! Pinner og ball derimot, er heaven!! Vi kaster ikke pinner til henne når vi er på tur fordi vi ikke ønsker å bygge opp under pinnegalskapen, men Ayla ser ikke ut til å skjønne det... Hun er like forventningsfull hele tiden og trenger flere beskjeder før hun tar hintet og gir skogen sin fulle oppmerksomhet. Jeg er nå engang utav den oppfatning at Bissene, alle sammen, har godt av en god tur i skogen på egne premisser, uavhengig av meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis jeg var den gøye, med pinner og baller og slikt, kunne vi likegodt vært på et jorde istedetfor å gå i skogen. Men, jeg skjønner også at noen aktiviteter er på sin plass nå! Det er ikke bare Ayla som bobler over av energi og hjerneaktivitet, så nå er tiden inne for å gi Bissene noen utfordringer!

Nei, nå er det på tide å få gjort noe! I dag kommer Jorunn på besøk og Bissene skal luftes før den tid. Jeg har ikke sett Jorunn på aldri den tid og mye skal kjases om, masete Bisser kan vi ikke ha da!
Ha en finfin høstdag!

Alt i boks!!

I dag sjekket jeg "Min side" på NKK og fikk bekreftet at alle titlene på Bissene er registrerte! Til og med Aylas Verdensvinnertittel! Det var faktisk en lettelse å endelig se den på trykk, for selv om jeg visste at tittelen var hennes, så kunne jeg ikke helt falle til ro likevel...
Hele utstillingen var en farse (har hørt at det ikke bare var meg som reagerte på det) og vi fikk liksom ingen bevis på at tittelen var hennes. Ingen sløyfer, ingen gratulasjoner og ingen diplom... Kun en invitasjon til fotografering og et papir som sa vi var kvalifiserte til FCI's utstilling Champion of Champions senere i år.
En annen ting som gnagde litt i bakhodet mitt, var tanken på de to ØP'ene som ble verdensvinnere i år.... Begge er langhåret og de konkurrerte med fem korthårede.... I hvilket univers vinner to langhårede??? (Bertolt er klippet, men man kan tydelig se at han ikke er korthåret likevel!) Alle vet at de langhårede ØP'ene som regel ikke når opp i konkurranse med korthårede, så hva skjedde i Paris??? Selv om vi kunne reise hjem med den ene vinneren, klarer jeg ikke å la være å tenke på det.
Jeg er veldig glad for Aylas tittel, men.... Det er et "men" der. Er det virkelig mulig at noen har så stor innflytelse på dommeren..?? Jeg lar spørsmålet stå åpent. Ayla har fått tittelen og det er offisielt godkjent! Og om jeg tar feil, så betyr dette kanskje en oppsving for de langhårede ØP'enes anerkjennelse! Når selveste presidenten i FCI foretrekker mye pels, så bør vel andre dommere kunne ta hintet?
Måtte lage et skrytebilde:

Vi er selvfølgelig kjempestolte!!!!!

I går var vi på Dal for å gjøre de siste forberedelsene til Dalslekene i helgen. De er forbeholdt familien og vi blir ganske så fulltallige!! Jeg gleder meg veldig!! Men til saken: Akkurat nå er Renate og Øyvind og deres to barn, Sandra og Julie, der ute. Julie er ellevill etter dyr (hun har det fra grandtanta altså!!) og Renate lurte selvfølgelig på hvordan Bissene er med barn.... Ja, hvordan er de med barn, egentlig?? De hadde ingenting imot Adrian til Richard og Marianne, det så jeg jo på ØP-treffet. men, de er jo ikke vant til barn, så jeg gjorde det eneste rette: Jeg slapp dem ut av bilen så de fikk hilse på en hvinende Julie som satt på armen til Renate.... (Jeg utstrålte calm submissive energi i beste Hundehvisker-stil!) De reagerte ikke i det hele tatt!! Flinke Bissene!!! De snuste på henne (og hun hvinte enda høyere) og Renate satte henne ned på bakken. Noen sniff i forbifarten og dett var dett. Jeg tror ikke med dette at barn kan kravle over dem og dra dem i ørene, men de kan være i samme bygd uten å gå av hengslene! Bissene våre er rett og slett praktfulle!! Jenny måtte til og med hoppe opp på Øyvind, men det er sikkert bare fordi hun snøss som bare det og at han er så allergisk..... Hun pleier ellers ikke å være overivrig overfor fremmede menn, men nå hadde hun et overtak, mente hun! "Bare pass deg, jeg har pels! Løs pels!!"

