Litt nytt...

I går fikk vi svaret på Jennys prøver og hun er ANA-positiv. Det betyr at hun har en autoimmun lidelse... Sukk! Kom egentlig ikke som noen overraskelse, vi har vel vent oss til tanken allerede. Hadde en lang prat med dyrlegen i går og han var oppriktig skuffet. Ingen kan gi oss oppskriften på hvordan Jennys liv vil bli fremover, men det er visstnok ganske dystert. Vi har overhodet ingen erfaring med denne type sykdom, så vi lever i uvisshet og tar dagene som de kommer. Jenny er frisk og fin og det er det viktigste nå!
Lexie har nå fått vondt i det andre bakbeinet.... Hun har nok overanstrengt det da hun hadde vondt tidligere, så nå, i den dype snøen, er det best å halte litt igjen! Vi tar det med ro og går turene på brøytet vei. På trugetur er det bare Jonas og Jenny som blir med. Om noen lurer på om hun har fått løpetid, så er svaret nei. NEI!! AAAAARRGGHH!!!! Man må smøre seg med tålmodighet, men nå har jeg snart ikke mer igjen!!!
Ellers har vi det bra. Jarle er ikke forkjølet lengre og min har stoppet helt opp!! Igjen!!! Takket være Berocca! Siden jeg fikk den vidundermedisinen i hus, har jeg bare vært neseforkjølet! Ingen hosting og ingen valnøtt-lunger! Det er ikke vanlig til meg å være, bare så det er sagt! Når andre nyser litt, ligger jeg halvdød og drømmer om Nirvana... Og hoster hver natt, hele natta... Hadde jeg vært en hest, så hadde jeg blitt skutt for lengst! Men, med Berocca er jeg nesten normal! Juhuu!!! (Jeg sa "nesten"!!)

Helt til slutt:

HVEM ER LILLE ROSIN???????

Sikter nå til siste kommentar på forrige innlegg. Er det deg, Inger???

Helt alene i verden................................

