Uff... Nå har jeg vært treg igjen! Må være fordi vi på en måte går rundt i en vakum-boble for tiden. Jeg kjaser og prater til Lexies maise (mage) flere ganger om dagen, men vi vet jo i realiteten ikke om der er noen å kjase til inni der.... Lexie er akkurat som vanlig. Forrige gang hun var gravid, ble hun helt vill etter mat på denne tiden. Det ga seg aldri, bortsett fra de siste dagene før fødsel. Etter at valpene var født, fikk hun apetitten tilbake og har den enda.... Ergo kan vi ikke se at hun er glupskere nå enn vanligvis.... Forrige gang fikk hun rosa pupper ganske tidlig, i løpet av den tredje uka skjedde det. Så fikk hun ni ulvunger som hang fast i disse puppene til alle døgnets tider i 7 uker.... Ergo så er puppene hennes ganske store enda og ikke noen indikasjon i det hele tatt...... Alle de tidlige tegnene vi kunne se etter sist, er "brukt opp" på en måte denne gang... Vi må bare smøre oss med tålmodighet og vente på at hun mister livvidden i femte uke.... Selv om jeg bestemt mener hun mistet livvidden forrige gang og aldri har fått den tilbake.... Å SUKK!!!! Dette er ikke lett for en med tålmodighet like lang som en sibirsk sommer!!!!
I denne uka har jeg bare vært på et par turer med hundene. På  mandag kom Jorunn på besøk og etter at vi hadde kjast og kost oss glugg ihjel, var jeg så oppstemt at jeg bestemte meg for å gå den lange runden i skogen! Stien var fast og fin å gå på, halvparten av runden..... Den siste halvdelen var bare råtten og jeg sank i til kneet for hvert skritt jeg tok. Hvert eneste skritt. HVERT ENESTE SKRITT!!!!! Jeg holder på å SPY av den snøen nå, bare så det er sagt!!!! Staheten seiret og jeg kavet meg rundt den lange runden. Noen ganger måtte jeg ÅHR'e ut frustrasjonen og Bissene lurte på om jeg koste meg i det hele tatt... Jeg kan med hånden på hjertet si at det var en dritt-tur jeg ikke vil gjenta!!! Den lange runden blir ikke gått igjen før hvitveisene blomstrer! Dermed basta!
På tirsdag, onsdag, torsdag og fredag gikk Jarle med hundene fordi jeg var så opptatt med andre ting. Blant annet husmoroppgaver som var tragisk utsatte... Nå er ikke leiligheten helsefarlig lengre, bare litt rotete :-) Flinke meg! På onsdag skjedde noe annet gledelig: Jonas mistet interessen for Jenny!!! Plutselig var løpetiden over, tre dager før vi hadde antatt! Roen senket seg sammen med skuldrene og vi hørte nesten englesang i stillhetens sus! Deilig! Ikke trengte vi å slippe dem ut i puljer og ikke trengte vi å skille dem når vi skulle på jobb. Så enkelt og greit!
I går gikk vi alternativ-tur med hundene. Nå i disse råtne-snø-tider har det vært vanskelig å slite ut våre to ungdommer. Turene blir aldri lange nok eller det er ikke nok utfordring for dem å bare gå løse gatelangs. Resultatet er to urolige, kranglete Bisser som driver oss fra forstanden med "søskenkjærligheten" sin! I går bestemte vi oss derfor for å gå i byen med dem! Vi gikk faktisk rundt i nesten to timer og var innom gågata, Tresse og Silokaia. På vei tilbake leste vi kinoplakater. Her var masse folk og en utagerende Schäfer. Den fikk ettertrykkelig beskjed om at man ikke kødder med en ØP.... Hadde den nok ikke trodd da den prøvde å skremme våre tre englebarn! For det var de, under hele byturen! Og dødstrøtte da vi var vel hjemme igjen! Hehe! Genialt!
I dag har jeg sittet som skriver på Sørlandsapellen i Hundeklubben og Jarle og hundene har funnet på noe imens. Endelig fikk jeg sett Lenes nye vindunder, Zarik!!! En liten Saluki-gutt i sjarmalder!! Ble, om muligens, enda mer valpesyk........ Jarle og Bissene kom for å hente meg og Bissene fikk lese stevneavisen før vi kjørte hjem. Troja har fått løpetid og Jonas var igjen en døv nervebunt..Etter nesten 10 timer på Strømme, i nydelig sol og vårtemperatur, føler jeg meg nå helt lodden i topplokket. Jeg skal derfor sløve big time, de siste timene en søndags kveld! Deilig altså!!!

