Når taket ser ut til å forsvinne............

Overskriften denne gang er i overført betydning, jeg vil bare dele noen tanker en gjør seg når noe er galt med en av foreldrene..
I februar i år var pappa ute for en trafikkulykke. En lastebil kjørte i ham fordi pappa misforsto vikeplikten. Bilen pappa satt i, tok av for det meste, men pappa ble ganske kraftig banket opp. Et langt, aktivt liv har gjort pappa usedvanlig sterk, fysisk sett, så han kom fra ulykken uten ett eneste brukkent ben i kroppen. Han fikk en real smell i hodet og måtte sy ti sting. Han var på bedringens vei, men så skjedde noe i hodet hans. Etter det har han "forsvunnet" litt om litt. Noen ganger var han gode, gamle pappa, andre ganger hadde han sine egne meninger om virkeligheten. Mamma tok seg av han så godt hun kunne og fikk omsider hjelp av sonekontoret. Legen hans gjorde ingenting for ham i begynnelsen og det var først etter innstendig bønn at pappa kom på rehabilitering på Kløvertun. Etter det ble han igjen glemt av legen.. Forsikringsselskapet maser om en skade-evaluering som legen skulle ha levert for lenge siden..
Pappa fikk, ved hjelp av sonekontoret, dagplass to dager i uken og han trivdes med det.
I går fikk jeg en fortvilet melding fra mamma. Pappa bare sov og ville ikke spise. Han klaget på magesmerter og var i det hele tatt elendig. Vi ringte etter hjemmehjelpen i dag. Hun kom og fikk pappa opp av sengen. Hun ba oss om å gi ham noe mat, så ville han føle seg mye bedre. Hun innrømmet at hun ikke kjente ham så godt, så det var vanskelig for henne å vurdere hvor dårlig han var...
Nå er pappa innlagt på sykehus igjen og denne gangen vet vi ikke om han kommer hjem igjen.. Dette er i store trekk takket være min søster. Hun har jobbet i helsevesenet i hele sitt yrkesliv og det hjelper tydeligvis om man kan de medisinske termene!
Han har fått avlastningsplass på sykehjem og det er kanskje det som blir hans neste hjem.
Det sies at man ikke forstår systemet før man er oppe i det og det stemmer!! Pappas fastlege har ikke løftet en finger for ham! Tannlegen kunne tilby en løsning til 50 000,- da pappa mistet broa han hadde i undermunnen, noe som har resultert i at pappa ikke har kunnet tygge mat de siste ukene. Ordningen som gir pleietrengende pasienter gratis tannlegehjelp, har ikke svart på mammas søknad om hjelp! (Kanskje de venter til problemet "forsvinner" av seg selv??!!)
Dette er takken for et langt, yrkesaktivt liv for en trofast skattebetaler.......................
Jeg vil likevel takke hjemmehjelpen og sonekontoret for den hjelp de har gitt mamma og pappa de siste månedene, jeg er ikke bitter på alt og alle!!
Uff... For et drittinnlegg... Beklager!

Mimring...

