SOL!!!!! Tro det eller ei!!!

I formiddag ringte jeg Jorunn for om mulig å gå en tur med henne og Mindy. Hun svarte ikke.............. Så irriterende og for en strek i regninga!!! Jeg hadde uansett tenkt meg til Sørlandsparken, så en tur innom Jorunn og co, ville ikke være den største omveien... Jeg fant ut at jeg skulle ta veien innom likevel! Var de ikke hjemme kunne jeg jo bare skrive en sørgelig lapp og henge på døra. Da ville de nok bli lange i maska, da! (Ja, jeg har et ondt gen som av og til kobler inn.) Jeg så bilen til Jorunn med en gang jeg svingte inn på tunet. En av bakdelene med å bo på landet er jo at man ikke kan late som om man ikke er hjemme så lenge bilen står utenfor! Man kan ikke gå annet enn i naturen nemlig, ute hos Jorunn og de. Ingen buss, ingen naboer og ingen butikk, men veldig fin natur! Steve åpnet da jeg ringte på og kunne fortelle at Jorunn var ute på tur med Mindy. Hun hadde vært borte i det uendelige, så jeg bestemte meg for å vente på jordet. Hundene elsker det jordet og gjorde som de pleier:

"Her er MUS!!!!"

Lexie fikk lov til å gå litt løs og benyttet anledningen til å løpe litt...

Bisser på vei!

Vi hadde ikke vært lenge på jordet da jeg oppdaget Jorunn og Mindy. Jorunn sto litt avventende i andre enden og lurte nok på hvem som innvaderte hennes "bakgård"! Stor var gleden (og lettelsen) da hun så at det var venner på besøk!! Vi ruslet rundt på flere av jordene og hundene koste seg. Lexie var i bånd igjen for skogen rundt jordene er full av gode lukter, som igjen gjør at hun løper galmann... Ikke bra for beinet enda! Vi var innom Beverland og Bissene kunne ikke forstå hvorfor de ikke fikk lov til å grave opp denne pinne-monster-musa... Dårlig gjort, for de visste jo at den var der nede!!!!

"Jeg kjenner lukten av .....mus?"

"Kan det stemme at denne musa kan svømme???!!"

Etter en god time i NYDELIG vær, var det dessverre tid for å komme seg videre... Jeg kjørte først innom Hund&Katt senteret for å kjøpe meg litt fri... Bildene kommer lengre nede. :-) Så gikk turen innom Europris for å fylle på fuglemat-lageret. De fuglene spiser så man ikke skulle tro det var mulig!! Europris er heldigvis billige på både meiseboller og solsikke, men tror likevel jeg må kjøpe sistnevnte på Felleskjøpet.. De selger bare 2,5 kg poser på Europris og jeg trenger mye! Veldig mye!

Husker skjærene?

De er innom daglig og spiser nå billig-utgaven av kattemat. Dette må de ha skjønt, for de begynte å se seg om etter luksusmaten til Rasmus... Den er gjemt oppe på toppen av vedlaget, langt utenfor skjærenes rekkevidde! Skulle man tro.... Neida! De smarte fuglene fant den! Eller, kanskje Rasmus tipset dem fordi han heller vil ha posemat..?! For noen kloke dyr! Jeg måtte gjemme maten hans enda bedre og det ser ut til at skjærene foreløpig ikke har funnet den igjen... Så lenge det varer..

Siden vi er bortreist neste helg, kjøpte jeg litt kalender-godt også, både til Bissene og Thomas. Vår lille 20-åring skal selvfølgelig ha julekalender hvert år til han flytter hjemmefra, og litt til... Nå er det ikke lenge til julepynten skal opp og jeg gleder meg!!!! Julebrus skal drikkes, marsipan spises og julekaker bakes! For en tid! Jeg gleder meg sånn!!!! Men ikke i dag... I dag nyter jeg freden med det jeg kjøpte til hundene tidligere: Okseknoker av monster-dyr!!!

"Vet ikke helt hvor jeg skal begynne..."

"NAM"

"Dette var snadder!!"

Fred og fordragelighet i stua!

"Ååh...Så mett!"

Jeg vet av erfaring at jeg kan se frem til masse fred og ro i kveld. Bissene kan tygge til og fra på disse knokene og fremdeles ha masse igjen i morra! Derfor skal jeg kose meg i kveld, med fyr på peisen og tenke på Jarle, den stakkars mann, som må tilbringe enda ei natt i Porsgrunn fordi jobben er forsinket...