Gutta på tur!

Her følger en stemningsrapport om ansvaret Jonas hadde i "Kongens klær"!
"Jarle gikk og kontrollerte at ingen falt fra, helt bakerst, så jeg måtte ta ansvaret for at alle gikk ordentlig. Det var ikke lett, må du tro!"

"Nei, nei, dette blir helt galt!"

"Følg med, du der! Hepp-hepp!"

"De går jo altfor seint!"

"På rekke nå" Ett-to!"

"Stopp med en gang! Dette er helt elendig!"

"Hør nå her, dette går helt skeis... Sett opp camp!"

"Finner de ut av dette da..?"

"Alt under kontroll!"

"Heldigvis hadde de varslet min ankomst. "

"Jepp! Her er jeg!"

"Dagene var lange og det var mye å passe på! Jarle hadde ALDRI klart det alene, det er helt sikkert! Han var nok veldig glad for å ha meg der, for han tok godt vare på meg. Etter at dagens jobb var gjort, var det godt å slappe av litt."

"Mmmm! Mat!"

"På stedet hvil.."

"Jeg gleder meg til vi skal ut i tjeneste igjen, Jarle!"

Guttaboys er vel hjemme igjen!

Først noen bilder fra bålturen på Dal:

Bål med utsikt!

Klar for mat! (Og det gjelder alle, unntatt Jonas...)

Hagen i senvintervær.

Og så var vi jo på stranda en tur:

Is i sjøbua!

Og jeg måtte jo teste den!

Så måtte vi sjekke isen på stranda:

Isen brast.......

Men her holdt den!

IIIIK! På et isflak!!!!!

Man har som kjent ikke mer moro enn man lager selv.....

Så til dagen i dag! Vi ventet guttene hjem utpå dagen og siden Arnt hadde hentet Loppa, betydde det at turen måtte legges lokalt... Jeg hadde jo lovet meg selv at jeg ikke skulle sette mine bein i skogen igjen før snøen var borte, men det sier seg selv at man ikke kan holde et slikt løfte! Glemt var smerten, irritasjonen og slitet fra siste tur, så nå startet jeg igjen friskt!

Stien var faktisk ca 1000 ganger bedre enn forventet!!! Et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde blitt lett...?? Hehehehehehe, jeg kom fort ut av den villfarelsen! Jeg gikk nemlig oppå snøen! Guri malla, det må jo ha vært drittkaldt i natt!! Jeg bestemte meg for å gå til vannet, jeg hadde nemlig med kameraet og det kunne jo hende jeg fikk tatt noen fine bilder. Fra "min" sti og inn til vannet, var det like ille som jeg fryktet.... Ingen hadde gått der siden før snøen, så jeg kjempet meg frem på ren viljestyrke! Heldigvis er det ikke langt! Vannet var dekket av snø og lå badet i sol!! Kjempefine fotomuligheter, men jeg måtte et lite stykke ut.... Ca to meter fra land fikk holde! Lexie og Jenny løp rundt og snuste:

"Skal vi leke?"

"Vi leter etter skatter!"

Først løper vi hit...

og dit...

"Jeg fant en skatt!!"

Slenge den rundt...

"Har deg!"

"Hjelp! Den stikker av!!!"

Lexie hadde funnet en annen skatt...

En snøball!!!

"Har deg!"

Turen var ikke lang, men veldig fin!! Og at hundene koste seg, var jo det viktigste! En annen vidunderlig ting skjedde i dag:

JEG HAR TØRKET MIN FØRSTE VASK UTE I DAG!!!!!!!

Nå er både Jonas og Jarle vel hjemme igjen og Jenny er nesten i himmelen! Jonas er ikke like intens, men det er vel bare til han har fått nese og hjerne fulle av hormoner igjen..... Vi nyter roen så lenge det varer! :-)

Og da vi ikke trodde det kunne bli verre......