Endelig har Janka fått sin egen blogg: www.jankashjorne.blogspot.com  Her regner jeg med stadige små oppdateringer om den store eventen i slutten av september! (Hører du det, Anita??!!) Foreløpig er det bare små og vage endringer som kan forventes, nesten på kanten til ønsketenkninger, men når magen begynner å vokse for alvor, vil disse små tegnene være verd å ta med seg og tro på! Janka er mer klengete, akkurat som Lexie var! Hurra!!

Og sånn går nu dagan...

Det er bare helt utrolig hvor deilig det har vært de siste dagene!! Vi reiste fra Dal akkurat da sommeren bestemte seg for å stikke innom, hvor typisk er ikke det..??

Men, Jarle (den stakkars stakkars mann) måtte begynne på jobb igjen og da er ferien på en måte slutt. Det er jo godt å komme hjem også! På Dal har vi det egentlig som plomma i egget, bortsett fra at vi mangler et baderom..... Doen er i låven og vasken på kjøkkenet må duge til alt annet. Jarle (vikingen) bader i Ronevannet hver kveld, men det er for kaldt for meg!! Var med en kveld, for å få skyllet av meg alt saltvannet fra tidligere på dagen, men det var ikke så veldig koselig... Det var iskaldt og jeg bablet ivei mens jeg hakket tenner.... Aldri har salt blitt skyllet så fort av! Her hjemme har vi plenty av varmt vann og det er jeg veldig takknemlig for!!!
Utfordringen i år har vært å få Ayla til å skjønne at vannet er vår venn! (Om dagen når det er varmt!!) Hun er blitt flink til å vasse, men hva kunne vi få til på stranda vår på Dal?? Kunne vi få henne til å svømme?? Jeg løp ut i vannet sammen med henne og jeg tror vi lykkes!! I allefall et par svømmetak!!

Jenny på vei ut mens Jonas er på vei inn..

Jenny er blitt som en oter i vannet! Hun elsker å svømme nå!

Jonas og Lexie

"Åååå!! Tør jeg dette??"

"YES!! Jeg turde!!"

Litt bekymret, men også litt stolt!

Fremdeles litt i tvil... Jenny kaster et oppgitt blikk på henne...

Full action

Og til slutt ble det jammenmeg fart i Ayla også!!!

Etter at vi kom hjem, har vi badet i Bråvann hver dag! Vannet er så godt at til og med jeg nyter det!! Jenny svømmer nå også på badeplassen vår!! Gjett om vi er stolte av henne! Ayla nekter plent å svømme, men hun vasser. Det får holde foreløpig. Er det dårlig vær en dag, så kan vi gå til stranda. Der kan hun vasse og da finner hun kanskje ut at hun faktisk flyter også!

Janka er nå 1 uke ut i svangerskapet. Bortsett fra at hun er mer kontaktsøkende enn vanlig, har hun ikke vist noe fysisk. Men, da Lexie var gravid for tre år siden, skrev jeg at hun var mer kosete enn vanlig den første uka, så: Jippi-jippi-jippi!!!!! Janka følger i sin mors fotspor!!!

Love is in the air....

Når man har ventet lenge på noe og det endelig skjer, så har det en tendens til å sammenfalle med noe annet... Vært ute for det? Da vi fikk nyheten om Jankas løpetid og telte dagene frem til møtet med Caro, viste det seg at årets treff kom til å bli litt forkortet for vår del. Men ikke så ille! Treffet varte hele helgen og vi skulle reise til Caro på søndagen, så vi kom ikke til å gå glipp av så mye heldigvis.
Denne gangen var det ikke Jarle og meg som skulle reise!! Jarle måtte være hjemme med de andre Bissene, så dette ble en ren jentetur med Janka, Anita og meg! Så rart!!

Vi bodde på Fjand Camping i nærheten av Ulfborg. En kjempefin plass med mange turmuligheter for Janka!! Vi trodde vi skulle finne sjøen, og vi hadde et par forsøk, men vi gikk tydeligvis ikke riktig vei...
Her bodde vi:

Litt kaldt på kvelden, men HØY kosefaktor!

Deilig dag med litt sol, til og med!!!! Høyere kosefaktor!!

Og slik så vi ut da vi ikke visste vi ble tatt bilde av.........

