Åååååå suuuuuuukk!

Nå er det 5. dagen jeg tilbringer inne...................... Jeg holder på å DØ av kjedsomhet!!!!!! Hvordan går det så med denne ryggen min? Jo, ikke overvettes bra!!! Jeg kan gå på to bein, det er positivt, men jeg kan ikke gå mye før ryggen begynner å brenne.... Jeg prøvde å møte Anita på idrettsbanen i går. Tenkte det var fint siden banen er flat og jeg kunne kjøre helt inntil. Vi hadde gått to runder da jeg måtte gi opp! Da var ryggen en lidelse og jeg hadde bare vært på beina i en snau halvtime! Her hjemme kan jeg ikke sitte for lenge, da gjør det vondt. Jeg kan ikke bøye meg helt normalt enda, men må sette meg på golvet istedet. En hel operasjon bare for å få et vedtre inn i ovnen... Jeg kan stå en stund! Det er jo positivt, men ganske ufruktbart med mindre jeg vasker opp eller noe sånt... Jeg har vaska tøy også! Sitter på golvet og tar tøyet ut av maskinen og hiver det inn i tørketrommelen som står oppå vaskemaskinen. Jeg legger bare på plass det tøyet som jeg slipper å slite med å få plassert. Mitt tøy ligger derfor i en pent stablet haug på spisebordet for jeg orker ikke tanken på å mase med trådhyllene mine i skapet... Når jeg skal tømme vannbeholderen til tørketrommelen, gjør det vondt om jeg bøyer meg, så den tømmes med lang stråle... Jeg er like treffsikker som menn som står og tisser, så vi har mang en gang satt oss på et vått do-sete og sikkert tenkt vårt...
Hva gjør jeg hele dagen da? Utenom å vaske opp og vaske tøy?? Jo, ser på tv.... Og sitter ved dataen. En litt produktiv ting jeg har gjort, er å saumfare stamtavler! Jeg har kommet frem til at det faktisk er mye større sjans for langhårede valper i dette kullet enn først antatt! Spennende!!! Glenn hadde aner jeg ikke visste om!
Ellers ser jeg på hundene.... Her er de ute i hagen og koser seg i snøen som vi bare får mer av! I dag har det snødd hele dagen!

"Hmmm... Har noen vært her??"

"Her var det mye snø!"

"Jøss! Jeg fant et teppe!!"

"Hva er under her? En grill??"

Mens hundene er ute, sitter Rasmus inne og lurer på hva de holder på med...

"At de gidder......"

"Skal vi jage fuglene?"

"Jeg vil inn nå!"

Og mens Rasmus er inne, er det ikke bare skjærene som spiser maten hans.... Denne liker det også!

Så her oss oss er det ikke musene som danser på bordet når katten er borte... :-)

Og om dere lurer på det teppet Lexie påsto å ha funnet, så stemmer det! På torsdag kastet jeg teppet vårt ut i snøen fordi det var så støvete og ekkelt. Å banke tepper ute i snøen er visst rene magien! Men jeg har jo ikke teppebanker.... Det viste seg at det har ikke mamma heller.... Da jeg kom hjem på fredag, begynte hele denne dritten med ryggen, så teppet ligger fremdeles ute i snøen... Under snøen.... Skal tro om det noengang kommer frem igjen? Eller kjøper vi nytt? Hmmm....

I morra skal jeg til legen!! Egentlig skulle jeg bare ringe til ham, men jeg har tenkt å troppe opp personlig. Han får bare si til meg at jeg kan begynne på jobb igjen! Etter først å ha garantert at jeg ALDRI får slikt igjen!!! Det er det minste han kan gjøre, syns jeg...... Sukk.....

Vi kjemper oss tilbake til livet...