Nå har jeg vært forferdelig treg her!!!!!!!!!!! Fy meg! Jeg må jo ta for meg hele uka..... Jaja, her kommer det kronologisk:
På tirsdag hadde vi komper til middag og jeg hadde avtalt tur med Anita... Vi bestemte oss for å gå på Møvig, så jeg så ikke helt svart på det. Komper har nemlig en tendens til å gjøre man kjempetung med bly i armer og bein, så aller helst burde man bare holde seg i ro etter en slik middag. Men nei, det går ikke an! Jeg tok med Jonas og lot de andre hormonene være igjen hjemme hos Jarle. Jonas trengte en pause og hvem er vel bedre enn Troja da?! På turen møtte vi en liten Dverg Schnauzer, en Engelsk Setter og en blanding. Setteren tilhørte forresten Lise. Hun var veldig aktiv i Hundeklubben før. Hun tok følge et stykke og vi fikk oppdatert oss og kjasa en haug! Koselig med sånne turer, altså!
På onsdag sendte Jarle melding: "Skal vi noe i ettermiddag?" NEI!!!!! PLEASE!!!! var min første reaksjon. Så kjedelig man blir i en hektisk hverdag.... Han ringte senere og gjentok spørsmålet på denne måten: "Har du lyst til å finne på noe i ettermiddag?" NEI!!!!! PLEASE!!!! tenkte jeg, men svarte: "Hva da?" Han spurte om vi skulle reise til Dal og ha med pølser og brenne bål og kose oss i sola!!! Så deilig!!!! Det ville jeg med en gang! Vi kjørte avsted sånn nesten rett etter jobb og ankom Dal like etter. Men hvor var sola???? Joda, den var laaangt oppe på toppene rundt oss... Det heter ikke "Dal" for ingenting.... Men, lot vi oss skremme? Neida! Vi kravlet oss et stykke opp i dalsiden og fant en kjempefin camp med utsikt og alt! På bar mark!!! Her hadde sola smeltet snøen, så vi kunne sitte i løvet og brenne bålet på en stein! Jarle tok bilder som jeg håper å få satt inn snart. :-) Kjempekoselig hadde vi det!
Etter maten tok vi en tur til stranda for å se at alt sto bra til der. Det gjorde det og det lå is i sjøbua!! Isen lå en halv meter over vannet, men jeg måtte jo teste den! Også dette finnes det bilder av, som kommer snart...
Ettersom denne uka har gått, har Jonas skiftet fokus... Han har nå glemt Lexie og konsentrerer seg fullt om Jenny... Hun er mer enn villig, så vi kan ikke ta øynene av dem! Den forsiktigheten han utviste overfor Lexie, er også helt borte nå. På Jenny er det tydeligvis fritt fram... Utrolig slitsomt for oss! Moralens voktere som vi er.... (Helt motsatt av forrige helgs hallikvirksomhet...)
på torsdag måtte jeg derfor ha Jonas i bånd da vi skulle på tur... Ikke skulle den lille flyfilla klare å lokke ham ut på grønne enger, nei! Jeg tok på trugene og skulle gå trugestien. Den lange runden, tenkte jeg. ALT gikk galt på denne turen!!! Jeg kan ikke huske sist jeg var så sur!!! Hva var det som gikk så galt, da? Jo: Det begynte da jeg tok Jonas i bånd... "Må jeg ha det der på??? Er du sint på meg?? Hva har jeg gjort??? Snufs..." Han skulle jaffal ikke gå foran meg! Han var jo så trist! Tjuppalong, prøvde jeg, med munter stemme... Han gjorde et tappert forsøk, men så strammet båndet og han ble like trist igjen.... Jeg fortsatte med munter-stemmen min og det gikk på et vis... Så var det denne snøen da... Etter dager med plussgrader og sol, var den heller råtten. Jeg prøvde å gå på stien men om jeg bommet med bare en millimeter, sank jeg helt ned til magma'en!!! Trugen måtte trekkes opp igjen, blytung av snø! Og dette skjedde hele tiden! Jonas gikk og gråt bak meg, lydløst, men psykisk prikkende på sjelen... Og han tråkket på trugene de gangene de ikke befant seg et sted i jordens indre.... "Tjppalng!!!" med sammenbitte tenner og ingen munter-stemme... Det var jo dømt til å mislykkes... Han ble sluppet fri og løp lykkelig opp til Jenny, men jeg ødela det med å ta henne i bånd istedet. Jeg fortsatte, halvveis krypende, mens Jenny eltet i enden av båndet og Jonas mer enn gjerne ville gå sammen med henne. "Jenny, vent!" sa jeg. Alle tre ventet... "Full fart!" sa jeg til Jonas og Lexie, men Jenny så ut til å være den eneste som skjønte norsk på dette tidspunkt... Hun løp avsted, med Jonas i hælene, til -BONK- båndet var stramt. "Hva har jeg gjort???" spurte hun mens hun så himmelfallen på meg... Argh!!! Jeg snublet meg videre, litt oppreist, mest krypende og hatet hver meter!!! Det ble IKKE den lange runden og da jeg kom hjem var jeg svett, sur og kommer ikke til å gå der mer før snøen er borte!!!
Jarle er ikke hjemme denne helgen. Han skulle til Sandnes med Heimevernsungdommene og HAN TOK MED JONAS!!!!! Danse-danse-synge-nynne! Her er fred i heimen!!!! Enn så lenge... De er hjemme igjen i morra, men det vil jeg ikke tenke på nå! De koser seg der oppe og jeg koser meg her nede, det er det viktigste!
I dag har vi vært på tur med Anita og Troja. Jeg skulle bare handle litt først. Jeg låner Loppa og skulle bare et par ærend. Det endte med at jeg kjørte til Sørlandssenteret, brukte masse penger og masse tid! Loppa var nesten dobbelt så tung da jeg endelig stoppet hos Anita... Vi skulle gå til Askedalsheia. Omsider! Alle de gangene Anita har spurt meg tidligere, har jeg ikke kunnet, men denne gang skulle vi! Igjen opplevde vi masse råtten snø... Stien var der, men slett ikke sikker så vi vinglet ivei. Mye gøyere å vingle når man er to! Lexie skulle egentlig gå i bånd, men det viste seg å være vanskelig så lenge jeg var like stødig som en med alvorlig MS...... Hun fikk derfor gå løs og det gikk greit. Jeg tenkte på henne og Troja og deres ville løping, derfor tenkte jeg det var bedre hun gikk i bånd. Men, da de prøvde å rase avsted, sa det bare FOMP og de lå i til halsen i snø... Nei det gadd de ikke, så turen foregikk rolig og fin!