Endelig fredag!!! Jeg er fremdeles ikke verre i neseforkjølelsen, men heller ikke bedre... Blir det med dette, så skal jeg ikke klage og jeg skal anbefale Berocca til ALLE som har det som meg!!!! Juhuu!!
I dag skulle Jarle til Dal med Heimeverns-ungdommen, så jeg kunne se frem til en kveld alene. :-) Tilgi meg for at jeg ser frem til en kveld alene med fjernkontrollen!!! Men, før jeg kan plante meg i godstolen med nevnte kontroll, er det tre villdyr som krever sitt. Eller, ikke villdyr, bare ville dyr.... Lexie er vill med verdighet, de to andre er bare ville uten hemninger... Jeg har vært så trøtt i dag, så turen begynte ikke før mørket var fremtredende... Jeg tok med lykt, men har jo i grunnen stor tro på uglesynet mitt, så jeg var ikke sikker på om jeg ville få bruk for den. I begynnelsen var Lexie i bånd, men selv med uglesyn, ble det for vanskelig! Jeg slapp henne og hun var forholdsvis rolig, så jeg håpte det skulle gå bra. Jeg gikk ikke så langt, men tuslet rundt litt på kryss og tvers inne i skogen. Jeg kom blant annet forbi klatreveggen og fossen. (For de som ikke er så kjent i "bakgården" min, så har vi, noen 100 meter fra huset, en fjellvegg med påskrudde fester til å feste klatretau i, derav klatreveggen! Ved siden av denne veggen faller en liten bekk ned en skrent, derav fossen.) Det var ved fossen jeg begynte å mimre litt i mørket. For noen år siden kom Jarle og jeg forbi. Det var en nydelig sommerdag og det var varmt! Veldig varmt! Fossefallet virket forlokkende. Alle har jo sett bilder av smekre kropper som avkjøles av naturens egen dusj. Dette ville vi også oppleve, varme som vi var! Det er ikke helt enkelt å komme seg til foten av denne fossen, men er man bestemt nok og balansiøs nok, så går det! (Balansiøs er du når du verken er grasiøs eller har balanse, men klarer det uten å ramle likevel!) Jeg fant en fin plass inne i fossen og skulle endelig få oppleve det jeg ellers bare har sett på bilder og i filmer! BILDER OG FILMER LYVER SÅ DET RENNER AV DE!!!!!! Vannet var slett ikke mykt i fallet, det kjentes ut som om å bli slått med våte dunputer!!! Bøttevis med vann ble slengt ned over hodet på meg og traff meg som hammerslag og det var iskaldt!!!! Jeg var avkjølt og underkjølt i løpet av sekunder, mistet pusten og fikk vann i øynene så jeg ikke kunne se hvor veien ut var! Hikstende og iskald kravlet jeg meg ut og jeg tør dø på at jeg var kald til langt utpå neste dag! Sola klarte ikke å få opp kjernetemperaturen igjen og klærne var søkkblaute helt til vi kom oss hjem og fikk dem av! Ikke snakk om at sola tørket noe, nei....
Unødvendig å si at vi aldri har gjentatt dette..... Men dere må gjerne prøve! Det kan jo hende vi har veldig hardt vann her hos oss! :-D
Etterhvert ble det så mørkt at jeg måtte vende hjem eller tenne lykten. Jeg valgte det siste siden jeg var så trøtt. Jeg lengtet faktisk hjem til godstolen! Da hundene kom ut på grusbanen ved hagen vår, ble de helt gale! Lexie løp og eltet rundt etter Jonas, med Jenny som kommentator.. SUKK!!! Akkurat det hun ikke bør gjøre, med beinet sitt og alt! Vi skyndtet oss hjem, men hun halter likevel..... Dobbeltsukk!!! Jeg må nok ha henne i bånd en stund til... Fy, Marit!
Nå har Thomas og jeg sett "X-men Origins, Wolverine". DØDSBRA!!!! Kan anbefales for alle som liker de andre X-men filmene!!! Jeg ville først at vi skulle se "Motorsagmassakren" men det ville ikke Thomas.... (Pingle!) Kanskje jeg ser den senere. :-) Bissene har vært flinke men begynner å svive litt igjen. Det er jo fredag og kvelden er jo enda ung, mener de.. Spørs om ikke vi må ha litt godbitsøk og kanskje prøve oss på noen nye triks? JA!

Neseforkjølet...