Dette har vært noen tunge, tunge dager! Endelig er det lys i tunnelen!!! Jeg hadde en prat med legen min i går og han satte sammen en coctail av piller jeg skulle ta OG JEG TROR DET VIRKER!!!! Nå er det i grunnen høyre side som begrenser meg, men krampetakene kommer ikke så ofte lengre. O-LYKKE!!
Jarle har ikke hatt det lett, han heller. Først forstrakk han en muskel i ryggen og på grunn av en rar gange, sliter han nå med et fra før dårlig kne. Thomas har plutselig fått foreldre i 80 års-alderen........ Daaaaakar!

Så til en god nyhet: Renate og Øyvind kunne endelig hilse på sin lille Julie i går!! Hun ble født sent i går kveld og vi ønsker henne velkommen til verden!!!

GRATULERER MED DAGEN, JULIE!

Så er jeg altså blitt Gamletante igjen! Så gøy! Kanskje derfor jeg har subbet runt som en gamling de siste dagene...?

Det er så koselig med kommentarer på innleggene her, men HVEM ER FLUFFY THE FLUFF????? Blir jo bare gal når jeg ikke kan klare å gjette slikt.....

Bunnen er nådd for Homo Erectus.....

Dette har vært en helg full av prøvelser for oss alle! Thomas kom jo hjem fra Hovden på fredag og med seg hadde han en guffen bug... Han var ferdig med to døgn med oppkast, nå opplevde han fri flyt i andre enden... Jeg labbet jo rundt her som et dyr nesten nederst på evolusjonsstigen og Jarle var på Evje... Ikke mye sympati å få. Jarle kom hjem fredag kveld for min skyld og sto opp med hundene lørdag morgen. De fikk mat og luftetur før han returnerte til Heimevernsungdommene på Evje.
Vi skulle vært på Big Horn lørdag kveld og feiret Thomas' 20 års-dag, men måtte avlyse av tre grunner: Jeg hadde kjempet meg opp ett steg på evolusjonsstigen og kunne gå "oppreist", men fikk fremdeles krampetak for annethvert skritt. Thomas hadde fri flyt og ingen matlyst. Jarle kom hjem fra Evje med kink i ryggen!! Så her gikk vi, den ene med verre skavank enn den andre.... Vi måtte bare avlyse! Siden Jarle var den friskeste av oss to, fikk han oppgaven med å kjøpe gave til Thomas og gå tur med hundene.
Hundene har vært veldig flinke! De skjønner at noe er galt med oss og har vært rolige og snille. Og dødsfornærmet!! Vi ligger vanligvis i ei stor mølje i senga om natten, men denne helgen har vært en prøvelse for dem også i så måte. De har vært forvist til stua!! Vi har mer enn nok med å få snudd oss om ikke vi skal flette bein samtidig...
Nå er vi begge oppstanden og sitter og føler på formen.. Jeg er fremdeles tobeint, men krampetakene er her enda og jeg har min tvil om jeg får på meg tøy og slikt.... Jarle mener at han er bedre! La oss håpe og be om det!!! Thomas vet vi ingenting om enda. Enten sover han eller så er han ikke hjemme... Ingen av oss orker å sjekke enda, de tre meterene bort til døra hans er i overkant lange......
Sukk.. For en helg dette er!

Monkey business.....