Nå koser vi vårs! :-)

Ha en fortreffelig lørdagskveld!

Endelig Fredda' igjen!!!

Herremiti, som tiden flyr når man har det gøy! Eller har lyst til å gå i hi.... Alt ettersom hva som passer best i øyeblikket.....
Hva har skjedd siden sist, da? Jo, på tirsdag fikk jeg besøk av Jorunn. SÅ koselig!!! Jeg la ettermiddagen opp i beste jente-taktikk: Jeg sendte ei melding til Jarle og sa at jeg skulle få besøk rett etter jobb. Som den snille-snille-snille mann han er, svarte han pronto at han skulle ta hundene så vi fikk kjaset i fred. Jippi-jippi-jippi! Det regnte selvfølgelig i bøtter og spann, så jeg var ikke overivrig etter å gå på tur... Jorunn kom og sa nesten med det samme at hun ikke kunne være så sein som hun pleier. (Det tar tid når vi kjaser, nemlig) "Du må ihvertfall være til Jarle har gått ut med hundene!!!" sa jeg, lettere panisk! Hun ble, og Jarle gikk ut!! (Snille mannen!) Vi løste et par verdensproblemer også! Blant annet kom pappas opphold på Ternevig opp. Hvorfor er veggene på et sykehjem alltid hvite??? Dør basillene tvert når de utsettes for hvitt, eller er hvit den billigste fargen??? De gamle burde heller ha det heimslig, syns vi, med grelle 70-talls tapeter og gardiner og flossa tepper på golvet! Hjemme ligger pappa på et rom med orange og hvit tapet på veggen. (Det var min søsters rom før, stakkars..) Men pappa elsker den tapeten og må jo tro han er blitt blind med de lyse veggene han ser på nå! Nei, det spørs om ikke Jorunn og jeg bør bli interiørarkitekter "the old way"!
I går fridde jeg til Anita igjen. Bissene trengte action og jeg trengte en evig optimist! For Anita gjelder ordtaket "Ikke dårlig vær, bare dårlige klær" og "Ingen bakke for bratt" og "Ingen sti for våt" og alle andre som går under "Frisk, sprek og med et smil, alltid"! Vi kjørte til Terjevann og labbet innover. Vi forserte den ene innsjøen etter den andre og det var så blaut at vi nesten trengte svømmevinger!!! Hadde vi vært viktige personer, ville det nå vært både et Anitavann, Maritsbekk og Bissefossen der inne. Er det mulig å bare balje ned med regn, hele tiden???!!!! AAAAAAAAAAAAARRRRGH!!!!!!! Jeg hadde blystøvlene på, så jeg bare labbet ivei. Anita hadde på seg noen som ikke var så vanntette som de burde vært. Hun prøvde først å gå på helene... Ikke effektivt... Så prøvde hun å hoppe over de verste pyttene, men jeg tror ikke det heller var særlig effektivt.... Til slutt prøvde hun å løpe på vannet. Det var, hihi, heller ikke, hihi, det effektiveste jeg har sett. Hihihihihihi. Vi hadde alt i alt en flott tur og Anita ville nok gjerne vært lenger.... Det ville IKKE jeg! Er man værsyk, så er man værsyk!!
I dag er det endelig fredda' igjen og selv om det regner, så er jeg litt lysere til sinns! Jarle er i Porsgrunn på jobb, så Thomas og jeg stoppet på butikken for å handle til oss selv. Det endte med at vi spiste hummer i kveld!!! Egentlig har jeg boikottet hummer fordi de holder på å dø ut og blir overkjørt av en gigantisk amerikansk variant. Dessuten så er det jo SKITTDYRT med disse lekkerbiskene i skall, så det har vært enkelt å boikotte dem! LEVE HUMMEREN!!! Men, i dag hadde de dem til 39,90 pr stk!!! Man simpelthen kan IKKE gå forbi et slikt tilbud!!! Dessuten hadde de vært fryst, så det kan meget godt hende at disse to ble fanget på en tid da det var så mange hummere her at de var en sann plage! Ja, det ble de! Jeg er glad vi kunne hjelpe folkene på den tiden, ved å spise disse to plagåndene!
Turen med Bissene i dag, var mørk og våt og ingenting å skrive hjem om... Vi traff ingen og Bissene oppførte seg eksemplarisk. (Ikke så vanskelig i en tom skog, men man har lov til å være stolt likevel!!)
Anita kunne forresten fortelle litt interessant nytt da vi var ute og vadet: Cathrine og Steinar traff på ei som heter Regitze i Danmark. Hun driver også oppdrett av ØP'ere. De fikk ikke et overvettes godt inntrykk av henne, for hun hadde en litt nedsettende måte å snakke om våre hunder på... Heldigvis for oss, er både Cathrine og Steinar oppegående mennesker, SKJØNNE mennesker, som vet å sette på plass et slikt fruentimmer med ren ærlighet!!! Tusen takk, begge to!!! På grunn av dette, ble jeg så mørk til sinns, at jeg ville utheve Bissenes meritter enda mer! På hjemmesiden kan dere nå beskue Bissenes premieringer på siden "Våre hunder". Blærete, kanskje, men jeg er dødsstolt av Bissene så slik ble det! :-)