I går følte jeg at hele meg besto av ei eneste stor nese... Den klødde og jeg hadde nysefornemmelse og tårer i øyene hele dagen! Faktisk fikk jeg nyseanfall i bilen før jobb, så jeg lurte på om det noengang ville gi seg så jeg kunne gå ut!! Det ble ikke bedre i løpet av dagen, så jeg kjørte rett til apoteket etter jobb og nærmest blakket meg! Jeg vil IKKE bli syk igjen, så her måtte det remedier til! Jeg endte opp med C-vitaminer, jern, nesespray og noe som heter Berocca. Sistnevnte er visst kjent for å stoppe en forkjølelse i anmarsj, men det vil jeg se før jeg tror på det! Mamma sverger til Globoid og sier at jeg skal ta en før jeg legger meg, så er forkjølelsen borte neste morgen. Stemmer ikke!! Jeg har også prøvd Rød solhatt, supersterke C-vitaminer, Gerimax, VitaePro, tran og jeg vet ikke hva... Har ALDRI stoppet en forkjølelse hos meg!
Jeg kjørte hjem og sutret så fælt at Jarle gladelig gikk ut med hundene. Jeg tok vidundermedisinen og satte meg under et pledd. Fyr i peisen, god og varm og et helt UFYSELIG vær ute!!! Jeg hadde det ikke så verst, mens Jarle stakkar, var ute og slet med elementene... Han hadde med kinamat til meg da han kom hjem! Er han snill, eller?!
I dag er jeg faktisk ikke verre!!!!!! Herremiti! Er det mulig at Berocca'en virker??? Er det virkelig mulig at noe virker på meg??? Jeg tør nesten ikke tenke på det og jeg krysser både fingre og tær!!
Jeg hentet Anita etter jobb. Jarle jobbet overtid og det var medlemsmøte i kveld, så turen måtte skje rett etter jobb. Vi kjørte til Tyskerveien. Været var, som vanlig, pyton.. Jeg hadde tatt på meg varmedressen siden jeg er så ekstra redd for å fryse nå. Fullt så intelligent var jeg ikke i skotøyet: Joggesko i en skog overmett av vann............... Utrolig idiotisk! Anita hadde regntøy og antikk sydvest. Ikke skulle vel hun være stiv fra hoftene og opp noe mer! Istedet var det meg som var ubevegelig i dag. Jeg har ikke kropp til varmedress, har jeg funnet ut. Står jeg rett opp og ned, henger dressen slik at jeg nesten ikke kan røre armene... Klatrer jeg, er den på en måte litt stram over knærne.... Bøyer jeg meg, blir jeg nesten kvalt... Men likevel ikke, på en måte... Den passer jo, men kroppen min blir helt formløs når jeg beveger meg... Tror jeg. Uansett så satte jeg meg fast under ei grein. Bøyd fremover sto jeg bom fast. Jeg klarte ikke å få opp armene så jeg kunne løfte bort greina og jeg satt så fast at det ikke bare var å buse frem som en bulldoser, heller... Det var ikke plass til å løfte knærne noe høyere heller, så dette var en syk situasjon, gitt! "Sitter du fast i greina eller i dressen?" spurte Anita. VELDIG godt spørsmål!! Jeg sto der og stampet med beina og veivet med armene, som en annen retard... Hvordan jeg kom løs, vet jeg ikke, men jeg tror temperamentet hjalp meg! For ei drittgrein!!!! Hadde jeg hatt ei sag........................
I et lite øyeblikk så det ut til at sola skulle titte frem, men det gikk fort over! Vi hadde stort sett bare møkkavær, men turen var som vanlig herlig! Tusen takk, Anita!
På medlemsmøtet handlet det om utstilling og vi hadde det kjempekoselig. Nå har jeg spist jern og C-vitamin og vil legge meg. Kanskje er jeg bedre i morra???? Jippi-jippi-jippi!

Besøk i heimen....

I dag skulle vi få besøk av foreldrene til Jarle. Han og faren skulle gjøre noe skrivearbeid mens jeg og Kirsten skulle kjase masse! Men, mye måtte gjøres før den tid! Når vi venter besøk, får jeg en slags  "ut-av-kroppen"-opplevelse: Jeg ser leiligheten gjennom en annens øyne, og da helst en med støvallergi og ryddemani..... HERREMITI SOM HER SER UT!!!!! Jarle og Bissene ble føyset ut av døra og "Glem for Guds skyld ikke å kjøpe støvsugerposer!!!!!" mens jeg gikk igang med krum hals! Først badet. Alt ble tatt, unntatt golvet. Ryde-rydde i stua.. Videre til kjøkkenet. Himmel!!! Hvor er benken??? Iherdig rydding, på med oppvaskmaskinen og benken blir funnet og vasket. Rydde litt mer i stua og så kan man finne frem støvsugeren. Posen er nesten full, men jeg er klar for å tømme den manuelt om det måtte trenges! Til slutt er det frem med vaskebøtta og grønnsåpen. Så god lukt! Og så fint som her ble!! Jeg gidder IKKE tenke på alle skoene som foreløpig er slengt inn på vårt knøttlille soverom.... (Hvordan kan det forresten ha seg at tre mennesker har ca 80 par sko????!!! ARGH!!!) Skoene finner vi jo når vi skal legge oss....
Kirsten og Øystein kom og vi hadde det kjempekoselig! Masse prating og latter! Vi spiste kveldsmat sammen også før de reiste hjem igjen. Dette må vi gjøre oftere! Ja, det må vi!
Ellers har det ikke skjedd så mye annet enn at Jarle ramla utfor trappa og JEG GIKK GLIPP AV DET!!!! Jeg hadde handlet kjempemye i dag: Hundemat, kattemat, kattemat til skjærene og fuglemat. Alt i stort kvanta på dyrebutikk, Felleskjøpet og Meny. Da jeg var midtveis i bakken, så jeg en sliten bamsemann på vei hjem. Selvfølgelig stoppet jeg og tok ham med og som takk for at jeg er så snill, lot han meg ta to pingleposer med varer mens han selv tok ALT det andre! Så sterk, altså! Da jeg kikket ut et øyeblikk etterpå, sto Jarle litt forkommen på utsiden og kom liksom ikke inn... Det viste seg altså at han hadde ramlet ned de siste trinnene i steintrappa vår og sto nå og reorganiserte sin tunge bør. Jeg prøvde å holde meg alvorlig da jeg spurte om han hadde slått seg, men jeg lykkes ikke. Jeg kunne så altfor tydelig se for meg hvordan det må ha sett ut, så medlidenhet var ikke min første følelse.... jeg er et ondt, ondt menneske og det er bare en ting å si: It's hard to be a Jarlemann!