Snufs..... Ja, slik er det altså: Jeg er helt alene i verden!!
Selvfølgelig gjelder dette min oppfatning av været. Det har vært blåsete i dag og vi har fått en del snø. (For dem som ikke har orket å se ut av vinduene, eller bor en annen plass med "bedre" vær..) I dag morges, nesten før jeg hadde våknet i det hele tatt, proklamerte Jarle at "Nå er du helt alene om å synes at denne vinteren er helt topp!! Jeg er pisslei av å stå opp til 9 kuldegrader og enda mer snø og vite at det kommer til å klabbe seg på jobb!" Javel da.... Så streng, altså! Ute var det kjempekaldt og snøen føyket rundt i vinden. Jeg jobber inne, så jeg kunne jo forstå ham. Det er ikke lett å jobbe ute nå! Vannet fryser, man må ikke ta på metall for da sitter man fast, man må ikke svette for da fryser man til is om man får en hardt tiltrengt pause og man MÅ finne en do om man må tisse! Junior vil ikke frivillig ut i slikt vær! Hihihi! (Dette siste er ikke et problem Jarle har tatt opp, men jeg kan jo tenke meg at det er et tilleggsproblem for dere som vanligvis har det så lett i det henseende! Bare se hvor "enkelt" det er med innovertiss, dere!!)
På jobb fikk jeg høre det samme som hjemme: Kaldt, mye snø, mer snø i vente, klage-klage-sutre... Til og med finnmarkingen Bjørg klarer å klage!!! Hun som vanligvis kaller vinteren frisk og ikke kald! Nå er det kaldt og altfor mye snø! Alvorlig talt! Hva med vidda da?? Er visstnok ikke snø på vidda, ifølge Bjørg... Stakkars, livet her i sør må ha kokt hjernen hennes.....
Da jeg skulle hjem fra jobb, møtte jeg Thomas som håpet på skyss. Han hadde hvite øyebryn og røde kinn etter turen fra Universitetet til skolen min. Så søt han var! På vei hjem la det seg is på vindusviskerne, så jeg hadde ei bittelita stripe å se gjennom... Ikke særlig trygt, så ved første anledning måtte vi stoppe og fikse problemet. Vinden ulte rundt oss og bilene sneglet seg avsted, selv om det ikke var rushtrafikk enda! Vi kom oss hjem og brøytebilen hadde vært her. Thomas hoppet ut og skuffet i en fart så bilen kunne parkeres. Fru Åsen over gata smilte over sørlandsskuffa og ropte at dette været egentlig er litt gøy! Endelig et vettugt menneske!!! Jeg vinket tilbake og var hjertens enig! Thomas skuffet på fremsiden mens jeg gikk igang på baksiden. Med en jordspade. Men det gjorde jo ingenting, puddersøen måtte vike lell!
Og så: Da Jarle kom hjem, iskald og kledelig rød i kinnene, sa han: "Er jo egentlig litt tøft med sånt ekstremvær!" YES-YES-YES!!!! Min Jarlemann var kommet tilbake og borte var han surpompen fra i dag morges!!!
Fikk melding fra Anita også: "Tenk at du ønsker alt dette. ;-) Skal du på tur i drittværet i dag?" Jada, skal alltid på tur og GJERNE med Anita!! Jarle tok med Jenny og Lexie, mens jeg skulle ta Jonas med til sin hjertenskjær. Jeg tok på ull og varmedress og la ivei. Egentlig greit å gå til Kjosdalen, det er nemlig nedforbakke hele veien. I dag lurer jeg på om jorda hadde tiltet eller noe... Snøen rakk meg til knærne fordi sykkelstien ikke var brøytet og vinden gjorde det den kunne for å snu meg! Aldri har det vært så tungt å gå nedover!!! Herremiti! Til slutt måtte jeg rett og slett gå ute i veien, ellers hadde jeg strandet der på sykkelstien!! Jonas fikk gå løs og løp galmann frem og tilbake.. Hvor får han all energien fra??? Midt i bakken ned må man gjennom et lite pass, med fjell på begge sider av veien. Der er det ALLTID vind, selv på varme, vindstille sommerdager. I dag.... Å herrejemini! Jeg fikk ikke puste, sånn blåste det!! Den siste biten ned til veien til Kjosdalen gikk skittfort! Jeg ramla på toppen og seilte nedover på ryggen... Dødsgøy!! Så var det å mase seg videre ned til Anita og Troja. Jeg bestemte meg midtveis for at jeg IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER skulle opp igjen samme vei! Så tungt!! Anita var hjertens enig, så vi gikk på jordet og lot hundene bruke all energien på hverandre. Vi vagget avsted, noen meter av gangen og fniste og lo som to unger. At det går an å ramle så mye på flat mark! Vi prøvde også å krype og fant ut at man lagde en fin sti på den måten. Noen andre burde prøve det! Så kan vi teste stien etterpå...
Da Jarle ringte og sa han kom til å passere Kjos Gård om en liten stund, var vi ikke vanskelig å be. Vi brøytet oss vei ut av Kjosdalen så fort vi kunne! Fikk være måte på hvor mye frisk luft vi trengte, nå lokket ei varm stue!
Ekstremværet er visst over for denne gang..... Akk... Men det var jo gøy så lenge det varte!!! :-D

Nytt siden sist og Rally-kurs!