Pust, pes, sukk, stønn og tekniske vidundere.......

Jarle sa det ganske treffende: "Denne dagen må være en forsinket Fredag den 13.!"
Dagen startet som alle de foregående denne høsten: Med regn... (Var jo litt sol i går, men den dagen drukner liksom i alt regnet likevel...) Jeg må innrømme at jeg er veldig, veldig, veldig MØKKALEI regn for tiden  og i dag klarte jeg ikke å se frem til turen med hundene... Jeg orket ikke tanken på enda en tur i vått mørke! Sukk! I dag skulle jeg slå to fluer i en smekk: Jeg skulle sitte på med Jarle til Lund, gå i Kongsgårdheia og besøke mamma etterpå. Så kunne jeg sitte på med Jarle hjem igjen når han var ferdig på Sørlandssenteret. Genialt! Først var vi ute en bitteliten tur etter jobb. ALT gikk galt!! Lexie haltet på grunn av at hun datt i trappa i går og Jonas og Jenny løp som gale... Jeg måtte rope på dem hele tiden og ble bare irritert! Til slutt gikk vi hjem igjen og hundene skjønte nok at noe var litt galt...
Så til hovedturen: Jarle satte meg av på Bjørndalssletta og jeg skulle over jordet og inn i heia. Lexie fikk båndet på og Jonas og Jenny fikk løpe. Ganske gøy på jordet men humøret dalte da vi kom inn i heia.. Det begynte å bli mørkt, men denne gang hadde jeg lykt med! Likevel skled jeg alleveier og det var utrolig blaut og utrivelig i heia! Jeg skulle iallefall IKKE opp på utsiktspunktet i dette sleipe været!! Jeg valgte en annen sti, som jeg trodde ville føre meg rundt toppen. Oppover gikk det likevel og plutselig var jeg der, på toppen.. "Åssen er det mulig!!!" utbrøt jeg mens jeg pustet og peste... Men nå gikk stien nedover på andre siden, så jeg så lysere på det. Hvor var Jonas? Jeg kunne skimte Lexie og Jenny foran meg, (Lexie var jo i bånd, så jeg burde vite hvor hun var...) men Jonas var borte. Hmmm, vi måtte nok vente på ham. Jeg snudde meg og der var han! Han drev med denne psykiske sutringen fordi jeg var sur da vi likevel kom til toppen! Herremiti! "Tjupp along" og han løp avsted. Nedover bar det nå og jeg husket vel å nevne hvor vått og sleipt det var?? Jeg glei hele tiden på røtter, steiner og mose og det var helt på livet løs!!! Hvor var Jonas? Bak meg... Igjen... "Tjupp along" og han løp avsted. Nå var det så mørkt at jeg var helt avhengig av lykta. Det regnte også, ustanselig, og det var ikke trivelig! Jonas? "TJUPP ALONG!!" Fælt så "utenpå" følelsene mine var i dag da!! Endelig var vi tilbake i sivilisasjonen og Lexie fikk gå løs mens Jonas og Jenny fikk båndet på. Ikke noe mer tull fra dem i dag, takk! De har aldri gått i Flexie-bånd før og Jenny tok dette med godt humør. Jonas gikk rett ved siden av... "Gå nå" sa jeg, men det hadde helt motsatt effekt... Av en eller annen grunn tok Jonas på seg all skyld for alt som var galt i dag. Jeg måtte hoppe og tulle litt før han følte seg tilgitt og kunne gå normalt igjen.
Fremme hos mamma, men hvem var ikke hjemme, tror dere? Jo, mamma! Foreldre har bare tre regler å leve etter: De skal alltid være hjemme! De skal alltid være våkne! og De skal alltid ta telefonen! Enkelt, skulle man tro. Mamma var ikke hjemme og hun tok ikke mobilen!! Uhørt!! Etter en ringerunde for å finne ut hvor hun var, ble vi alle enige om at hun nok bare var ute og handlet. Ikke gadd vel hun kjøre rundt i regnet og mørket for å gå på besøk, eller noe! Derfor låste jeg meg inn for å vente på henne. Jeg spiste litt mat, løste noen sudoku og så på TV.. Etter en times venting ringte jeg henne igjen. "Hvor er du?" spurte jeg da hun omsider svarte. "På Ternevig hos pappa!" sa hun.... som ikke gadd å kjøre noe sted i mørket og regnet.... ARGH! Hun rakk hjem 20 minutter før Jarle kom for å hente meg..
Nå skulle vi hjem og kose vårs med pølser i brød og 71 grader Nord! Jippi!! Det første vi oppdaget var at TV'en ikke virket... Den fant ingen kanaler.... Jarle måtte kravle inn i TV-benken og sjekke ledninger. Det er en STOR vase av ledninger bak der og veldig, veldig trangt! Alle koblinger ble prøvd, men ingenting virket.. TV'en fant fremdeles ingen kanaler og Jarle var nå veldig intens i sine "ÅHR!" og "GRRRR"er... Thomas satt på rommet sitt med alle kanaler intakte og skulle selvfølgelig ikke ut i kveld! Jeg satte på pølsene og vi bestemte oss for å se på DVD istedet. Koselig det også! Etter en liten stund begynte den å hakke og henge seg opp..... Vi så på hverandre. NEI! Ikke nå!! Om DVD'en nå takket for seg, så ville det bli muntert i den lune stua! Ut med plata, gni bort smuss og inn igjen! Joda, det så ut til å virke! Men ingenting skjedde....? I all denne viraken hadde batteriene til fjernkontrollen bestemt seg for å dø! Var det mulig??!!! Joda. Vill leting etter nye batterier, men alt vi fant var AAA... Altså for små..... Jarle var temmelig mørk til sinns mens jeg fniste som en gal! Ja, jeg tror faktisk vi var på randen, begge to.. Heldigvis fant vi noen batterier i en gammel fjernkontroll og de virket!! Kvelden ble koselig, after all, med To og en halv menn og pølser i brød!
TV'en og alle kanalene får vi bekymre oss om i morra heller! Hihi!