Vaksinering og litt om fis og sånt...

I dag bar det til Sørlandets Dyreklinikk og vaksinering av alle Bissene! Grunnen til at det ble Sørlandets og ikke ABC, var at sistnevnte ikke hadde tid............. (Hmrf!) Vi fylte hele rommet til dyrlegen og Bissene ville vel helst gå igjen.. Denne gang fikk vi tatt alle tre på en gang og det vil jo gjøre det MYE lettere i fremtiden! I den hektiske hverdagen er det MYE bedre å huske på en dato istedet for to. :-) Alle oppførte seg så bra, ja Jarle og meg også, så jeg tror vi er velkomne igjen. :-)
Noen ganger når Thomas kommer hjem, er han minst like gal som hundene. Spesielt han og Jonas. Tror både Lexie og Jenny syns at han kan bli i villeste laget, men Jonas tar gjerne utfordringen! I dag klarte Jonas å få ham under seg i stolen! Stor stas! Bortsett fra at Thomas godt kan finne på å kysse ham!!! ÆÆÆÆÆÆSJ!!!

"Hjelp!!! Han KYSSER på meg!!!"

"Hehe! Jeg tyner ham!!"

De er jo så søte, begge to! :-)

Det hender av og til at vi kjøper oss fri... Da handler vi inn noen skikkelig gode tyggeting og sløver BIG time mens hundene koser seg! I disse kortison-tider har ikke hundene fått noe som helst annet enn vanlig mat, så nå syns jeg det var på tide med noe godt! Jeg kjøpte røkte okseknoker! De er skikkelig svære og vi så frem til lange tider i fred og ro. Så deilig! Etter morgenturen på søndags morgen, fikk de skattene og ganske riktig: De koste seg leeeenge! Men så begynner de å lure på om de andre har fått ett som er bedre.. Ligge å lure på hverandre... Knurre-knurre... Passe sitt eget mens man venter på en sjans til å stjele fra en av de andre... Jaja, roen var god mens den varte... Og det er det jeg prøver å trøste meg med når baksiden av medaljen viser seg: Fising! I mengder! O SUKK! Vi merker det ikke så mye i stua. Den er jo ganske stor, så fisen sprer seg og er hensynsfull. Men, noe annet er det på soverommet..... Soverommet er nemlig lite! Omtrent som et frimerke! Og vi puster og puster i ALL luften! Og JA! Hundene sover på soverommet.. I den lille luften som finnes... Og fiser! I går lurte jeg på om for mye fis kunne være giftig??? Kom jeg noengang til å sovne?? Jeg syns det svidde i halsen og var sikker på at jeg nesten hadde tårer i øynene! Og for ikke å snakke om lukta!!! Er det mulig?! Men jeg sovnet! og hundene blir nok med på soverommet i natt også. Vi har prøvd, ved flere anledninger, å være strenge og la dem ligge i ganga og stua om natta, men det har fungert særdeles dårlig.............. Det er ikke lett å lure seg inn døra når tre hunder VRIMLER foran den... Da må man bli veldig streng og prøve å få sove mens tre sårede blikk svir på netthinna. IKKE verd ei søvnløs natt! Jonas er spesielt opptatt av å komme inn, så den ene kvelden sto han med hodet planta til døra... Hvem kan si "nei" til slikt?? Ikke vi, iallefall! Da er det bedre med litt fiselukt i ny og ne. Man må bare ikke glemme hvorfor de begynte å fise i utgangspunktet! Var det ikke for å glede oss, kanskje?!