Nei nå er det på tide med en oppdatering, gitt!!
For det første: INGEN LØPETID PÅ LEXIE... Jonas er fremdeles interessert, men ikke så mye som før... Veldig frustrerende, men helt normalt! Lexie viser som regel tegn på løpetid ca en måned før hun faktisk får den og det har hun gjort bestandig. Hvorfor skulle noe bli annerledes denne gang? Kanskje fordi vi har gitt henne denne dyre medisinen som skulle sette fart på sakene? Ikke gidd å prøve det! Medisinen heter Galastop og brukes vanligvis i forbindelse med falsk drektighet og for å få stopp på melkeproduksjonen hvis valpene er døde. Visstnok virker den løpetidsfremmende på tisper i fasen mellom to løpetider, men jeg har min tvil... Den er dyr og smaker vondt, så det er ikke verd det! Lexie bør få løpetid en gang i løpet av februar/mars siden hun har vist tegn i noen uker nå.
Vi fikk tak i et eksemplar av Bondebladet og slik ser artikkelen ut:

Skrevet av samme dame som i Norsk Ukeblad, men litt mer utfyllende. En god artikkel og jeg kan godt skjønne at den vakte interesse hos bøndene rundtom. Vi har fått fire henvendelser og jeg måtte pronto maile til Østerrike for å få mer info om ØP'ens driveregenskaper på kveg. Kjempegøy!

Ellers er det fremdeles praktfullt vintervær her, men jeg begynner å føle meg ganske alene om den oppfatningen.... Alle andre gnaver om at de vil ha bar mark, vår og lange turer på tørr skogbunn..... Dere vet vel at det ikke kommer til å skje???? Forsvinner snøen og kulda nå, må vi holde ut med regn, frost, regn og typisk høstvær iblandet en sludda storm i et par måneder!!! Hvem kan nyte en skogstur i iskalde støvler mens regnet hamrer seg inn i alle klærne???!!! Jeg er GLAD det snør! Se så fin Petunia'en min er:

Et syn for øyet! Istedet for en våt, vissen og brun sak som burde vært kastet for lengst!

Da jeg hørte at KHK skulle ha Rally-kurs, meldte jeg meg på med en gang! Jeg har jo vært med på dette før, men det er lenge siden og det var jo egentlig Agility jeg ville holde på med. Men, så fikk Lexie vondt i bakbeinet og Agility'en ble lagt på hylla. Lexie er fin igjen i beinet, men jeg vil ikke risikere noe, så da fattet vi interesse for Rally igjen! Anita og Troja meldte seg også på og i helgen var vi på kurs! Kurset ble holdt i ridehuset på Vennesla og vi har jo kaldt vær, som nevnt.... Å være i et ridehus om vinteren, er som å være i en fryseboks!!! Herremiti, så kaldt!!! Her måtte planlegges masse med tanke på å overleve, altså! Ulla ble tatt fram og alt ble kledd på: ulltrøye, trøye, ullgenser og enda en ullgenser oventil. Ullstrømpebukse, ullbukse og tykk joggebukse nedentil, pluss ullstrømpe og to par ullsokker på beina... Og selvfølgelig min tykkeste boblejakke utenpå! Tepper ble pakket, dekkenet til Lexie og selvfølgelig hundeseng på bein! (Man kan jo ikke ligger rett på bakken i slik kulde!)

Camp'en vår!

Instruktør var Anne Haugland fra Farsund. Vi bygde bane og alle hjalp til:

Ja, jeg hjalp også til!

Anne forklarer og vi adlyder!

Slik ser skiltene ut.

Når banen er laget, må vi alle ut og lære den, akkurat som i Agility. Anne først og forklarer, vi etter som en lydig saueflokk...

Lang, lang rekke.....

Noen må gå banen flere ganger før den sitter......

"Hva gjør jeg nå...???"

"Jeg tror jeg skjønner det nå!!!"

Mens en går banen, venter de andre på tur. Her er noen av de andre på kurset:

Troja og Anita øver på "Sitt front"

Britt Elin og Demi bare koser seg!

Anita og Heidi gjør seg klare

Vi trener bakpartskontroll. Lexie var kjempeflink i ruta!!!!!!!

Nei, hun får ikke juling! Vi er helt gale fordi vi var så flinke!!

"Skal vi hjem?? Når er neste kurs??"

Dagen gikk faktisk veldig fort og på grunn av både nok tøy og aktivitet i banen, kom vi oss gjennom dagen uten å fryse!! Likevel kjente jeg at kjernen (margen) var ganske så frossen da jeg kom hjem, så ovnen ble matet flittig utover kvelden!