Juhu! Vi skal på tur!!!

Litt vinglete her....

Ups...

Jeg prøvde å filme Anitas vingling, men endte opp på fua sjøl...

Blir så sliten!!!

JUHUU!!! BAR MARK!!!

MIN bar mark!!!

Vi krabbet oss helt til toppen og det var en nydelig utsikt!! Anita har tatt alle bildene og sendt dem til meg! TUSEN TAKK, Anita!!!

Toppen, at last!

Og en velfortjent rast!

Koser litt med Tite Sentene...

Se her: http://s893.photobucket.com/albums/ac134/Mammasin/?action=view¤t=MOV00016.flv

Nå har roen senket seg, Thomas og jeg har spist hummer og jeg ser fram til en rolig kveld med grinefilm!
Når det gjelder Lexie, så har jeg ikke oppdaget noe utenom det vanlige enda.. Hun er jo bare ei uke på vei, tilsvarende en måned for oss, så det er nok for tidlig å se etter tegn enda. Men jeg prater med de små hver dag og forbereder dem på hvem de møter når de endelig ser dagens lys! Viktig! Tite Senta (Lexie) er nå Tite Sentene og magen blir kost med mange ganger om dagen! Gleder meg bare litt.... Kjempemasse!!!!!!!

Og hverdagen ramler i hodet på oss igjen...