Det var kaniner på campingen... (Heldigvis ikke løse!!) Jeg måtte hilse på dem hver dag og vi var ganske forbauset over antallet! Det var et hull i veggen ut til løpegården og de bare veltet ut!! Flere og flere og i alle størrelser, fra de som fikk plass i hånden og opp til (unnskyld ordvalget!) kokeklare... Janka syns de var veldig interessante, men hun var mye roligere enn jeg tror Bissene hadde vært. Veldig avbalansert!

Og enda var det flere inne....

Etter å ha kommet i orden på campingen, dro vi til Caro. Vi var veldig spente!! Både fordi vi lurte på om Janka ville like Caro, men også fordi vi skulle møte Caros eiere for første gang. Vi visste jo ikke hva som ventet oss, annet enn at vi "invaderte" noens hjem... 

Bedre mottagelse kunne vi IKKE ha fått!!! Torben og Bente fikk oss til å føle oss velkomne med en gang vi gikk ut av bilen!! For noen herlige mennesker!! Hva så med Caro? Han kom oss i møte og likte oss med en gang! (Janka måtte vente i bilen til vi var ferdige med hilsingen) Han logret og smilte og var bare så søt!

Janka ble tatt ut og vi gikk inn i hagen. Den var stor og innegjerdet, så her var det fritt frem for hva som enn skulle komme til å skje!

Janka spilte litt kostbar, men at hun likte Caro, var det ingen tvil om!

Caro fant ut at han måtte spille kortene riktig:

"Må jeg kanskje be om lov først??"

"Hvor er Anita?"

"Kjære Anita! Jeg må spørre deg om noe..."

"Får jeg lov??" (Ble Anita betatt, eller?!!)

"Piece of cake!"

"Janka, vet du hva??!!"

Til tross for sjarmoffensiven og det hele, tok det sin tid før de fant helt ut av det. Ikke så lett når det er første gang for dem begge! Janka ville, men så ville hun ikke likevel.. Vi håpte at de med tiden ville finne ut av det, men da vi reiste tilbake til campingen på mandag kveld, fremdeles uten det helt store resultatet, så jeg litt svart på det og begynte på en Plan B. Den gikk ut på å endre avreise fra tirsdag til onsdag. Kanskje en dag ekstra ville gjøre susen... Anita hadde derimot klokketro på sin Janka! Hun prøvde å berolige meg med allverdens rim og regler: Alle gode ting er tre, På det tredje gjelder det..osv, men jeg var ikke like sikker... Plan B ble iverksatt ved at Jarle satt parat til å utsette hjemreisen vår med Color Line, hvis jeg ringte ham med dårlig nytt tirsdag ettermiddag.

Vi kom til Caro tidlig på ettermiddagen og benket oss i hagen med kaffi og kake. Jeg hadde ikke begynt å tygge på første kakebit før det var action på gang!!!! Herrejemini så fort og greit dette gikk da!!! Janka var fremdeles litt i tvil, men nå var det for sent og Anita ilte til for å berolige henne. Torben ilte like raskt til Caro, for dette måtte da være noe av det verste Caro hadde vært med på i hele sitt liv!!!

Anita var ikke fullt så bekymret for Janka...

Gleden sto jo helt i taket!

Janka fikk MASSE skryt etterpå!

"Så du far? Piece of cake!!"

Våre kjempekoselige verter: Bente og Torben!

Fikk jeg høre noe om min negative sinnstemning før dette vellykkede møtet?? JADA!!! ALLE rim og regler kom omatt og omattat..... Den hvite fjæren vi fant på gårdsplassen på mandagen ble også nevnt: "Til og med ENGLENE var med oss!!!" (Finner du en hvit fjær når du er ute og går, er det skytsengelen din som forteller at du ikke er alene.) Jeg tok dette med knusende ro! Jeg elsker å ta feil når utfallet ble så fint!!

Det eneste som var trist, midt i denne gleden, var at vi nå skulle reise hjem... Bente og Torben hadde gjort disse dagen til en udelt glede for oss, men nå var tiden inne til å si farvel... Jeg håper vi sees igjen mange ganger og kommer dere til Norge noengang, vil vi gjøre vårt aller beste for at deres besøk blir like fint som vårt!

Nå begynner den laaange ventetiden..... Ni uker er fryktelig lenge!!! Men i første omgang må vi vente i ca fem uker før Janka viser synlige tegn på kjærlighetsbarn... Det er lenge nok! Når vi vet at det er småttiser på vei, kan vi begynne å handle inn til den store begivenheten!!!

IIIII-jeg gleder meg sånn!!!!