Handledag og filmkveld!

I dag har vært den store handledagen! Jarle er på Dal med sine venner i Kongens klær og de leker manneleker med våpen og blinker av ymse slag. Kvelden tilbringes med god mat og enda bedre drikke og sikkert ganske høy sigarføring..... Boys will be boys! :-)
For ikke å sitte på denne knatten uten bil, kjørte jeg ham ut i formiddag. Hundene tok seg en tur ned i hagen og det gikk ikke mange minuttene før de begynte å grave.. Halene gikk som hjulvispere, så jeg skjønte de var på sporet av noe. Ikke lenge etter hørtes pip og en hel musefamilie er nå på de evige grønne marker... Uff.. Litt mellom barken og veden her, men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det... Jenny og Lexie fikk hver sin godbit mens Jonas sto og ventet på de som eventuelt prøvde å stikke av. Uff igjen... Pinscherbisser, altså!
Jeg kjørte så til Sørlandssenteret og fikk kjøpt litt av hvert: Treningsbukser til Thomas, noen skjerf og nye hansker, såler til vinterskoene og en julepresang! Ikke verst!
Stoppet hos pappa på vei hjem. Han er roligere nå og dermed mer til stede. Pleieren kom innom og var bekymret fordi han ikke vil spise. Jeg fikk ham til å drikke litt og han kunne sitte litt i stolen og prate med meg. Han sa at han er så veldig trøtt og gjerne vil få slippe nå. Sterke ord.. Det er fryktelig vanskelig å ikke kunne hjelpe på noe vis! Vi får ta en dag av gangen...
Turen med hundene senere ble forferdelig amputert! Jeg klarte igjen å gå hjemmefra uten lykt og i dag var det mørkere enn mørkest!!!! Jeg vaklet innover mot Rossevann og vedder på at jeg snublet ned i hver eneste vannpytt på veien!!! Etter en god halvtime måtte jeg bare komme meg hjem igjen! Var jo så blaut på beina!! Jeg ante ikke hvor hundene var, så nattblind var jeg, men håpte de fulgte med.. Jonas har en lei tendens til å la meg passere for så å komme som en bulldoser bakfra! Han høres ut som et monster når han kommer løpende forbi og jeg stokk like mye hver gang! Til slutt følte jeg meg rett og slett litt mørkredd.... Pinglete... Nei, da lokker den lune stuen masse!!!
Skulle kose meg med filmer i kveld også! Først skulle jeg se Istid 3. Ja, jeg vet at den er nedlastet på ulovligste vis, men jeg fikk låne den og skulle se den! Men fikk jeg sett den??? NEI!! Viser seg at vi har en lovlydig dvd-spiller!!! Tenk, en lovlydig!!! At det er mulig!! Ergo fikk jeg feilmeldinger hele tiden og måtte til slutt gi opp.... AAARRRGH!!!! Neste film var Motorsagmassakren. Når jeg er alene hjemme, (Thomas er på fest... ) pleier jeg å få med meg en dose grøss og gru. Guttene jeg bor med er så pinglete at slikt må jeg se alene... Jaja. Ikke gidd å se den massakrefilmen, forresten! Altfor lite grøss og blod og handling!!! Begriper ikke at den har 18 års grense! Stor skuffelse! Endte opp med å se en film som heter The Curious Case of Benjamin Button. Helt grei film med Brad Pitt. (NAM!)