Ellers så sliter vi med forkjølelse her... Jarle var først ute og jeg fulgte trofast etter. Må jo for all del ikke gå glipp av en forkjølelse!!! UGH! Som vanlig er Jarle elendig i et par dager og så overvinner han basillene og fortsetter som før, barske mannen! Jeg er i utbryterfasen og kjenner bare som livet svinner... Jeg klarer aldri å utkonkurrere en eneste basill og kan se frem til ei god uke i sykdommens vold... Å sukk.....

Holdt på å daue, æ....

I går skulle jeg på tur med trugene igjen! Det var på tide å lage en ny sti, siden jeg begynner å bli så inderlig lei av den gamle vi har gått og gått i det siste! Jeg var supertrøtt på jobb og visste at jeg ville sovne dønn om jeg satte meg ned da jeg kom hjem... Derfor var det ut med Bissene og rett på badet for å finne ulla med en gang! Jeg var full av futt og pågangsmot og skulle bare svippe på trugene i ei fart! Jadda... Det er IKKE gjort i en fart, tenk!! Jeg skjønner ikke helt om jeg skal løsne reima bak og skubbe skoene inn i reimene foran, eller omvendt... Begge deler er noe forbaska knåv, uansett!! Det verste er jo selvfølgelig at jeg må bøye meg dobbel for å rekke ned til bindingene! Med lag på lag med tøy på, er ikke det så lett, nemlig! Endelig var trugene på og jeg kunne trekke pusten for første gang på en evighet!!! Var nesten litt svimmel, gitt! Der sto jeg, på toppen av trappa ned til grusbanen og innså fadesen: Trappa er lang og smal i trinnene og dårlig skuffet.... Jeg sto på toppen MED truger på.... Jeg fikk nesten litt dødsangst!
Jeg kom meg ned og la ivei! Jeg hadde tenkt meg ei runde som på sommerføre tar ca 1 time og 40 minutter. Da jeg var kommet til fotballbingen (ca 200 meter hjemmefra) hadde jeg forkastet den idèen! Snøen var som sukker og selv med trugene var det tungt å gå! Jeg ville heller improvisere, fant jeg ut. Først gikk vi inn til vannet. Jeg sto på bredden og så på det snødekte vannet. Isen var jo nødt til å være sikker!!! Det har jo vært minus hele tiden, selv om det har snødd oppå isen...?! Jeg labbet utover. Tenkte jeg skulle gå over et smalt sund og fortsette på land deretter. Om man bare går litt på isen, så er den sikker! Det var tydeligvis min filosofi der og da, og grunnen til at jeg gikk ut på den i det hele tatt! (Uten Jarle!) Etter tre meter falt jeg på kne og gravde febrilsk i snøen: Var det vann på isen, under snøen??? Nei, ikke noe vann... Betrygget gikk jeg videre. Fire meter fra land snudde jeg meg og så på sporene mine. HIMALAYA!!!!! DET VAR VANN I SPORENE!!!!! Aldri har noen noengang løpt så fort med truger på!!! Jeg var på land i løpet av sekunder! Jeg nekter herved å gå på isen igjen, bare så det er sagt!!!