I dag er det fredag og, vanligvis, den beste dagen i hele uka.... Men, ikke i dag.............. Jeg har i flere dager kjent på en lemster følelse i korsryggen og lurt på hva i all verden jeg nå hadde gjort galt. Jeg har jo innsett at jeg er i "reparasjons-alderen" nå og dumme ting får følger... Jeg husker fremdeles ikke hva som ble galt denne gang, men i det øyeblikk jeg satte handleposene på kjøkkengolvet, låste ryggen seg!! SÅ VONDT!!! Jeg sank sammen i en krøllete posisjon og måtte pronto fortelle Bissene at dette ikke var en ny lek! Så måtte jeg ringe Anita og fortelle at vi ikke kunne gå tur likevel. Sukk... Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg fra kjøkkenet og inn i stua, engang! Det gikk, om enn ikke så grasiøst... Fra stua vagget jeg inn på badet og fant Voltarol, det sterkeste legemiddelet vi hadde i hus. Ja-ja! Sterk og sterk, fru Blom...
Så satt jeg der da, helt stiv og kunne ikke røre annet enn blikket. Og så kom Thomas hjem etter en uke på Hovden. Kjøligere mottagelse har han vel aldri fått, stakkar... ALT måtte han gjøre selv: Flytte mormors Loppa så bilen vår også fikk plass, bære alt ned fra bilen og få det på plass her. Alt mens jeg satt i stua og sa "Åh!" og "Aahh!" Og så kommer han, Gullungen, med noen sterkere tabletter!!!! O-VELSIGNE HAM!!!! Redd som jeg er for sterke saker, ringte jeg først til Inger: "Kan jeg ta Diclofenac??" Før hun hadde uttalt ordet "ja", var første tabletten svelgt! Og så fikk jeg beskjed om ikke å sette meg til, men røre meg!!!!! Og i morra må jeg gjerne ta en tur ut!!!!! HVORDAN DA?????????? Jeg kan snaut røre armene........ Men ok, jeg skal vel ikke være en pyse, heller! Jeg kom meg opp.. Eller "opp" er en mer riktig benevnelse. Jeg kan ikke rette ut ryggen og jeg kan nesten ikke bevege beinene... Første mål var å mate hundene. Vanligvis vrimler de veldig når de vet det er mat på gang, så jeg fant ut at det var best å få dem ut i hagen først. Joda, jeg støttet meg på bordet, stolen og hundesenga. Så sto jeg der, uten nye støttepunkter... Jeg prøvde å rette meg opp nok til å klare å flytte ett bein av gangen. AO!!! Nei, ikke lurt.. Det endte med at jeg gikk på hender og føtter, som en bavian! Å åpne døra var en prøvelse i seg selv.. Så var det å vagge bavianisk ut på kjøkkenet. Maten ble ordnet på golvet. Da jeg skulle slippe inn hundene igjen, var det bare så vidt jeg kom meg "opp" igjen! Hvorfor virker ikke medisinen??!!! Argh! Jeg fant ut at jeg kunne holde meg på knærne og svinge hodet og skuldrene frem og tilbake som en pendel. Da fikk jeg flyttet beina litt om litt uten å irritere musklene i korsryggen. Joda, jeg kom frem, men faren for sjøsyke var overhengende.... Hundene fosset inn og ville ha mat! Pendle-pendle tilbake til kjøkkenet.. Mens de spiste, fant jeg ut at jeg skulle besøke Thomas på rommet! Jeg skulle også prøve å rette meg opp litt. HYL!!! Ikke lurt i det hele tatt!!!
I kveld har jeg vekslet mellom pendel-gåing og den bavianske og jeg syns egentlig ikke noe hjelper. SUKK! Et annet slag i trynet denne fredagen, var at vår nye spisestue-taklampe ikke virket.... Noe så trist!!! Den fine lampa, men uten lys! Det var rett før jeg måtte grine en skvett, skal jeg si dere! Da Thomas kom hjem, fant jeg feilen: Jeg hadde ikke satt i lyspærene........ Oh....... En skikkelig blond tabbe!!! Nå lyser den så fint atte, og jeg lurer på hvordan det skal gå når den må slukkes igjen..... Laaaang tur bort til bryteren........
En annen ting som bekymrer meg, er at jeg har feil bukse på meg!!! Det er ei joggebukse og jeg tror den har mannefasong..... Alle mine gangarter utføres med veldig bøyd rygg OG JEG TROR JEG VISER SPREKK!!!!!! Hyyyyyl!!!! Og ikke er det gjort i en fei å fikse det heller!!!!! Et uttall av muskler i korsryggen brukes til å svinge armen bak, ta tak i buksa og heise den smertefullt opp!!!
Nei, dette er IKKE en god fredag! Faktisk er jeg litt deppa fordi jeg går glipp av den beste dagen i uka.... SNUFS!
Jarle er på Evje med Heimevernsungdommen, men jeg tror han kommer hjem i natt bare for min skyld! Gode-gode mannen!!! Jeg er heldig, jeg!!