Dum sykepleier og psyko katt som leker normal...........

Hverken i går eller i dag har vært "mine" dager med hundene, Jarle har vært ute med Villbissene mens jeg har viet tid til pappa. Han lå på sykehuset og er nå på Ternevig Sykehjem. Jeg hentet ham på sykehuset i går etter jobb og fikk samtidig vite hva han egentlig feiler. Legen kunne fortelle om kreft, nyresvikt og Alzheimers... Jeg ble først helt nummen, men egentlig så kom det ikke som noen overraskelse. Det verste i går, var tilstanden pappa var i, der og da. Han var veldig tustete og det var umulig å snakke med ham. Det var veldig tydelig at han gruet seg til denne dagen fordi han ikke visste hvor han skulle eller hvorfor. Vi kjørte gjennom Vågsbygd og kom til Ternevig litt over klokka 15. Dagvakten var over, så vi var så "heldige" å møte kveldsskiftet.............. Pappa var såpass dårlig, så han kunne ikke gå inn selv. Da jeg omsider fant 3. etasje og sykepleieren som var på vakt, viste det seg at sykehjemmet ikke hadde noen rullestol han kunne bruke... Vi måtte låne en av en pasient! Sykepleieren fikk pappa over i stolen og forsvant inn med ham. Over skuldra sa hun til meg at "Han bor på 308." Jeg parkerte , samlet bagasjen og tok med meg pappas gåstol. Opp i 3. etasje igjen og fant rommet. Der var ikke pappa..... Sykepleieren kom forbi og nevnte i forbifarten at han satt i stua. Jeg fant stua og pappa. Der satt han, alene ved et stort bord. I et fremmed hus, med fremmede mennesker, alene og dødstrøtt... Ikke visste han hvor han var eller hvorfor han var der, eller hvor lenge det ville vare før han kunne komme hjem igjen.....
MÅ DET VÆRE SLIK Å BLI GAMMEL???!!!! Jeg bare spør!!! Og jeg håper ALDRI jeg treffer den bitch'en av en sykepleier igjen! Hun kan dra rett hjem til Øst-Europa og gjøre sine "gode" gjerninger der!!!
Jeg fikk pappa inn på rommet og opp i sengen. Han sovnet med det samme! Inger kom senere. Pappa sov fremdeles og ville ikke ha mat. Hun fikk også "gleden" av å møte den elskverdige sykepleieren og spleiser gjerne på hennes enveisbillett hjem til Gokk! Godt at det ikke bare var jeg som reagerte på henne!
I dag var jeg innom pappa etter jobb og han er bedre. Han er fremdeles veldig trøtt, men han tuster ikke så mye i dag og det er tydelig at han begynner å venne seg til en ny plass. De ansatte vi møtte i dag, var veldig koselige og imøtekommende, så nå tør jeg håpe på at pappa får et fint opphold likevel.