Jeg labbet videre på min sedvanlige sti som jeg var så lei av... Da jeg kom inn til Lindalstjønn, kikket jeg opp på heia som ligger langsmed dette vannet. Kanskje var det fint å gå på toppen av den? JA! Det var en god idè! Jeg begynte friskt og la ivei over myra. Snøen var, som sagt, som sukker og selv med trugene sank jeg langt nedi... Så tungt... Og for ei bred myr! Grrrr!!! Endelig over! Jeg så opp på heia som nå skulle bestiges... Den var høy, gitt.... Jaja, ivei bar det! "Tjupp along!" sa jeg muntert til hundene og fikk et himmelfallent blikk tilbake! "Skal vi liksom gå der???" sa de "Ikke på vilkår!!!" Det endte med at jeg måtte gå først, mens de cruiset bak i mine spor!!! Late Bissedyr!! Det var så bratt!! Og så masse snø! Dyp snø!! Vet ikke om trugene var til noe hjelp i det hele tatt, men vi måtte jo komme opp en gang! PEEES! Noen steder måtte jeg bruke armene som støtte, så bratt var det! Og mine fisefine, røde hansker (ikke votter!) ble helt blaute og farga snøen rosa...... Uff, så ekkelt... Hundene var fremdeles bak meg og kunne ikke skjønne hvor vi var på vei... Nesten oppe fikk jeg den første trangen til å krølle meg sammen i fosterstilling og glemme hvor jeg var.... Jeg skulle få mange av dem før jeg var hjemme....
Toppen ble nådd og jeg oppdaget til min forferdelse at snøen var like dyp her oppe! HYL!!! Jeg orket ikke mer, hundene forsto fremdeles ikke vitsen og gadd ikke lete etter mus, engang! :-( Vi måtte finne en vei ned! Ikke samme vei vi kom opp, bedre å gå i ring enn å gå frem og tilbake! Etter mye kav, fant jeg en vei ned på andre siden av heia. Snøen skjuler mye, denne gang et hogstfelt... Prøvd å gå med truger over et pinnespill av småtrær? IKKE LETT!!!! For hvert skritt, satte trugen seg fast under et lite dritt-tre og jeg måtte vagge og hale for å komme løs!! FOR HVERT SKRITT!!!! Aaaaargh!!! Jeg kom meg omsider ned på en kjent sti igjen og kunne sette fart hjem! Her kom trugene til sin rett igjen og jeg likte dem riktig godt innen vi var hjemme!
Turen ble ikke akkurat som jeg hadde trodd, men hundene var fornøyde og det var jeg også! Jeg slapp å gå den kjedelige stien og fant en ny vei jeg IKKE vil gå igjen! Herlig!
I dag var vi på tur med Anita og Troja. Vi skulle bare loffe rundt på Møvig og jeg skulle vise henne hvor Jarle og jeg har gått noen ganger. Det viste seg at jeg har sett på ryggen til Jarle og diltet etter ham som et umælende lam, eller noe sånt... kanskje ikke akkurat umælende.... Ikke lam heller, men saken er den at da vi skulle begynne å gå i dag, ante jeg ikke hvor vi skulle!!! Så sløvt! Vi diskuterte litt om "frem og tilbake er like langt" eller om det er dobbelt så langt, for frem og tilbake ble det mange ganger, gitt! Men, vi gikk til slutt en slags runde og hundene herjet og koste seg! Takk igjen Anita, for fortreffelig selskap!