Tur med Jorunn og Mindy.

I dag reiste vi på besøk til Jorunn og Steve på Erkleiv. Altfor lenge siden vi var der sist, det er en skam! Jeg knabbet en av de gule ekornnøttene til Janka i går, og Jorunn nærmest DØDDE av iver etter å få sett den!!! Soppentusiasteksperten hadde nemlig ikke sett en slik før og da må man jo overlevere den pronto! Mens vi var på farten til å gå, fikk jeg turinvitasjon fra Anita.. Måtte først si nei, siden vi skulle til Erkleiv og sendte meldingen med gråten i halsen.... Ikke lett å si nei til Anita og Troja... Åsså to dager på rad!!! Men så kom vi på at hun og Troja kanskje ville være med til Erkleiv?? Og hun ville!! Så grei, altså!
Vi kjørte avsted og overleveringen av den gule nøtta kunne skje. Jorunn kunne ikke blitt mer glad om det var en diamant hun hadde fått.... Det neste nå er at Janka må komme på besøk og se om hun kan finne dem på Jorunns hjemlige trakter også! Bissene gravde så gjerne, men ikke etter disse skattene, dessverre... Turen var kjempefin med skogsveier, stier og kjempefin utsikt! Hundene løp og koste seg uten problemer. Lexie måtte gå i bånd, men hun tok det med godt humør. Litt leit at hun ikke kan løpe galmann, men hun var ganske øm etter turen i går, så vi tok ingen sjanser.. Vi møtte en jeger og Jenny gjorde sitt beste for å skremme ham til Bloksberg.. Han, vant med elghund, lot seg ikke skremme og viste seg å være av den hyggelige sorten som hadde tid til en prat. Mindy ble dødsnervøs av geværet hans, Troja tråkket i sin egen dritt og måtte "vaskes" i en sølepytt og Jenny prøvde å skremme Jorunn istedet... Ellers tror jeg vi ga inntrykk av å være en tålig normal gjeng med hundefolk..................................
Etter turen vanket det boller, brus, kaffi og engelsk julekake! NAM!!
Nå fyrer jeg i peisen og koser meg i varmen mens guttene er på Start-kamp.. Hver sin lyst, sier jeg! :-D

Fuglemating

Hvert år mater jeg fuglene i hagen. Det er virkelig koselig og en flott mulighet til å studere fuglene på nært hold. I fjor vinter hadde vi 17 arter på besøk, hvorav to var sjeldne: Kjernebiter og Stilits! Jeg hadde aldri sett Stilitsen i virkeligheten før, så det var stort! Fikk tatt ett dårlig bilde av ham, men dog:

Stilits

Mange av fuglene er tilbake igjen i år og jeg håper listen over arter kan vokse! Har iallefall nok å velge i av mat:

Fugle-treet

I tillegg til disse søte småfuglene, har vi en familie på 5 Skjærer. De besøker oss ofte og herjer rundt i treet mens de småkjekler og skratter. Småfuglene blir ikke altfor skremt, så de har fått lov til å holde på. Det rare er at vi har hørt dem på kvelden også! Sover ikke fugler når det er mørkt?? Nei, ikke hos oss! her har de terrasse-fest! Endelig skjønte jeg hvorfor:

Kattemat-snadder!

Rasmus får maten sin servert i hagestua. Han har alltid vært en litt rar katt som er over gjennomsnittet redd for lukkede rom... Når han kommer inn, blir han derfor litt hektisk når døren lukkes bak ham, så for å roe nervene hans så får han maten ute. Eller, nesten ute. Hagestua kan lukkes med skyvedør, men den står på gløtt så Rasmus kan ha retretten klar... (Nervevraket...) Dette har familien Pica funnet ut av! Flere ganger om dagen kommer de og forsyner seg. Også etter mørkets frembrudd! Ikke rart skåla blir tom fort uten at Rasmus legger på seg et gram! Som det er nå, så spiser de Royal Canin kattemat for kresne katter, til mange-mange kroner kiloen..... Tror jeg må kjøpe noe annet til dem, ellers blir det en dyr vinter.. For det er IKKE snakk om å gjemme maten for dem! Jeg må gjemme den dyre maten til Rasmus så bare han kan finne den og sette frem noe billig, skjærevennlig mat til familien Pica! :-)