Her hjemme i det lune redet har det skjedd noe: Rasmus har kommet inn!!!! Ja! Den nevrotiske katten har kommet inn, bak lukkede dører sover og koser han seg! Vi er nærmest i sjokk og lurer på om det kan være en dobbeltgjenger... Men nei, det er nok hans Alter Ego! Bissene kan jo ikke fordra det når Rasmus "tar seg til rette" på denne måten! Han går hvor han vil og SOVER I SOFAEN!!!! Bissene vet jo at en katt består av stort sett bare skarpe klør, så de må jo bare finne seg i dette her, men det er ikke lett! Jonas gjør her sitt beste for å stirre Rasmus langt pokker i vold, uten hell:

Har han tenkt å TA PÅ MEG???!!!

Da natten nærmet seg, ville Rasmus ut igjen. Natten kaller, med alt den kan tilby av mus og andre spennende aktiviteter. Jonas og Jenny feiret villt at sofaen igjen tilhørte dem!!! Lexie syns at de herjet noe veldig....

Må dere herje så?! Jeg vil slappe av!! SUKK!

Nå tar jeg deg, Jenny!

Har deg nå!!!

JEG VANT!!!!

Jeg er bare dødvekt.............. OG ignorant!

Etter turen med hundene skulle Thomas og jeg besøke pappa på sykehuset. Siden det snart er midtvinters, visste jeg at mørket ville innhente meg, så jeg bestemte meg for å gå ei runde i skogen og ende opp i Kjosdalen hvor Thomas kunne plukke meg opp med bilen. Genialt, egentlig! Jeg stolte på mitt berømte uglesyn og glemte derfor lykta hjemme....... Til å begynne med gikk det jo fint, klokka var litt over 16:00 og uglesynet virket! Jonas og Jenny løp galmann mens Lexie måtte gå i bånd. Man kan si mye om Flexie-båndet, men jeg må innrømme at det har vært uvurderlig i denne tiden med Lexies "båndtvang"! Hva er det så som er så galt med et slikt bånd?? Jo, det kan jeg fortelle: Når hunden går 5-8 meter foran, i stram line og mennesket bare fungerer som dødvekt bakerst, da kunne man like godt ha vært på hver sin planet! Likeså er det når man, istedet for å rope hunden inn, sveiver den inn som et seigt knippe drivved. Man må ha like god kontakt med hunden selv om den befinner seg flere meter foran!! Tegn må gis med lina samtidig som man må snakke med hunden. Lexie får hele tiden tegn på hvor hun må gå (helst følge stien og ikke Jenny eller Jonas...) og jeg prater og babler ivei. Dette betyr at jeg holder øye med henne der fremme og prøver å gjøre turen så grei jeg kan for henne. Men det hjelper å kunne se! Ja, det gjør det! Og jeg tror jeg har fornærmet hver eneste ugle med å sammenligne mitt nattesyn med deres! Etterhvert som mørket kom, ble jeg mer og mer forvirret over hvor jeg egentlig var på vei...Jeg så stien og jeg så Lexie, men begge to gikk en annen vei enn jeg...... Det viste seg at Lexie, i mørket, hadde lurt seg bak et lite tre... Jeg var plutselig redusert til umælende dødvekt på vei inn i skogen... -SVUPP- Rundt treet og jeg var på rett vei igjen... Litt lenger borte gikk vi først samme vei, -VIPS- så var jeg snudd trill rundt... Vi hadde gått på hver vår side av et litt større tre.... Dette gikk jo ikke!!! Lexie fikk gå løs til vi kom ned på veien. Vel nede på veien, fikk hun beskjed om å gå rolig og det gikk fint. De var alle tre opptatt av å lese avisen, så dette gikk veldig greit! Så kom mannen med sykkel og Irsk Setter i springer... Han må tro at jeg ikke har noen som helst kontroll på Bissene! Anita og jeg har møtt ham mange ganger... Lexie og Jenny var englebarn, mens Jonas løp bort med en "jeg er større og sterkere enn deg"-innstilling! Han var døv for mine beskjeder... Veien i Kjosdalen er ikke bredere enn at jeg fikk tuppet Jonas idet de passerte og det var akkurat det som skulle til! Han ble kjempeulykkelig!!! Da han kom bort og satte seg, fikk han godbit og masse skryt av meg, Lexie og Jenny fant ut at de skulle karnøfle ham... Jaja... Nå var vi på jordene og mørket var MØRKT! Jeg så Jenny og Lexie, men skimtet bare av og til en sort dott som føyk hit og dit... Vi holdt oss på jordene og jeg lekte ignorant hundeeier! Jonas løp rundt i Troja-tåka og jeg hadde ikke sjans til å se om noen andre var ute.. Det må ha vært noen på veien, for dotten forsvant i ei skittfart og jeg hørte bjeffing like etterpå. Sånn bjeffing som betyr: "HVEM ER DU??? JEG LIKER IKKE SORTE HUNDER OG DU KOM FOR BRÅTT PÅ!!!" Jeg ropte "Jonas..." men hadde i grunnen ikke lyst til å gi meg til kjenne... Jeg var jo altfor langt borte likevel og skaden var jo kanskje allerede skjedd, ergo var jeg ignorant hundeeier! Jonas kom rett etterpå og var så ulykkelig!! Best å gå bak meg å grine psykisk, i tilfelle jeg var sur... Det var jeg jo ikke, jeg var jo ignorant, så han fikk en ny godbit og beskjed om å "tjuppe along". Han var dødsfornøyd! Uff... Heldigvis kom Thomas og plukket oss opp like etterpå!
Det er kommet et nytt ØP-medlem i Sverige: Rissels Pride's Hester:

Hester, 12 uker gammel

Hun er fra Holland og bor sammen med Jazza nå! Hun er datter av Glenn, som blir far til Lexies valper til våren! Er hun ikke søt, kanskje??!! Vi skal møte henne i november, på Norsk Vinner utstillingen og jeg gleder meg masse!!!!

Bedre nå!

Irritasjonen og maktesløsheten har sluppet taket for denne gang! Pappa er fremdeles på sykehuset, han er bedre og personalet er bare så koselige!!!! Pappa irriterer seg nesten ihjel over at de er der og leier på ham hver gang han står opp av sengen og han lengter ut på tur.. Akkurat som vanlig, med andre ord og velsigna godt å se!! Nyrene hans skal utredes og så blir han nok så fjod igjen! Og han beholder avlastningsplassen på Ternevig, så det blir enklere å besøke ham! Flottings alt sammen!!

I dag har vi vært og tatt blodprøve av Jenny. Hun hadde noen leververdier som var helt gale da hun var syk og nå må det sjekkes om hun er bedre. Vi kan iallefall ikke se at noe er galt med henne. Hun er like leken som Jonas nå og vi holder på å bli smågale.... Alle som har hatt små barn vil kjenne seg igjen i dette: Når barnet har feber og ligger der, slapp og elendig, er vi fulle av medynk og ønsker at de skal bli friske igjen fort. Man husker smilene og de troskyldige øynene og lider nå med det stakkars, uvisselige lille nurket. Så blir barnet friskt igjen og løper hylende rundt og leker Hulken, roter og maser om mat, trasser og sutrer fordi "noen er så dumme" og like sikker som "Amen" i kirka, lengter man tilbake til roen da de lå der og hadde litt feber.............. Når vi sitter her og har tatt kvelden for lengst, herjer de to galningene rundt i sofaen! De lager bjørnelyder, hyler og snerrer OG BLIR ALDRI FERDIGE!!!! Lyden på TV'en klarer ikke å overdøve dem og du kan ete hatten på at det vi ser på ikke er tekstet... Men du kan tro de er søte også!! Vi klarer jo ikke å hysje på dem og er naturligvis kjempeglade for at Jenny igjen er med på leken. Ja, det er vi!

Vi ble veldig forsinket hos dyrlegen så da vi kom hjem, var vi helt matte! Vi hadde ikke spist siden lunsj på jobb og energien var på bånn. Hundene fikk mat og vi fikk lagd noe til oss selv også. Veldig godt! Etter maten tok jeg en dusj, for jeg var litt småkald. Vel tilbake i godstolen la jeg merke til at hundene sveiv og kjedet seg noe veldig. Åhr, jeg ville jo helst legge meg og hvorfor i all verden var de så gale nå?!!? På denne tiden av døgnet!Klokka var jo 19:00!!! 19:00????? Herremiti!!!!!!!!!! Stakkars hunder, som bor sammen med to oldinger!!!! Jeg må jo være helt døgnvill.... Nå skal jeg derfor ut i den mørke skogen med de ville dyrene og SÅ skal jeg ta kvelden! Hihi!