Nå har vi gått og ventet på løpetid i ukesvis, sukket over at den ALDRI kommer og gått rundt i ring i ren frustrasjon.... Så kommer den endelig og vi teller minutter fram mot "de viktige dagene". Og så er det vill action i et par døgn! Nå opplever vi det store antiklimakset... Ukene som skal snegle seg avsted mot synlige tegn på graviditet er bare en liten brøkdel av hverdagen her hjemme nå! Jonas var som sagt veldig glad for å se Lexie igjen og måtte ta igjen ALT det tapte med en gang! Dette vil jo ikke Lexie ha noe av og knurrer bare han ser på henne. Hun knurrer både på inn- og utpust, så det er en evigvarende bakgrunnslyd.. Jonas gjennomlever løpetidens maksimale helvete og er frustrert! Han piper på inn- og utpust.... Og selv om pipingen er sår og lav, er den likevel en gjennomtrengende bakgrunnslyd, blandet med Lexies knurring... Og så skjelver han. Og vil ikke spise.... Klapper vi ham, har vi han på fanget før vi får sukk for oss! En hastig klem rekker han før han må ned til Lexie for å se om hun er i bedre humør... Han befinner seg derfor 5 cm bak Lexie til enhver tid. Hva så med Jenny da? Henne bryr han seg overhode ikke om, enda hun er mer enn villig til å flørte. Stakkars Jenny!
I dag var vi på tur i Berthes. For de som ikke kjenner plassen, så er det en Campingplass om sommeren og et yndet hundeluftested om vinteren. Nå er det båndtvang hele året der, men ingen av de som pleier å gå der kan lese, så hundene løper fritt. Jeg må, med skam i røsten, innrømme at vi har vært der veldig lite på grunn av våre tre villbasser. De er ikke alltid like flinke til å møte andre hunder på en rolig og fattet måte, så vi har foretrukket steder med færre hunder eller med hunder de kjenner. Men i nøden spiser Fanden..... ett eller annet, husker ikke uttrykket, så i dag ville jeg sjekke ut mitt barndoms hundested! Egentlig hadde jeg jo bare to hunder å holde styr på, for Jonas henger fast i Lexie med en usynlig tråd...
Når jeg er forberedt på å få bevist hvorfor vi unngår visse plasser med Bissene våre, så motbeviser de meg hver gang! Traff vi folk, kom de snilt bort og stilte seg i kanten av stien. Folkene passerte mens hundene satt som englebarn og jeg fikk skryt for hvor flinke de er! De hundene vi traff, var snille og helt topp i Bissenes øyne, så også her høstet vi skryt! Turen ble derfor kjempefin og de fikk lest en ny avis og møtt noen nye venner! Jeg er selvfølgelig dødsstolt av dem! :-)
Etterpå var vi på besøk hos mamma og pappa. Pappa fikk det for seg at han ville ut en tur og jeg ble med bare for å passe på at han kom seg greit hjem igjen. Bissene ble selvfølgelig også med. Jenny og Jonas fikk båndet på, for det er ganske traffikert rundt om på Lund og dårlig brøyta fortau. Lexie fikk gå løs fordi hun er så eksemplarisk! Å gå med Jenny og Jonas i bånd, er som å gå med to åler!!! Jonas ville fram til Lexie og dro som bare det, Jenny vimset som en besatt hit og dit! ARGH!!! Merker at vi ikke har dem i bånd så ofte... Til slutt slapp jeg Jonas. Han diltet jo bare etter Lexie likevel. Jenny vimset videre, hit, dit, bak, foran, opp på snøfonna, ned igjen...... Og hver gang tok hun ei runde rundt meg. Det var jo et ork!!! Jeg slapp henne også til slutt og vi ble endelig en ryddig gjeng og jeg kunne konsentrere meg om pappa og gåstolen.... På Lund er det mange folk, både gående, syklende og med barnevogn. Det var først da vi var hjemme hos mamma og de at det gikk opp for meg hvor flinke hundene egentlig hadde vært! Alt av hva vi hadde møtt av rare folk (i hundenes øyne, trodde jeg) hadde de passert uten en lyd og uten å ta notis av!! Herremiti, for noen Bisser, altså!!!
Nå er vi hjemme igjen, etter flere timer på farten. Hundene har fått mat og Jonas ble matet. Lexie har lagt seg og Jonas er dyttet vekk, så nå ser det sannelig ut til at vi kan får litt ro i heimen!! Kan det bli bedre?? Og nå er det bare 14 dager igjen til vi er løpetidsfrie!!!!! 14 dager...... Det er lenge det................... Suuuuuukk!

Hjemme igjen!!!