Mord på Strømme...

I dag ble jeg forskrekket, kan dere tro!!! Dere husker annonsen i Norsk Ukeblad? Det viser seg at det ikke er det eneste bladet som har en artikkel om hundene våre! To kjempekoselige telefoner har jeg hatt i dag etter en artikkel i Norsk Bondeblad!!! Jarle er nå på jakt etter en åpen Narvesen-kiosk, så vi kan få sett dette med egne øyne! Venter i spenning!! Det var visst bilde der også!
Jarle har tatt seg av hundene de siste dagene fordi jeg har vært så opptatt. På torsdag skulle jeg ha styremøte og siden jeg hadde plapret ut om at jeg skulle gjøre det så voldsomt fint her i den anledning, så måtte Jarle rømme med hundene... Jeg skulle tørke støv, støvsuge, rydde og vaske, men istedet satt jeg som bedøvd i stolen... "Arbeidslyst kom, bank på! Her skal du motstand finne!!" Jadda... Og så måtte jeg jo lage mat!! Heldigvis hadde jeg just smakt Taco-suppe og det er enkelt, det! Arbeidet er i grunnen bare å steke kjøttdeigen og det kan jo til og med jeg klare! Maten var ferdig og rett før gjestene kom, eltet jeg rundt med en mopp og -VIPS- så var jeg klar for besøk!
I går skulle jeg hente bilen etter jobb. Den måtte på verksted fordi bakruten gikk i tusen knas... Ikke vet vi hva som skjedde! Da Jarle skulle børste snøen av bilen torsdag morgen, børstet han tvers gjennom, gitt! Åsså med den pusemyke børsten! Det viste seg at hele ruten var pulverisert og vi måtte ringe verkstedet pronto. Jeg skulle altså hente bilen på fredag etter jobb. Jeg kom på busstoppet i god tid og ventet og ventet... Og ventet.... Og ventet... Kaldere og kaldere ble jeg... Jeg prøvde å stå "rett opp og ned" i tøyet, for det skal visstnok hjelpe. Man står så rett man kan og da vil tøyet kun ligge inntil kroppen oppe på skuldrene, over hele resten av kroppen vil det danne seg et luftrom mellom tøyet og kroppen og man vil holde varmen uansett! Genialt! JASSÅ???!!! Hørt om pupper??? Eller valker???? Jeg kan stå så rett jeg vil, tøyet henger aldeles ikke "bare" på skuldrene!!!!! Og mine luftlommer er ikke store nok til å holde meg varm!! Der sto jeg altså, som en ispinne og ventet på den f.......... bussen! I EN TIME!!!!! Da den endelig kom, måtte jeg stå i midtgangen helt til Sørlandsparken og attpåtil betale for det!!! Jeg hater å ta buss......... Vel fremme på verkstedet, viste det seg at bilen sto på karosseriverkstedet... "Bare ta meg ut og skyt meg!" sa jeg og mannen bak skranken fant en som kunne kjøre meg fortere enn svint! For en service! Endelig fant jeg bilen og skulle bare inn og hente nøklene. Der traff jeg mannen til Britt Elin og han skulle ha masse penger! Ikke hans feil, det var snakk om egenandelen på ruta og det fikk han. En tur innom Lund ble det også tid til og der var Inger. Igjen hadde hun ordnet 1000 ting for mamma og pappa på no time. Hva skulle vi gjort uten henne?!
I dag møtte jeg Anita og Trine på Strømme. Vi skulle sjekke hundeklubbens forslag til lørdagstur. Jeg var litt sent ute, så Anita og Trine hadde testet litt på forhånd. Snøen var en halv meter dyp og de hadde måttet gå i sporene til hundene..... De kom ikke langt før min ankomst gjorde at de med glede snudde... Vi holdt oss istedet på området vårt og hundene løp rundt mens vi drakk kaffi og kjaste. Anita tok noen bilder:

Shakira, Lexie og Troja

"Jeg er på vei!!!"

Pust-pes... "Ikke lett i all snøen...."

"Troja! Snuppa mi!!!"

Vi bestemte oss for å ta en tur for å holde varmen.

Vi legger ivei..

Hundene måtte brøyte sti.. "Jasså?! Hvorfor må vi gjøre all jobben???"

Da vi var på vei ned igjen for å varme oss i brakka, tok Jonas ei mus!!

"Er jeg best, eller? Den er MIN!! Hvis noen lurer..."

Jonas sitt trofè!

Nå ligger hundene rett ut etter å ha mast ute i snøen i et par timer! Deilig! Vi har tent i peisen og satt oss godt til rette og gleder oss til en rolig hjemmekveld! Thomas skal ut og gjøre byen utrygg og kan ikke fatte at vi orker å ha det så kjedelig kveld etter kveld... Jaja, den ungdommen....

Over skyene er himmelen alltid blå!