En fotnote helt til slutt: Nei! Lexie har ikke fått løpetid i dag heller.............................. Suuuuuukk!!!!

Om den brede vei kontra den smale sti.......

I går var vi på vår sedvanlige tur igjen. Dere vet, den stien som jeg har gått og gått og blitt så lei av... Men, det er bare det at: STIEN MIN ER BORTE!!!!!!! Snøfall og vind har redusert stien min til et søkk i terrenget som jeg ikke kan stole på! Trør jeg utenfor søkket, ramler jeg i nærmest til halsen! Iallefall føles det slik når jeg skal prøve å komme opp igjen... Og fra å være en fin, bred sti man kunne gå komfortabelt på, er den nå som en syltynn strek. Hvilket betydde at jeg falt utenfor nesten hele tiden.... Jeg fikk kavet meg inn til vannet og sto igjen og så utover den snødekte flaten..... Det var selvfølgelig mørkt og det eneste lyset jeg hadde med, var ei utrolig dårlig hodelykt. Kunne likegodt hatt med et telys.... I dette elendige lyset så vannet både flatt og trygt ut, og MYE bedre enn tanken på å måtte stavre seg samme vei tilbake! Hundene var allerede på andre siden, til og med Jonas så ut til å ha glemt alt det skumle med å gå på isen.. Jeg husket Jarles advarende ord: "Når det er snø på isen, så råtner den sakte men sikkert!" Jeg hadde jo selv sett vannet i sporene for en stund siden... Jeg kikket tilbake samme vei som jeg hadde kommet..... Å sukk... Resolutt gikk jeg ut på isen, men turde ikke gå den lange veien over. Istedet gikk jeg mot høyre for å krysse der det var smalere og forhåpentligvis finne en sti på andre siden. Jeg hadde ikke gått langt før jeg kjente at jeg formelig vasset i vann... For hvert skritt jeg tok, datt jeg gjennom den råtne delen og ned på isen under. Vanligvis hadde jeg løpt på land fortere enn svint, men jeg var dødstrøtt etter vingleturen inn til vannet og holdt på å spy med tanken på at jeg måtte inn dit igjen. "Bite me!!" sa jeg surt til isen og tråkket videre! Dermed datt jeg ikke gjennom og kunne snart gå inn på tørt land på andre siden. Akkurat da jeg tok siste steget inn på land, forsvant bakken under meg og jeg sank i til under armene! Er det mulig???!!! Den siste kneika opp til stien var TUNG! Det er rett og slett ikke verd det!!! Heretter blir det den brede vei for meg og så kan den smale stien bare ligge der og snø ned for alt jeg bryr meg!!!!!
Så nå sitter jeg og lurer på hvor jeg skal gå... Jeg har gått noen ganger til Rossevann. Der er veien brøytet og hundene kan gå løse fordi der nesten ikke er biler. Jeg trenger heller ikke lykt. Men det må da finnes andre steder også? Lurer på om jeg skal melde Anita... Hun har sikkert vært ute i dag, det var jo DET nydelige været mens jeg var på jobb. (GRRR) Men så er det slik med Anita, at hun går gjerne to ganger om hun kan, den sporty'e jenta!!! Jeg melder nå!............... skrive-skrive................................. Sånn, nå er det bare å vente!
Har lurt på en ting... Jeg har lyst til å arrangere møte-trening på Møvig så snart det blir bart. På Møvig går det an å gå i ring, nemlig. Det jeg har sett for meg, er at noen går en vei, alene eller to og to, mens en med hund går motsatt vei. Før vi starter, blir vi enige om hvordan figurantene (Folkene uten hund) skal reagere når hunden kommer. Som regel er hundene våre veldig flinke når vi møter folk, men så har vi også kontroll på dem. Jeg lurer av og til på om de hadde vært like flinke om jeg hadde vært mer passiv? Bissene kan nemlig finne på å si BOFF når vi passerer folk, men jeg vet jo ikke om de har vokst det av seg eller ikke? Derfor vil jeg gjerne arrangere en slik møte-trening. Høres det interessant ut???
Fikk svar fra Anita og hun er syk! Stakkars-stakkars Anita!!!! GOD BEDRING!
Meldte Vibecke istedet, så nå venter jeg i spenning!!!
Vibecke kan i morra! Juhu!
Men hva med i dag, da? Kanskje Lene og Il Tempo Gigante-hundene vil gå en tur med oss???