Så er vi hjemme fra det store utland igjen. I rekordfart! Vi reiste med ettermiddagsbåten fra Kristiansand og kjørte til tyskegrensen hvor vi overnattet på ei kro. Etter litt handling på et par butikker, begynte ferden mot Glen. Vi trodde på forhånd at turen ville ta ca 13 timer fra Hirtshals, men det viste seg at GPS'en mente noe annet. Turen ville ta ca 9 timer alt i alt og det så vi lyst på!!! På grunn av skiboksen kunne vi ikke kjøre så fort vi ville, men vi holdt da en marsjfart på 110 km/t i snitt. Veiarbeide og flere soner med 80 km/t irriterte oss noe veldig, men vi slapp i det minste kø! På radioen meldte de om køer på opptil 6 kilometer enkelte steder, men vi klarte å unngå samtlige. Ikke det at turen ikke var lang! Bevares, den varte og rakk og vi var rimelig lei av bilen da vi endelig svingte inn utenfor hotellet.
Jeg ville hilse på Glen så fort som mulig. Lexie har ikke hatt det beste humøret i denne løpetiden og jeg var kjempespent på om hun kom til å like Glen. Hun gjorde det, men ikke godt nok.... Etter litt flørting prøvde Glen å avansere, men der sa Lexie stopp! Etter det var hun skikkelig bitchy og Glen ble fryktelig frustrert... Vi måtte bare avbryte og håpe at morgendagen ville bli bedre. Femke, som eier Glen, ville snakke med dyrlegen sin så vi kunne ha det i bakhånd hvis alt gikk galt...
Problemet vårt var nemlig det at vi hadde fått beskjed om at Jenny var syk igjen.... Thomas var litt redd for ansvaret og redd for at Jenny bare skulle bli verre og verre. Dermed ville vi hjem igjen så fort som mulig og kunne ikke drøye det for lenge ut på lørdagen.... Ville Lexie endre innstilling???
Etter en god natts søvn på hotellet var hun i bedre humør og møtet med Glen var helt annerledes nå!!! Lexie flørtet og diltet etter Glen hvor enn han gikk! Problemet nå var bare at Glen så altfor godt husket det monsteret han hadde hatt besøk av dagen før... Flørten avanserte men nådde ikke helt målet. Det var tydelig at Lexie ville, men Glen turde ikke å gå hele veien. Så nærme var de:

Flørting

O-lala!

Offisielt forlova!

Fine Glen!!!

Vi endte med å gå til dyrlegen. Hadde vi hatt tid til å la dem møtes til og fra utover dagen, hadde de fått det til til slutt, det er jeg overbevist om! Hos dyrlegen leverte Glen rikelig mengde av god kvalitet, så nå er det bare å vente på resultatet! Det vil nok gå bortimot 5 uker før jeg kan se sikre tegn, så det er bare å smøre seg med tålmodighet! Suuuukk! For det har man så mye av............................................................

Hjemturen startet og GPS'en kunne fortelle at vi hadde mulighet for å rekke kveldsferja!!!! JUHUU!!! Vi kjørte på så fort skiboksen kunne tåle!

På vei ned hadde jeg lagt merke til utrolig mange rådyr på jordene rundtom. Midt på dagen! Nå begynte jeg å telle.. Her i Norge ser man aldri rådyr midt på dagen, men i Tyskland er det annerledes: 143 stk!!!! WOW! I Danmark så vi 40, så alt i alt 183 stk! Og selvfølgelig kikket jeg på høyspentmastene.... Kjedelige i Tyskland, gitt!!! Men, det er vel sånn "ordnung muss sein"... De var alle like og grå... Unntatt denne:

Malt i rosa!!! I Tyskland!!! Hva skjer?????

Her er den tøffeste vi så i Danmark:

En liten Devils fork! De finnes større, men da utenfor København!

Utrolig sær interesse jeg har......

Vi rakk kveldsferja!!!! Vi var hjemme bortimot kl 01:00 i natt, så i dag føler vi det begge som om vi har hangover.... Jonas syns det var herlig å få Lexie hjem, Lexie er ikke helt enig.. Hun er like sur på stakkars Duttebassen, så han har begynt å grine... Lavt, men GJENNOMTRENGENDE!!! Og sårt... Daaaaakkar! Jenny er frisk igjen, kortisonen er magisk i så måte! Hun er også høyløpsk nå og leker Girlpower med Lexie i hagen, til Jonas' store fortvilelse... Han må være inne og får bare gå ut alene. Feigt!

Snart på langtur.....