I natt lå Jenny under dynen hos meg igjen. Hun skalv ikke og var i det hele tatt roligere. (Jeg sov likevel ikke noe bedre, enhver bevegelse og jeg var tilnærmet lys våken!) Hun ble med på morgenturen og hun spiste frokosten sin. Vi var SÅ spente da vi kom hjem fra jobb!! Ville hun hilse oss tilnærmet normalt, eller..? Vi pleier å høre hundene når vi parkerer bilen. De kjenner den og vet at vi kommer når motoren slås av. Joda, vi hørte dem og jammenmeg var det ikke litt Svime-sang også!!! Da vi åpnet døra kom hun i full fart, akkurat som hun pleier! Hopp og sprett og sang i fistel, frem og tilbake, høyt og lavt!! Gjett om vi var glade!!! På fotballbanen fant hun en pinne og ville gjerne leke, hun eltet etter Lexie og småbet henne i nakken, AKKURAT SOM NORMALT!!! Vi kunne puste lettet ut, for nå hadde hun ikke vondt iallefall!
Det verste med dette, er at det skulle bare tre kortison-piller til og så var hun som ny igjen... Dette beviser i grunnen dyrlegens grimme diagnose og vi må bare godta det, det er ikke noe vi kan gjøre for å bli kvitt det.
Men, problemene hører fremtiden til, dem vil vi ikke tenke på nå! Nå nyter vi Jenny i full vigør og gleder oss så lenge det varer, uansett!!
Tusen takk for alle støttende ord vi har fått! Det er så godt å vite at noen bryr seg. :-)
Lexie drøyer løpetiden akkurat som hun pleier... Fremdeles ikke noe blod.. ARGH!!! Jonas har mistet litt interesse, til og med, for nabohunden Kelly har MYE mer løpetid enn Lexie, så da gidder han ikke kaste bort tid på henne! DOBBELT-AARGH!!!!

En litt kjedelig dag..............

I dag måtte vi til dyrlegen med Jenny igjen.. Hun har vært litt tufs i en ukes tid og jeg kom frem til at det var kjeven hennes som var vond. I går kveld trakk hun seg bort fra oss alle og var litt mer enn tufs. Da vi skulle legge oss ville eller kunne hun ikke hoppe opp i senga. Med god hjelp kom hun seg opp og lå under dyna mi. Det var som å ha en liten vibrator ved siden av meg! Jenny ristet og skalv og vi bestemte oss der og da for å gå til dyrlegen så fort vi hadde mulighet i dag. I dag morges ble Jennys feber målt til 40,2 så det var helt klart at hun igjen var blitt syk. Sigurd hadde ikke tid til å ta imot oss før på ettermiddagen, men så lenge Jenny fikk være i ro så hadde hun det greit. Igjen var hun så snill og tapper hos dyrlegen! Hun finner seg i alt uten å kny, så hjertene våre svulmer helt over av stolthet! Dessverre måtte Sigurd igjen fortelle oss om denne forferdelige tilstanden som kalles Autoimmun lidelse... Jenny viser alle tegn på å ha det, hun har bare vært frisk i litt over to måneder og er nå syk igjen med lignende symptomer.. Denne gang er det ikke nakken som er vond, men musklene i hodet. Neste gang kan det være andre muskler som rammes, mest alvorlig er det om hjertemuskelen rammes. Det er dødelig...
Det er blitt tatt blodprøver spesielt for autoimmune lidelser, som nå sendes til Tyskland for analyse. En gang i neste uke får vi svaret. Om det skulle vise seg at Jenny lider av dette svineriet, er det flere ting vi kan forvente oss: Hun kan ikke brukes i avl. Hun vil bli syk med ujevne mellomrom og medisinen er kortison. Etter en tid kan hun få bivirkninger av kortisonen. Tiden mellom sykdom kan bli kortere og kortere.
Forrige gang Jenny var syk, valgte vi å ikke tro på disse dystre spådommene, men nå kan vi ikke la være lenger. Å se vår viltre, muntre og deilige Svime bli redusert til en skygge av seg selv, skjelvende og elendig, er litt av en belastnig! Vi lider med henne og skulle ønske vi kunne overta hele dritten!

Jenny, 6 uker gammel

Jenny på Dal

Fine Svima....

La oss håpe dyrlegen tar feil..... Sukk!