En oppdatering: Vibecke ringte og kunne gå tur likevel! Vi gikk til Rossevann og hundene koste seg masse!! Takk for turen!!!
Lene hadde vært på tur da jeg meldte henne, men hun foreslo en sosialiseringstur til byen. Jeg så ikke meldingen før jeg var ute med Vibecke, så byturen må vi ha til gode!!! Kan vi avtale igjen snart, Lene?? :-)

Litt nytt...

I går fikk vi svaret på Jennys prøver og hun er ANA-positiv. Det betyr at hun har en autoimmun lidelse... Sukk! Kom egentlig ikke som noen overraskelse, vi har vel vent oss til tanken allerede. Hadde en lang prat med dyrlegen i går og han var oppriktig skuffet. Ingen kan gi oss oppskriften på hvordan Jennys liv vil bli fremover, men det er visstnok ganske dystert. Vi har overhodet ingen erfaring med denne type sykdom, så vi lever i uvisshet og tar dagene som de kommer. Jenny er frisk og fin og det er det viktigste nå!
Lexie har nå fått vondt i det andre bakbeinet.... Hun har nok overanstrengt det da hun hadde vondt tidligere, så nå, i den dype snøen, er det best å halte litt igjen! Vi tar det med ro og går turene på brøytet vei. På trugetur er det bare Jonas og Jenny som blir med. Om noen lurer på om hun har fått løpetid, så er svaret nei. NEI!! AAAAARRGGHH!!!! Man må smøre seg med tålmodighet, men nå har jeg snart ikke mer igjen!!!
Ellers har vi det bra. Jarle er ikke forkjølet lengre og min har stoppet helt opp!! Igjen!!! Takket være Berocca! Siden jeg fikk den vidundermedisinen i hus, har jeg bare vært neseforkjølet! Ingen hosting og ingen valnøtt-lunger! Det er ikke vanlig til meg å være, bare så det er sagt! Når andre nyser litt, ligger jeg halvdød og drømmer om Nirvana... Og hoster hver natt, hele natta... Hadde jeg vært en hest, så hadde jeg blitt skutt for lengst! Men, med Berocca er jeg nesten normal! Juhuu!!! (Jeg sa "nesten"!!)

Helt til slutt:

HVEM ER LILLE ROSIN???????

Sikter nå til siste kommentar på forrige innlegg. Er det deg, Inger???

Helt alene i verden................................