Uff.... Her blir ikke sagt mye for tiden... Men, det er fordi jeg er reisesyk så det holder!!! Nå er alt klar til langtur og vi reiser i morra! Som vanlig syns jeg ikke noe er på plass, men tiden stopper ikke fordi om jeg henger etter...
For det første er Lexie fremdeles kniggsur på Jonas.. Det er IKKE vanlig! Hun syns jo at han blir bare søtere og søtere jo lenger løpetiden varer, men ikke denne gang! Er hun frigid????? Jepp, helt sikkert noe sånt på gang.... Hun er jaffal hoven nok baki der! Huff og huff! Men flørting? Nei se det vil hun ikke være med på! ARGH!
Jenny har også fått løpetid og Thomas tok ikke den nyheten med glede... Han skal jo være hundepasser fra torsdag til søndag og hadde slett ikke lyst til å passe to hormoner! Jeg kunne berolige ham med at Jenny enda er så tidlig i løpetiden, så han trengte ikke passe så på. Nå er jeg ikke helt sikker lenger... Jenny syns nemlig at Jonas er en grepa kar av dimensjoner! Hun er mer enn gjerne med på en flørt, så jeg lurer på om hun har speedet opp sin løpetid mens Lexie har tonet ned sin... ARGH igjen!!! Nei, vi må bare komme oss avgårde slik at vi er fortere hjemme igjen! Jeg skal være så glad når jeg kan legge meg i min egen seng på søndag!
I dag fikk jeg tak i tablettene Lexie skal ha i Danmark før vi kan ta henne inn i Norge igjen. Papirene som skal undertegnes ligger klar i Beauty-bag'en hennes, sammen med passet. Jeg har da fikset litt! Bilen er klar til å fylles med diverse dyner og puter og alskens overlevelsesutstyr, i tilfelle en ny snøstorm. Vi kan nok overleve, innesnødd i bilen, i et par måneder. Mye lagret å ta av......... Knegg! Tita kommer til å ligge som prinsessa på erten baki der!
I dag var jeg ute på trugene igjen. Må jo holde stien vedlike! I dag fant jeg ut at jeg skulle gå hele runden, ikke bare den lille jeg gikk tidligere i uka. Hundene trengte en litt lengre tur, så avsted bar det. Det gikk faktisk an å se hvor stien hadde gått en gang i tiden. Det var et lite søkk i alt det hvite. Fint! Der kunne jeg gå! Liksom!! Søkket var ca 5 cm bredt og prøv å gå på truger i noe så smalt!!! Ikke har jeg steglengde nok til å sette den ene trugen foran den andre heller, så jeg måtte trø på kanten og løfte det andre beinet mens det første skled ned i søkket! Etter ca tre minutter hadde jeg krampe i leggene! Men, staheten min, ikke sant? Jeg kjempet meg videre og runden har aldri vært så lang! På sommerføre tar det 40 minutter å gå den, så det er ikke så langt, men greit nok som en nødløsning. I dag føltes den som et ukesoppdrag og jeg var helt gåen da jeg kom hjem! Stolt etter to timers kaving i elementene! Trodde jeg... Jeg hadde brukt bare en time på runden!!!! Er det mulig?? Så mye slit og svetting for en skarve time??? Så fort jeg hadde gått!!! All right!!! Jeg måtte bare briske meg over min egen fart altså! Slik blir det når man er alene hjemme og ikke kan skryte til noen andre enn hundene.... De var bare måtelig imponert.... Dumme Bissene, de må jo skjønne at jeg gjorde en bragd! I en fart! Juhu!
Nå sitter jeg og tenker på at jeg burde pakke ned litt tøy til turen. Og gjøre klar maten til hundene så Thomas slipper å skjønne vårt innviklede system.... Ikke så vanskelig egentlig. Jenny og Lexie får 100g om morraen og 100g om kvelden, Jonas får litt mer for han har forbrenning. Om kvelden får de litt leverpostei i maten på grunn av god smak og litt varmt vann i. Godt med et varmt måltid i løpet av dagen! Men, Thomas foretrekker oppveide, ferdige porsjoner... Ikke snakker han til dem heller... Jeg gjør det, hele tiden. Forteller at Tita får mat, og Svima og til slutt blander jeg til Duttebassen. De følger spent med og venter på gourmetmåltidet. Tita er så sulten at hun ikke kan holde hodet opp engang og ligger paddeflat på golvet, Svima har så vidt krefter igjen og kan klare å sitte, Duttebassen står og passer på å fange det som muligens kan finne på å dette på golvet. Så får de endelig maten, i riktig rekkefølge: Lexie først, Jenny og Jonas samtidig. Endelig kan de spise i ro og fred!
Nei, jeg må pakke!!!! Sukk.... Litt reisesyk nå ja.....