Snufs..... Ja, slik er det altså: Jeg er helt alene i verden!!
Selvfølgelig gjelder dette min oppfatning av været. Det har vært blåsete i dag og vi har fått en del snø. (For dem som ikke har orket å se ut av vinduene, eller bor en annen plass med "bedre" vær..) I dag morges, nesten før jeg hadde våknet i det hele tatt, proklamerte Jarle at "Nå er du helt alene om å synes at denne vinteren er helt topp!! Jeg er pisslei av å stå opp til 9 kuldegrader og enda mer snø og vite at det kommer til å klabbe seg på jobb!" Javel da.... Så streng, altså! Ute var det kjempekaldt og snøen føyket rundt i vinden. Jeg jobber inne, så jeg kunne jo forstå ham. Det er ikke lett å jobbe ute nå! Vannet fryser, man må ikke ta på metall for da sitter man fast, man må ikke svette for da fryser man til is om man får en hardt tiltrengt pause og man MÅ finne en do om man må tisse! Junior vil ikke frivillig ut i slikt vær! Hihihi! (Dette siste er ikke et problem Jarle har tatt opp, men jeg kan jo tenke meg at det er et tilleggsproblem for dere som vanligvis har det så lett i det henseende! Bare se hvor "enkelt" det er med innovertiss, dere!!)
På jobb fikk jeg høre det samme som hjemme: Kaldt, mye snø, mer snø i vente, klage-klage-sutre... Til og med finnmarkingen Bjørg klarer å klage!!! Hun som vanligvis kaller vinteren frisk og ikke kald! Nå er det kaldt og altfor mye snø! Alvorlig talt! Hva med vidda da?? Er visstnok ikke snø på vidda, ifølge Bjørg... Stakkars, livet her i sør må ha kokt hjernen hennes.....
Da jeg skulle hjem fra jobb, møtte jeg Thomas som håpet på skyss. Han hadde hvite øyebryn og røde kinn etter turen fra Universitetet til skolen min. Så søt han var! På vei hjem la det seg is på vindusviskerne, så jeg hadde ei bittelita stripe å se gjennom... Ikke særlig trygt, så ved første anledning måtte vi stoppe og fikse problemet. Vinden ulte rundt oss og bilene sneglet seg avsted, selv om det ikke var rushtrafikk enda! Vi kom oss hjem og brøytebilen hadde vært her. Thomas hoppet ut og skuffet i en fart så bilen kunne parkeres. Fru Åsen over gata smilte over sørlandsskuffa og ropte at dette været egentlig er litt gøy! Endelig et vettugt menneske!!! Jeg vinket tilbake og var hjertens enig! Thomas skuffet på fremsiden mens jeg gikk igang på baksiden. Med en jordspade. Men det gjorde jo ingenting, puddersøen måtte vike lell!
Og så: Da Jarle kom hjem, iskald og kledelig rød i kinnene, sa han: "Er jo egentlig litt tøft med sånt ekstremvær!" YES-YES-YES!!!! Min Jarlemann var kommet tilbake og borte var han surpompen fra i dag morges!!!
Fikk melding fra Anita også: "Tenk at du ønsker alt dette. ;-) Skal du på tur i drittværet i dag?" Jada, skal alltid på tur og GJERNE med Anita!! Jarle tok med Jenny og Lexie, mens jeg skulle ta Jonas med til sin hjertenskjær. Jeg tok på ull og varmedress og la ivei. Egentlig greit å gå til Kjosdalen, det er nemlig nedforbakke hele veien. I dag lurer jeg på om jorda hadde tiltet eller noe... Snøen rakk meg til knærne fordi sykkelstien ikke var brøytet og vinden gjorde det den kunne for å snu meg! Aldri har det vært så tungt å gå nedover!!! Herremiti! Til slutt måtte jeg rett og slett gå ute i veien, ellers hadde jeg strandet der på sykkelstien!! Jonas fikk gå løs og løp galmann frem og tilbake.. Hvor får han all energien fra??? Midt i bakken ned må man gjennom et lite pass, med fjell på begge sider av veien. Der er det ALLTID vind, selv på varme, vindstille sommerdager. I dag.... Å herrejemini! Jeg fikk ikke puste, sånn blåste det!! Den siste biten ned til veien til Kjosdalen gikk skittfort! Jeg ramla på toppen og seilte nedover på ryggen... Dødsgøy!! Så var det å mase seg videre ned til Anita og Troja. Jeg bestemte meg midtveis for at jeg IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER skulle opp igjen samme vei! Så tungt!! Anita var hjertens enig, så vi gikk på jordet og lot hundene bruke all energien på hverandre. Vi vagget avsted, noen meter av gangen og fniste og lo som to unger. At det går an å ramle så mye på flat mark! Vi prøvde også å krype og fant ut at man lagde en fin sti på den måten. Noen andre burde prøve det! Så kan vi teste stien etterpå...
Da Jarle ringte og sa han kom til å passere Kjos Gård om en liten stund, var vi ikke vanskelig å be. Vi brøytet oss vei ut av Kjosdalen så fort vi kunne! Fikk være måte på hvor mye frisk luft vi trengte, nå lokket ei varm stue!
Ekstremværet er visst over for denne gang..... Akk... Men det var jo gøy så lenge det varte!!! :-D